Kultur

Frederick Sandys (1829–1904)
Mary Magdalene (c. 1859), olje på tre, 33,6 x 27,9 cm, Delaware Art Museum, Wilmington.

Memento mori! – Husk, du skal dø! Den eldgamle formaningen gjelder alle og alltid. Så har da også sykdom og død vært emne for mangt et kunstverk. Kunstverk som både fascinerer og skremmer.

I norsk billedkunst er det nærliggende å peke på Edvard Munchs (1863-1944) Syk pike, i musikken på Edvard Griegs (1843-1907) Sørgemarsj over Rikard Nordraak, i litteraturen på Henrik Wergelands (1808-1845) mesterlige diktning på dødsleiet. Og kanskje holder Eivind Grovens (1901-1977) musikk til disse Wergeland-diktene samme høye nivå.

Eivind Groven ble født i Lårdal i Vest Telemark. Han vokste opp i et tradisjonsrikt folkemusikkmiljø og ble en av de betydeligste musikkpersonligheter i Norge på 1900-tallet. Vokalverkene hans vitner om dyp litterær forståelse og tilstreber tekstnærhet. Musikken til sangene nedenfor har anstrøk av norskhet, men kan nok oppleves litt fremmedartet og litt krevende. Komponisten sier selv at uten melodi av høy kvalitet vil (musikken) ikke bli levedyktig, og her er folketonen den store læremester (MV, spalte 1221).

Henrik Wergeland ble født i Kristiansand. Hans nasjonale og litterære innsats er velkjent, så bare litt om bakgrunnen for diktene nedenfor: I 1843 merker han de første tegn på lungesykdom. Han blir dårligere, og fra 2. mai 1844 er han sengeliggende. Mot alle advarsler går han ut for å feire 17. mai. Det forverrer tilstanden. Av økonomiske grunner selger han boligen sin, Grotten, og flytter 15. april 1845 inn i et uferdig hus som han kalte Hjerterum. Like etter legges han inn på Rigshospitalet hvor han blir fra 20. til 30. april. Så tilbake til Hjerterum. Der dør han 12. juli. Bare 37 år gammel. Et brutt livsløp. En brutt livsgjerning.

Groven har tonesatt fire av Wergelands dikt fra denne tiden. Han har tatt med alle versene i Til min Gyldenlak, men for de andres vedkommende er noen utelatt. Jeg har forsøkt å antyde litt om Grovens tekstnærhet i omtalen av sangene, men slikt er subjektivt og oppleves ulikt. Rettskrivningen følger folkeutgaven av Henrik Wergelands skrifter (J. W. Cappelens Forlag, Oslo 1962).

Eivind Groven: Paa Sygelejet – Tekst: Henrik Wergeland, diktet i 1844.

Sykdommen kjennes som isdrypp og stikk av ild i brystet. Kontrastene i diktet er satt: Kulde mot varme. Død mot liv. Seirer døden eller livet? Hjertet kjemper. Sinnet er rolig. Håpet lever. Intet er avgjort. Men ensomheten hans er varig?

Også i musikken fins kontraster: Avstanden mellom sangstemmens høyeste og laveste toner er stor. Og sangstemmen følger vel nært det som skildres i teksten, mens klaverstemmen av og til gir et tilleggsbudskap? Hører vi isdrypp og stikk av ild i de to første linjene i 1. vers? Hører vi i 2.vers optimisme i 3. og 4. linje, men omkranset av mørkt alvor – og det samme i siste vers?

Det Iisdryps Rislen i min Barm. .?
og disse Stik af Ild.?
Lad Døden kalde det sin Seir!
Det er min Himmels Foraarsveir,
dens Vaarfrembrud — snart kold snart varm
min Saligheds April.

Dog kjæmper Hjertet i mit Bryst
mod Dødens Trængen ind.
Det slaaer den endnu Dag for Dag
tilbage kjækt med tunge Slag.
Mit Sind er roligt, klart og lyst
som Kjern i Maaneskin. /………………../ Kjern: tjern

Kanhænde da min Torneflor
udsprungen jeg faaer see?
Først Kviste syv, saa to fremskjød,
ialt der elleve frembrød;
og kommer ikke Dødens Lee, /………./ Lee: ljå
den skyder fleer jeg troer.

Ak! blomstrer som i Gulistan, (1)
som Schiraz’ Centifol! (2) (3)
Dog søger Ingen eders Sted:
I blomstre i den Eensomhed,
hvorhen jeg er forjagt i Ban
fra Folket, fra min Sol.

(1) Gulistan: Boken Gulistan (Rosenhaven) av dikteren Saadi (1184-1291) er et hovedverk i persisk litteratur.
(2) Schiraz: I utkanten av den persiske byen Shiraz ligger Saadis grav
(3) Centifol: Hundrebladet rose. (lat. centifolia: Hundrebladet). Centifolrose: Hundrebladrose (Rosa centifolia), roseart med fylte blomster.

Eivind Groven: Paa Hospitalet om Natten – Tekst: Henrik Wergeland, diktet sist i april 1845.

Natt på Rikshospitalet. Fullmånen ses gjennom vinduet. På evig ferd over himmelen. Hvit, sølvskimrende, vakker, dominerende – og samtidig kald liksom i klaverstemmen?
Fullmånen taler til den syke, men bringer intet håp om helbred, gir bare bilder på undergang:
Pasienten er blekere enn den selv. Ilden er gått ut på arnen. Klokken er stoppet. Blomstene i vinduskarmen er døde. Eneste lindring månen kan bringe, er et løfte om å ta med seg feberen hans til den svale stjernehagen – til varig skjønnhet?

