Sakset/Fra hofta

Bilde: Odd Nerderum Crossing the Border
 

Hvis vi tar utgangspunkt i det grekerne mente med begrepet «kanon», nemlig rettesnor eller regel, så er det bortkastet tid å stable på bena en kanon for norsk kunst etter annen verdenskrig. Fra da av fordamper den nasjonale enhetskarakteren i en omfattende kopiering av utenlandske kunstuttrykk. Og verre har det blitt etter hvert.

På 80-tallet forsvant også verkkarakteren, som ble erstattet av konseptuelle vrangforestillinger importert i stor skala fra USA. Referansepunktene for kanonisering var ikke lenger det nasjonale, men internasjonale standarder implementert av den globale kunsthandelen.

Denne kanoniske rettesnoren gir ikke lenger holdepunkter for en spesifikk norsk kunst, og den er heller ikke kommensurabel med våre historiske tradisjoner på kunstens område. Samtidskunsten blir da heller ikke vurdert i forhold til en tidsakse, i et før og nå, men i relasjon til andre verker i samtid, hovedsakelig i utlandet og på det internasjonale kunstmarkedet. Dette skifte i perspektiv, fra en vertikal tidsakse til en horisontal tidsreferanse, gjør at kunstvurderingene blir fristilt fra enhver fortid og historisk forståelse.

Hvis det skulle bli aktuelt å lage en norsk kulturkanon på kunstens område vil initiativet straks kollidere med samtidskunsten og dens teori. Det finnes nemlig ingen nasjonal kunst eller nasjonal norm lenger. I årtier, og lenge før den konseptuelle vendingen på 80-tallet, har venstresiden jobbet iherdig for å utslette den nasjonale egenarten i kulturlivet. For klassekampen og marxismen kjenner ingen grenser, og respekterer bare den internasjonale solidariteten. I det perspektiv finnes det ingen nasjonal kultur, bare en multikulturell smeltedigel der alle nasjoner og trosretninger tvinges til sameksistens.

Selv om både marxismen og klassekampen har vandret heden, har ikke venstresiden lagt solidariteten og det antinasjonale på hylla. I multikulturalismens tvangsprosjekt er det plass for ny solidaritet med alle klodens nasjoner og kulturer. Derfor setter venstresiden seg også akutt på bakbeina når det er snakk om en norsk kulturkanon. Kunstnerne er selvsagt også imot. I begge tilfeller krenkes innvandrere og asylsøkere om vi insisterer på en nasjonal egenart i vår kulturarv. For kunstnerne innebærer en slik kanon også en begrensning i deres frie kreativitet. En fastlagt norm betyr for dem kunstens død, skjønt de bare pisker på et kadaver.

Nå er det et faktum at alle nasjoner og samfunn har en eller annen form for kulturarv, et nettverk av historiske referanser som danner en verdiladet og meningsfull kulturell jordbunn. Uten slike referansepunkter, kort sagt en felles kulturarv, har man heller ingen sosiale og politiske styringsprinsipper. Politikken må ha et historisk, kulturelt fundament, for her ligger fellesverdiene, som dens planer og strategier utarbeides i forhold til.

Når kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ønsker å utarbeide en norsk kulturell kanon, så er det viktig å være klar over at han her har en politisk agenda. Med tanke på at utspillet er rettet mot kulturarven og dens betydning for det norske samfunnet, må det trolig bero på at dagens kultur, i forhold til fortidens, ikke lenger gir noen sosial uttelling. Det er i så fall en treffende konstatering, men samtidig også en bekreftelse på at kulturpolitikken har feilet, enten den nå har vært rød eller blå.

Siden det er en høyrepolitiker som har fremmet kanon-forslaget, tyder det på at partiet har et problematisk forhold til både kultur og kulturarv. Det har vi faktisk fått demonstrert ved flere anledninger, der den mest graverende kulturelle uforstand er blitt praktisert av Høyres kulturminister i håndteringen av vårt Nasjonalgalleri. I forhold til den norske kulturarven synes partiet Høyre å føre en kulturpolitikk helt uten tradisjonsbevissthet.

Politisk sett er nok forslaget om en kulturkanon uttrykk for at partiet Høyre har akutt behov for indremedisinsk behandling. Når man leser Torbjørn Røe Isaksens utfyllende retningslinjer for kanon-forslaget, så er det egentlig ikke så viktig å lage en liste over norske mesterverker, men å starte en diskusjon om de kvaliteter og verdier vi finner i vår kulturarv. En diskusjon om kulturarven i et slikt perspektiv, kan ha mye for seg, men den er primært Høyres eget anliggende. Det er jo partiet selv som har mistet det kulturelle gangsynet, og som nå ikke lenger har kontakt med de verdier og referanser som ligger i den norske kulturarven.

At venstresiden ikke har noen sans for kunnskapsministeren kulturkanon, var ikke annet å vente. Der i gården har man systematisk vært tradisjonsfiendtlige, og gitt kunstnere frirom til å undergrave den kunstneriske kulturarven. Resultatet har blitt en normløshet som ikke kan skille mellom kunst og søppel. Å snakke om kunstneriske verdier og historiske referansepunkter i kulturarven blir stemplet som bakstreversk og utdatert. Det er normalsituasjonen for norsk kulturliv. Og den kan ikke Høyre hamre opp med på det politiske plan, med mindre partiet rydder opp i eget reir.

Til det trengs ingen offentlig kulturkanon, men først og fremst en ideologisk hjernevask som kan fjerne verdinivellerende virus i hodet på partiets politikere. Deretter en systematisk foring, spesielt rettet mot broilergenerasjonene, med de forpliktende verdier som vår kulturarv har oppmagasinert gjennom århundrer. For det er her politikken henter ideologisk næring og estetisk dømmekraft. Ikke bare Høyre trenger en slik indremedisinsk kur, det gjelder alle partier, men Høyre har en fortid med langt flere kulturelle referanser, som med fordel kan vitaliseres. Men neppe ved hjelp av en offentlig kulturkanon.