Kultur

Henrik Ibsen fotografert i sitt hjem i Arbiens gate 1 i Kristiania, c. 1897-98.
Foto: Atelier Szaciński, sølvgelatinkopi i Nasjonalbiblioteket.

I 1871 utgav Henrik Ibsen (1828-1906) diktsamlingen Digte som består av 55 enkeltstående dikt. Rekkefølgen er fastlagt av forfatteren selv, men det er ingen indre forbindelse mellom alle disse diktene. Flere av dem regnes som de vakreste i norsk litteratur.

Fra denne diktsamlingen henter Edvard Grieg (1843-1907) i 1876 tekstene til sine Seks Digte af Henrik Ibsen, op. 25. Disse såkalte Ibsen-sangene er blant hans aller beste vokalkomposisjoner.

Griegs utvalg av tekster og rekkefølgen han setter dem i, skaper en meningsfull, sammenhengende enhet. Opuset gir ulike uttrykk for en dikters og en komponists kjærlighetslengsel, for kunstnerens ensomhet og utenforskap. I et brev til Henry Theophilus Finck (1854 –1926) skriver Grieg: Mitt valg av diktere henger alltid sammen med det selvopplevde. Og vi tør formode at ved Ibsens ord og sin egen musikk, gir Grieg oss noe av sitt mest personlige.

Det er to mannlige kunstneres stemmer, en dikters og en komponists, som taler gjennom Ibsen-sangene. Ikke desto mindre viser musikkhistorien at også kvinner, minst like mye som menn, lar seg fascinere av disse sangene og fremfører dem. Det får meg til å undres på om de ikke like gjerne uttrykker en kvinnes tanke- og følelsesverden som en manns – også der hvor teksten entydig viser at det er en mann som taler. Nedenfor gir jeg to sanger til hvert kjønn. Som Grieg valgte fritt fra Ibsen, velger jeg fritt fra Grieg! Av de to utelatte sangene tenker jeg meg Borte (nr.5) til en mannlig sanger og En fuglevise (nr.6) til en kvinnelig.

Edvard Grieg: Stambogsrim, op. 25, nr. 3 – Tekst: Henrik Ibsen

Teksten kunne etter mitt skjønn like gjerne være sprunget ut av en kvinnes hjerte og sinn som ut av en manns. Jeg overlater den derfor til en kvinnestemme.

En stambok er en form for minnebok, en bok eller et album hvor man lar venner og bekjente skrive navnet sitt sammen med en hilsen. Hilsenen har ofte form av et sitat eller noen verslinjer.

Det er ellers ikke lett å gripe meningen i dette korte diktet, hvor også Griegs tonesetting kan ha noe kryptisk over seg (1).

Jeg hører toner av vemod. Synkopene i klaverstemmen skaper en forsiktig antydning av uro som kunne gjenspeile tekstens ord om lykkebudet som ble til intet, om gleders usikre varighet. Fra tredje linje øker uroen, musikken blir uventet dramatisk og når et klimaks ved lykkebudet og dets forsvinnen – så minsker styrken og intensiteten liksom når et stjerneskudd blir borte.

Jeg kaldte dig mit lykkebud;
jeg kaldte dig min stjerne.
Du blev da også, sandt for Gud,
et lykkebud, der gik – gik ud;
en stjerne, ja, et stjerneskud,
der slukned i det fjerne. (2)

(1) Benestad og Schjelderup-Ebbe: Edvard Grieg, mennesket og kunstneren, s. 180.

(2) Til grunn for ortografien i alle sangtekstene ligger Griegs noteutgave.

Edvard Grieg: Spillemænd, op 25, nr. 1 – Tekst: Henrik Ibsen

Allerede åpningslinjen viser tydelig at det er en mann som taler, og følgelig velger jeg en herre-stemme.

Folketroen forteller oss at nøkken kan bruke sang og musikk for å trollbinde dem som lytter. Han er en mester både på fele og på harpe, og han kan være villig til å lære sine kunster fra seg, men da som oftest mot en eller annen gjenytelse.

Spillemannen i diktet vil lære å forføre den vakre ved hjelp av spillet sitt, men prisen blir høy: Hell i kunst, men uhell i kjærlighet! I denne sangen ser det ut til at Grieg identifiserer seg med kunstneren som kom i fossegrimens vold og som først da han var bleven hans Mester, til sin forferdelse ble klar over at han hadde forspilt sin egen lykke (3).

