Kommentar

Det sies at mennesket tilhører den eneste art der individene lever med kunnskapen om sin egen forestående død. Utsagnet er vel sant, skjønt ingen skal si at vi ikke kjemper hardt mot innsikten på så mange områder, også rent språklig. For ingen dør jo lenger i høflig tale eller skrift, de ”forlater oss” eller ”går bort”, ”går ut av tiden” eller noe annet eufemistisk, nesten som om det å dø skulle være den siste tabubelagte skam igjen i menneskelivet.

 

Hvorfor det er blitt slik, vet jeg ikke selv om jeg nok har noen tanker omkring det. Uansett er det åpenbart at det var annerledes før, da døden var nærmere og mer dagligdags i alle aldersgrupper. Jeg lover å ikke lage noen ”alt var bedre før”-artikkel som enkelte ergrer seg over, men vil likevel gå så langt tilbake som til første del av 1400-tallet da de første skrifter om kunsten å dø, eller ”ars moriendi” på latin, begynte å sirkulere blant folk. Vest i Europa herjet på den tiden 100-årskrigen mellom England og Frankrike (krigens sluttpunkt settes oftest til 1453, for øvrig samme år som Konstantinopel falt for ottomanernes angrep lenger øst), folk døde tett av både sykdom og vold, og de gamle kunne ennå huske dødsbølgene som fulgte i pestens kjølvann på 1300-tallet. Skriftene om hvordan man skulle ”dø rett”, med eller uten prestenes mellomkomst for å sikre både en lett utgang av dette livet og den best mulige evighet, traff så avgjort et ”marked” som man kanskje ville sagt i dag. Datidens mennesker var levende opptatt av spørsmålene som ble reist. Skjønt selvsagt er utfordringen etter sin natur tidløs, for vi vet jo innerst inne at vi alle skal samme veien, uansett hvor mye vissheten forties.

 

Jeg ønsker å løfte fram tre samtidige (i alle fall nesten, to av dem er nylig døde mens den tredje og yngste lever i beste velgående) menns bidrag til ”ars moriendi”-tradisjonen. For to av de tre er sammenhengen eksplisitt og åpenbar i og med at den fremgår av titlene på det de skrev, intellektuelle som de var og er, men den tredje ville det nok neppe falle inn å bruke slike ord om det han skapte. Det gjør ingen ting, man kan godt inngå i en tradisjon uten å vite det selv.

 

Johnny Cash er kjent for alle som har levd en stund, som et av country-musikkens største navn. Han var ikke blant dem jeg selv følte størst slektskap med under oppveksten, hverken musikalsk eller på annet vis, men i senere år har jeg lest litt om ham, hørt en del på ham og fått mer og mer forståelse for hans kunst. Det rått ærlige ved hans måte å møte livets opp- og nedturer – han hadde rikelig med begge deler – avtvinger respekt.

 

Det er to av hans aller siste sanger eller fremføringer jeg vil trekke fram i ”ars moriendi”-perspektivet. Døden er nær i dem. Den første er ”Hurt”  som egentlig ble laget av ”Nine Inch Nails” (Trent Reznor; all ære til ham for å ha skrevet sangen og for å ha satt pris på at Cash gjorde den til sin egen. Reznors egen fremføring er også fin og finnes selvsagt på YouTube, men jeg må innrømme at for meg er Cash’ cover-versjon den som lodder dypest). Man kan tolke teksten på ulike måter, det kan man alltid, men sorg over og beklagelse av egne feil og synder – ting som ikke lenger kan gjøres godt igjen fordi livet er ved å ebbe ut – er etter mitt syn det viktigste i den.

 

Også posthumt er det kommet Johnny Cash-sanger med hans egen stadig nærmere død som sentralpunkt. ”Ain’t no grave can hold this body down” er en av de sterkeste. Han omtalte seg selv som ”the biggest sinner of them all”, men hadde samtidig et svært sterkt og personlig kristenliv. Johnny Cash døde 12. september 2003.