De to første linjene preges musikalsk av ro, nattestillhet. Men allerede før månen begynner å tale, blir klaverstemmen blir fylt av glitrende månestråler, og disse månestrålene dominerer inntil det mer stillferdig fortelles om uret som stoppet og rosen som døde, om stjernehagen og duggen. Deretter begynner klaveret igjen å glitre av månelys før sangen avsluttes.

Igjennem det store Fønster /……./ Fønster: vindu
Fuldmaanen stirrer ind.
«Ak, ligger du der, min Elsker,
vel blegere end mit Skin?»

«Jeg gik forbi din Hytte;
paa Arnen var ei Glød,
paa Væggen stod Uhret stille,
i Vinduet Rosen død.

Nu gaar jeg til Stjernehaven.
Der falder Dugg saa sval.
Jeg den din Feber bringer
i mine Horns Pokal.

Nu gaar jeg til fjerne Høje,
hvor Evighedsblommer gro.
Fyldt er med Livsenshonning
Nektariets Gyldensko. (4)

(4) Nektariet: Blomstenes honningdannende (nektardannende) organ.

Eivind Groven: Anden Nat paa Hospitalet – Tekst: Henrik Wergeland, diktet sist i april 1845.

En ny natt er kommet, og igjen dukker månen opp. Nå vil den syke fortelle hva han opplever – selv om lærde medisinere vil le av fortellingen hans. De lærde kan nemlig bare se en helt alminnelig måne, ikke hvordan den fremstår for ham. Han ser ikke månen bare som en blank, skinnende skive på himmelen. Nei, han ser den som ansiktet til en himmelens nonne, som en sykesøster som kommer på besøk og gir lindring. Det er som om hun bærer en gullkurv full av hvite roser og lar dem flomme inn gjennom vinduet og legge seg overalt i rommet hans. Men rosestenglene, som glitrer som sølvstrenger, og blomstene som lyser av hvithet, de gjør at hånden hans virker sort og minner om graven som venter. Likevel har den himmelske søster et håp å gi: Når smerten endelig er over, venter evig fred.

Musikken i de to første versene gir fortellingen der et preg av saklighet og troverdighet, intet gir inntrykk av innbilning eller febersyner. Med tredje verset øker intensiteten og skjønnheten i musikken. I 4. vers blir ordene Rose, kastet, glittred og Sølverstreng understreket musikalsk. I det 5. verset roer musikken seg og ordet Graven vektlegges. Det dystre og truende forsvinner når nonnen igjen taler, og de tre siste versene gjentar musikken fra 2., 3. og 4. vers. Det klinger av oppmuntring, forsiktig glede og forventning om kommende fred.

Ad hva jeg vil fortælle
vil lærde Doktor lee.
De Folk i Maanen Maanen
og intet annet see.

En himmelsk Nonnen Aasyn
den Syge ser uden Spøg,
en himmelsk barmhjertig Søster,
som gjør ham et Besøg.

Precis som det var lovet
gik Maanen igjen forbi.
Den bar saa deilig en Guldkurv
med hvide Roser i.

Hun kastet dem indad Vindvet;
de spredtes paa Gulv og Seng.
Af Dugg end Kvistene glittred,
hver liig en Sølverstreng.

Saa reent de Roser lyste,
ak, at min Haand saa hvid
blev sort, som om den havde
i Graven alt lagt en Tid.

Min himmelske Nonne hvisked:
«i Rosernes Blegheds Skjær
Du Skjønhedens egen Farve
og Himmelens Aanders seer.

Den skal Du dig udkaare,
ja med en Ridders Mod;
for mine hvide Roser
udslukke de rødes Blod.

Udslukke dem paa Kinden
Og paa din Læbe med.
Naar Du er bleg som min Rose,
Da har din Smerte Fred.»

Eivind Groven: Til min Gyldenlak – Tekst: Henrik Wergeland, diktet etter 30. apr. 1845.
Et av de vakreste dikt som Wergeland skrev. Et dikt om død i skjønnhet. Utfallet av sykdommen er gitt. Allerede innen gyllenlakken avblomstrer. Nå står bare igjen å ta farvel med den gylne blomsten og be den om å sende et budskap til rosenbusken som snart vil springe ut.

Som i sangene ovenfor finner Groven også her på ypperlig vis stemningen i diktet. Også her får versene ulik tonesetting: 1. og 4.vers har identisk musikk, 2. og 5. vers har identisk musikk, og 3. vers skiller seg ut med sin egen.

Gyldenlak, før Du din Glands har tabt, (5)
da er jeg Det hvoraf Alt er skabt;
ja før Du mister din Krones Guld,
da er jeg Muld.

Idet jeg raaber: med Vindvet op! /…/ Vindvet: vinduet
mit sidste Blik faar din Gyldentop.
Min Sjel dig kysser, idet forbi
den flyver fri.

Togange jeg kysser din søde Mund.
Dit er det første med Rettens Grund.
Det andet give du, Kjære husk,
min Rosenbusk!

Udsprungen faaer jeg den ei at see;
thi bring mig Hilsen, naar det vil skee;
og siig, jeg ønsker, at paa min Grav
den blomstrer af.

Ja siig, jeg ønsker, at paa mit Bryst
den Rose laa, du fra mig har kyst;
og, Gyldenlak, vær i Dødens Huus
dens Brudeblus! (6)

(5) Gyldenlak: Gyllenlakk, (Erysimum cheiri), korsblomstfamilien, store gule kronblad, giftig.
(6) Brudeblus: Fakkel eller bluss som man bar foran eller tente til ære for et brudepar.