Kultur

Mao ble til kommersielt ikon gjennom Andy Warhols kunst.

Det er tydelig at Bjørn Li har mye å utsette på min kritikervirksomhet, ikke bare min tekst om den selvbiografiske romanen «Klamydiakroken» av Tore Stubberud, men også alt jeg anmelder og kommenterer på Document.no. I Bjørn Lis omfattende artikkel er det mye å kommentere, men la meg først rydde opp i et par av hans misforståelser. Jeg har ikke anmeldt boken «Klamydiakroken», det presiserte jeg både i min første artikkel og dernest i mitt svar til Bjørn Li og de andre disiplene.

Når det gjelder forholdet mellom bokens hovedperson og forfattersubjektet, som jeg ifølge Li har misforstått, må det være tillatt å påpeke at «Klamydiakroken» ikke er en vanlig roman, men en selvbiografisk sådan. Denne presiseringen fra Stubberuds side, som er rettet mot leserne, må jo bety noe. I det minste at boken ikke er en vanlig roman, men et litterært skriftstykke der forfattersubjektet insisterer på at han er selve hovedpersonen i tekstens handlinger og hendelser.
Det er mulig Bjørn Li ikke har fått med seg dette selvbiografiske aspektet ved «Klamydiakroken». I så fall er det ikke min feil, men forfatterens leseoppskrift, som gjør at vi etablerer en diktert identitet mellom selvet til bokens hovedperson og forfatterselvet. I korthet handler vel dette selvbiografiske grepet bare om en forfatter som ikke vil skrive rene fiksjonsromaner, men også vise at han har vært en aktiv deltager i historien. Denne dobbelt- eksponering av selvet er problematisk. Forfatterjeget mister den litterære immuniteten som hefter ved en vanlig fiksjonsroman, samtidig som en narsissistisk selvspeiling truer med å torpedere den ideologiske dimensjonen i romanen.

Jeg ser også at Bjørn Li har tatt seg det bry med å sitere fra enkelte av mine kunstanmeldelser. Her har han valgt ut noen krasse karakteristikker, helt isolert fra konteksten, noe som gir inntrykk av at jeg hverken begrunner eller argumenter faglig for mine vurderinger. Nå er ikke kunstkritikken noen akademisk eller vitenskapelig disiplin, slik Bjørn Li åpenbart mener. Hva den er og har vært, bør vi kanskje overlate til kritikerne selv å ta hånd om . Kunstkritikkens historie har jeg for øvrig god grei på, siden jeg i to semester foreleste i «kunstkritikkens historie» for hovedfagsstudenter i kunsthistorie ved UIO.

Har man litt peiling på den historien, så vet man at det ikke finnes noen mal, eller standarder for hvordan kunstkritikken bør utøves. Det er helt opp til den enkelte kunstkritiker å velge sin språklige stil, som ikke er tatt ut av luften, men henger sammen med hans/hennes faglige kunnskaper og innsikter i stoffområdet. I mitt tilfelle er kompetanse mer enn tilstrekkelig, både på det praktiske og teoretiske området. Det kan man vanskelig si om Bjørn Li, som er en hjemmestrikket kunstsakkyndig uten prøvet kompetanse ved universitet eller høyskole.

Slik jeg har oppfattet kunstkritikken, alt fra dens spede begynnelse på 1600-tallet, har den aldri vært en annonsetekst for kunsthandlere, heller ikke en nærsynt beskrivelse av verket i seg selv. Den har i stedet tolket kunsten i lys av samtidens kultur og ideologiske miljø. I dag er dette med kultur og ideologi mer viktig enn noen gang. Derfor la jeg opp min analyse ut fra den postrevolusjonære tenkningen til marxisten Antonio Gramci, som har gitt den radikale venstresiden oppskriften på hvordan man kan erobre makten over samfunns- institusjonene innenfra, og det stille og umerkelig. For at Bjørn Li ikke skal tro at jeg har forlest meg på Antonio Gramci, så kan jeg opplyse ham om at jeg har langt mer omfattende studier i Marx, Lenin og Stalin. Spesielt med henblikk på estetikken og politikken.