 

De fleste ville vel forsverge at det fantes tydelige berøringspunkter mellom Johnny Cash og den norske dikteren og retorikkprofessoren Georg Johannesen (1931-2005), men jeg mener at tanken på hvordan man skal dø rett er felles for dem. Den konservative marxisten Johannesen, denne motsetningsfulle mannen som tok avstand fra alt politisk korrekt lenge før begrepet ble oppfunnet, kom i 1965 med boken ”Ars moriendi eller de syv dødsmåter” der han uten religiøs begrunnelse eller undertone (han var tross alt ateist) tar for seg den kristne troslærens dødssynder og forliker dem med måter å dø og leve på. Hver av dødssyndene forbinder han med hvert sitt vis å kastrere livet på. Fremstillingen er innfløkt og krevende for leseren, direkte vanskelig til tider, men diktene etterlater et sterkt inntrykk. Tre tiår senere (1999) kom han med et tilsvarende verk om de syv dydene (”Ars vivendi” eller ”Kunsten å leve”), skrevet under en periode av alvorlig sykdom.

 

Hverken den ene eller den andre boken var av det lettleste slaget, fylte med mytologiske, bibelske og andre oldtidshenvisninger som de er; Johannesen var ikke av dem som flirtet med sitt potensielle publikum enten han skrev prosa eller poesi, han gikk ikke på akkord. Men verdsatt ble særlig diktene hans likevel, og da norske forfattere på 90-tallet skulle kåre det 20. århundres viktigste norske diktsamling, var det ”Ars moriendi” som ble foretrukket. Selv hadde Johannesen krasse ord også om lyrikk som han kalte en ”feminin og sentimental disiplin”. Men fra en mann som tilskrives sitater som ”journalistikken er verdens største forurensningsproblem”, ”Norge er et paradis for dumme intellektuelle” og ”bare folk som kan tre døde språk burde ha rett til å uttale seg om noe som helst”, var kanskje slikt for mild og snill omtale å regne.

 

Selv lar jeg meg begeistre av gnister- og gallesprutende skribenter av Georg Johannesens kaliber enten de nå kaller seg kommunister eller annet. Egentlig er det uredde kjettere de er. De slår med sine tekster og stikker med sin penn i alle retninger, men særlig mot makten. Det står respekt av slikt.

 

Georg Johannesen døde under en svømmetur i Egypt julaften 2005. Neppe var endelikten et vellykket eksempel på ”ars moriendi”, men eksepsjonell var den, og som sådan så absolutt i hans egen uforlignelige stil.

 

Også det tredje kunstneriske eksempelet på ”ars moriendi” turde komme som en overraskelse. Det er jo ellers bare så alt for meget man kunne festet seg ved, nærmest hele sentrallyrikken med sitt fokus på ”havet, døden og kjærligheten” samt de uforlignelige dødsmessene (rekviem) skapt av store tonekunstnere fins å velge blant. At så mye ”dødsmusikk” (mine barns betegnelse på fars foretrukne lyttelyd under bilkjøring) nettopp er udødelig, er rett nok et formelt paradoks, men like fullt et faktum.

 

Men det er et vesentlig mindre kjent verk jeg ønsker å løfte fram, nemlig ”Ars moriendi” av den islandske samtidskomponisten Hilmar Örn Hilmarson. Det gleder meg stort at mye moderne kunstmusikk igjen er blitt vakker, som jeg synes dette Hilmarsons alster er det, etter at opplevelsene i ungdommen var mer enn traurige i så måte.

 

Det formmessig særpregede ved dette nesten 6 minutter lange musikkstykket er imidlertid at det vel midtveis kommer et rundt 100 sekunders vindu da man bare hører en enkelt, sped tone. Denne munner ut i ”vanlig” musikk igjen, og så er stykket slutt.

 

Hvorfor henger jeg meg opp i dette? Jo, fordi lydvinduet minner meg om det man kaller en singularitet i kosmologien, man går gjennom et minimalt hull inn i en annen virkelighet på den andre siden. Jeg har ingen anelse om det var dette Hilmarson ønsket å fremstille eller tenkte på da han valgte tittelen, men innen mange trosretninger, religiøse eller ikke (Hilmarson er visst selv nyhedning, forresten, en tilhenger av åsatrui etter hva jeg leser på Wikipedia), er døden nettopp å oppfatte som en singularitet. Som alltid har vår egen Ibsen sagt noe treffende, også om dette: ”Inn i natten, gjennom døden, bakom demrer morgenrøden.” Han kunne det, han Henrik.

 

Kunstnerisk begavete individer som Cash, Johannesen, Hilmarson og selvsagt Ibsen har bidratt med ulike innsikter om menneskers møte med døden, hver i sin form og på sin måte. Vi andre blir litt klokere av å lese og lytte til dem før vi gjør oss våre egne stille tanker i søvnløse stunder.

 

Alt vi da tenker, er tenkt før. Alt vi gjennomlever, er gjennomlevd av andre før oss. Det er lise i slik erkjennelse også.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også