astrup.vårkveld.ved.jøstravatnet.1900

Nylig la jeg ut en anmeldelse av Nikolai Astrup-utstillingen på Henie Onstad kunstsenter. Ved den anledning gjorde jeg meg noen refleksjoner om Astrups tilbaketog til Jølster og hans kunstneriske konsentrasjon om lokalmiljøets natur og kulturelle tradisjoner. Etter mitt skjønn virket ikke denne tilbaketrekningen til den stedegne livsformen særlig gunstig for hans kunstneriske potensiale. Riktignok fikk han utløp for sin maleriske begavelse i enkelte poetiske og lysskimrende skildringer av bebyggelse og natur, men de røper samtidig også en innesluttet og innestengt kreativitet.

Det var i den sammenheng jeg trakk inn Hamsun, Sellanraa og «Markens grøde». Hamsuns roman er selvsagt en hyllest til naturen og hovedpersonens jordbundne forpliktelse, men den er også en markant sivilisasjonskritikk i tråd med tidsånden. På tidlig 1900-tall yngler det av opprør mot alt som smaker av sivilisasjon og modernitet Naturen og livet i naturtilstanden var det store forbilde, så også for Nikolai Astrup, som valgte å forlate sivilisasjonen og the madding crowd, for å leve mer i pakt med naturen og det lokale livsmiljø.

For en kunstner av hans talent og format må det ha vært meget problematisk, og etter mitt skjønn utarmende for den kunstneriske kreativiteten. Edvard Munch, som det her er naturlig å sammenligne med, var på tidlig 1900-tall heller ikke unndratt tidsåndens problematiske konflikter. Han strevde med både absinten, kvinneangsten og kunsten. Etter et opphold på Jacobsons klinikk i København (bildet nedenunder) ble han kurert og modernisert. Han fikk kreftene og livslysten tilbake, så også en arbeidsglede som ga ham et stort kunstnerisk oppsving.

ANNONSE

munch.jacobsens.klinikk

På en eller annen måte ble Munch kurert for sin kultur og sivilisasjonsangst. Han gikk videre innenfor horisonten av det moderne og den stadig mer omfattende undergraving av våre kunstneriske og kulturelle verdier. For Munch ble det en stor utfordring å skulle leve og skape nettopp i dette spenningsfeltet mellom tradisjonstilhørighet og verdioppløsning, men det ble samtidig også et fruktbart utgangspunkt for hans kunstneriske produktivitet.

Etter å ha slått seg ned i Jølster forsvinner moderniteten som bakteppe for Nikolai Astrups kreativitet. Han har sagt farvel til sivilisasjonen og dens verdioppløsning, og kan male sine bilder i pakt med en rotfestet tradisjonstilhørighet. Det kan være godt å møte en slik billedverden nå og da, som en påminnelse om at vi har en fortid av uskyld og fortryllelse, men vi befinner oss ikke lenger der, heller ikke kan vi gå tilbake. Rotfestelsen, som Simone Weil skriver om, er en sinnets kontemplasjon om det evige i oss, ikke en tilbake-til-naturen-reise.

Med tanke på at verden og virkeligheten i dag herjes av kriser og undergangsvisjoner, påført oss av en moderne sivilisasjon, trenger vi en realitetsjustering. Men neppe en kollektiv hjernevask av typen Jacobsons klinikk. Heller ikke et tilbaketog av Astrupsk karakter. Vel har sivilisasjonsaktører drevet rovdrift på både mennesker og natur, og nå fått folk «en masse» til å kreve klimaforandringer og nedsatt produktivitet for å snu utviklingen. Uten at de vet om det hjelper, eller om det er rett medisin.

For øvrig er det ingen realitetsjustering om vi forandrer fremskrittet til et kollektivt tilbakeskritt. Det blir som å stikke hodet og fornuften i jordsmonnet, i likhet med Nikolai Astrup. Og da hverken ser eller skjønner vi så mye av hva som trengs for å bringe sivilisasjonen inn på et bedre spor. Vi kan ikke alle gå Astrups vei, og la oss lokke av sirener som synger så vakkert om den evige hvile i jordens skjøde.

Med tanke på hva som nå skjer i og like utenfor Europas grenser, så ser vi at en enorm folkevandring er på gang, med kurs mot EU og de europeiske nasjonalstater. Da er det ikke særlig klokt å grave seg ned i jordsmonnet, med mindre de må brukes som skyttergraver. Det er nå på høy tid at vi holder hodet klart og tenker fornuftig. Angsten for fremtiden må holdes i tømme og ikke styres av en fortidslengsel uten fremtid.

Slik oppfatter jeg at Edvard Munch fikk en løsning på sin tids kulturelle kriser og dilemmaer. Han forkastet ikke fortidens tradisjoner og kunstneriske verdier, men var samtidig også åpen for fremtidens muligheter. Selv når han på sine eldre dager så at kunstlivet i hele Europa hadde gått av skaftet. På en måte er Munchs liv og kunstneriske virke forbilledlig, nå når fornuften og opplysningen befinner seg i en mørketid. Slik sett har ikke Nikolai Astrup så mye å bidra med, bortsett fra noen vakre, maleriske erindringer om den mytiske naturtilstanden og det tapte paradis.

Med tanke på at Munchmuseet i lengre tid har vist en rekke mønstringer der Munch er blitt koblet sammen med andre kunstnere, er det merkelig at ikke Nikolai Astrup var et mulig valg. De er samtidige og forholder seg til en tidsånd som gir impulser i vidt forskjellig retning. Europa er i krise og de kulturelle og kunstneriske tradisjonene utsatt for angrep. Munch og Astrup går hver sin vei. Sistnevnte trekker seg ut av samtidens kriser, mens førstnevnte beveger seg inn i en usikker fremtid med store sivilisasjonshistoriske utfordringer.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629