Nå er jeg helt enig med Bjørn Li at Antonio Gramsci er død (1937). Det er også Lenin, Stalin, Mao og Pol Pot, men tankene og maktstrategiene deres lever videre. Blant disse er Gramscis postrevolusjonære tenkning helt avgjørende for å forstå samtidens skjulte, ideologiske bevegelser, spesielt her i landet, der venstresiden langt på vei har etablert hegemonisk styring over statlige etater og kulturelle institusjoner. Bjørn Li bare avfeier dette som tankespinn fra et «konspirasjons-teoretisk univers» som folk flest bare oppfatter som en kuriositet.

Det hadde vært fint om Bjørn Li her hadde påpekt og utdypet mine konspiratoriske perspektiver på det kulturpolitiske og kunstkritiske plan, spesielt med henblikk på den post-revolusjonære tilstanden vi nå lever under. Men den aksepterer han ikke, den er for ham bare en konspiratorisk fiksjon, trolig på linje med en roman. Slikt kan man ikke argumentere mot, med mindre den hadde vært av det selvbiografiske slaget da. Det er forstemmende at Bjørn Li så kontant avfeier det faktum at vårt demokratiske samfunn er stappfullt av skjulte maktinteresser, som prøver å overstyre og undergrave innbyggernes kulturelle tradisjoner og historiske tilhørighet.

Bjørn Li har allikevel mye mer på hjertet. Særlig er han opptatt av estetikken, et emne han som kunsthandler tydeligvis vet mye om, og hevder må behandles «med den aktelse faget faktisk krever». Han mer enn antyder at jeg i mine anmeldelser utviser for lite respekt for kunsten. I så fall har han rett når det gjelder all den søppelkunsten, samt alle de ubegavede malerier og installasjoner, som kunstfeltet oversvømmes av. Andre kunstnere, som jobber seriøst og profesjonelt, behandler jeg heller ikke med respekt og aktelse, jeg er da ingen Frogner-frue, men vurderer verkene ut fra kunstfaglig kyndighet, kulturell kompetanse og åndshistorisk betydning.

Det er da ikke kritikerens jobb å opptre som en estetiserende annonsør for kunsthandlere. Kritikerens målsetning er en helt annen, den er primært en kunstfaglige vurdering og formidling. Da må man følge viss prosedyrer. Først å tilegne seg kunstens ytre fremtoning, så de formale og tematiske elementer og til sist verkets indre mening. I det gode kunstverket er de tre nivåene fusjonert til en estetisk helhet. Å foreta en estetisk vurdering av et verk betyr at kritikeren samordner og tolker de tre angitte nivåene ut fra en rekke fagspesifikke kriterier. Denne prosessen beveger seg frem og tilbake, men alltid med verkets sanselige fylde som korrigerende instans. Etter å ha vært professor i estetisk teori, har jeg god peiling på det fagfeltet.

Den estetiske «aktelsen», som Bjørn Li misjonerer for, hører hjemme på 1800-tallet. Den ble dyrket og hyllet i høyborgerlige miljøer, som vurderte kunsten ut fra «den gode smak». Avantgarden på siste del av 1800-tallet, tok ikke bare rotta på den gode smaken, de utvannet også kunstbegrepet, som i dag bare er en estetisk vits. Det er denne vitsen Bjørn Li prøver å selge, mens han pakker den inn i en kultivert språkbruk, som Vestkant-fruene blir helt svimle av.
I det siste har Li prøvd å «selge» en roman, en selvbiografisk sådan, skrevet av Tore Stubberud. Det er ingen lett jobb, men sikkert ikke verre enn å trekke et flygel opp av ei myr.