I de to første linjene gir musikken oss en ukomplisert beretning om en som tenker på sin elskede, men straks veien til elven nevnes, får musikken en noe mørkere dåm. I andre vers er vi i nøkkens rike og hører hans ord. Pianostemmen antyder vel fare og opprørt vann? Musikken blir dystrere, sangstemmen får et preg av resitativ (sml. (3)). I det tredje verset er opplevelsen i andre vers blitt fortid, men ettervirkningene av møtet med den våte, preger både spillemannen og musikken fortsatt. I siste vers er vi tilbake i en vanlig hverdag, og spillemannen forteller nøkternt om sin erfaring. Kanskje vil vi legge vekt på salmeklagen, de dype, kirkestille akkorder (4), i forbindelse med de store kirker? Men enda viktigere er muligvis de tunge klaverakkordene som kunne understreke at hendelsen ved elven har merket ham for alltid?

Til hende stod mine tanker
hver en sommerlys nat,
men vejen den bar til elven
i det duggede orekrat.

Hej, kjender du gru og sange,
kan du kogle den deiliges sind, /…………../ kogle: forhekse
så i store kirker og sale
hun mener at fölge dig ind!

Jeg maned den våde af dybet; /…………../ den våde: nøkken
han spilled mig bent fra Gud, —
men da jeg var bleven hans mester,
var hun min broders brud.

I store kirker og sale
mig selv jeg spilled ind,
og fossens gru og sange
veg aldrig fra mit sind.

(3) Aschehoug: «NORGES MUSIKK HISTORIE», bind 3, s. 68

(4) David Monrad Johansen: «Edvard Grieg» s. 208

Edvard Grieg: En svane, op. 25, 2 – Tekst: Henrik Ibsen

I min opplevelse kunne dette diktet vært en kvinnes hjertesukk, så jeg lar en kvinne synge.

Ut fra sin hvite farge og tilknytningen til rent vann, er svanen blitt et symbol for renhet og dyd. Og sagnet forteller at når svanen forlater sin jordiske tilværelse, så synger den en vakker frigjøringssang. Men må nødvendigvis denne hvite svanen være en hunn-svane, symbolisere en kvinne? Ibsens gåtefulle dikt om den stumme svanen som først i døden får toner til å lyde, ble for Grieg et sinnbilde på hans egen situasjon: Bare gjennom kunsten overvinnes livets største problemer (5).

Igjen skal vi merke oss klaverstemmen. Noen mener den skildrer en rolig bølgebevegelse, vi er jo i svanenes rike. Kanskje kan vi også oppleve klavermusikken mellom versene som musikalske bilder av lette bølger? Musikken bygger opp til et klimaks i forbindelse med Ja, da, da lød det; der er det virkelig lidenskap som plutselig slår ut flamme (6)! Så dør det hele bort i siste vers.

Min hvide svane,
du stumme, du stille,
hverken slag eller trille /…………./ slag: melodi, sang
lod sangröst ane.

Angst beskyttende /………………./ angst: engstelig
alfen, som sover,
altid lyttende
gled du henover.

Men sidste mödet,
da eder og öjne /……………………./ eder: edsvorne uttalelser
var lønlige lögne, /…………………/ lønlige: skjulte, hemmelige
ja da, da löd det!

I toners föden
du slutted din bane.
Du sang i döden;
du var dog en svane!

(5) Aschehoug: NORGES MUSIKKHISTORIE, bind 3, s. 67-68

(6) David Monrad Johansen: «Edvard Grieg» s. 208

Edvard Grieg: Med en vandlilje, op. 25, nr. 4 – Tekst: Henrik Ibsen

Her hører vi udiskutabelt en manns utsagn, og jeg velger en mannsstemme.

Også i denne teksten spiller nøkken en viktig rolle. I gamle fortellinger hører vi at han lokker mennesker til seg slik at de drukner, men det hender også at han varsler dem om forestående drukningsulykker. Hertil kommer så vannliljen som er en bemerkelsesverdig blomst. Den viser et vakkert og tiltrekkende utseende over vannet, men skjuler en lang og sleip stilk som leder ned i dypets mudder og gjørme – hva kan ikke skje med en som strekker seg etter den? Å gi en vannlilje til noen, kunne da kanskje innebære å bringe både skjønnhet og fare? Så her har vi en sang fylt av vårlig fryd og unge lengsler, hvor der også går dype og farlige understrømmer (6).

Den som lytter til musikken vil nok kunne oppleve at Grieg lar antydninger av vann, bølger eller understrømmer dominere både det som synges og det som spilles. Dessuten synes klaverstemmen flere steder å besvare, eller tiltre, det som synges; allerede etter ordet bringer er klaveret som et ekko av sangteksten. Hvis man fester seg ved dette gjennomførte vekselspillet mellom sang og klaversolo, får man nesten følelsen av å høre en musikalsk bekreftelse på sannheten i ordene.

Se, Marie, hvad jeg bringer;
blomsten med de hvide vinger.
På de stille strømme båren
svam den drømmetung i våren. /…………./ svam: svømte

Vil du den til hjemmet vie,
fæst den på dit bryst, Marie;
bag dens blade da sig dølge /……………….. /dølge: skjule
vil en dyp og stille bølge.

Vogt dig, barn, for tjernets strømme.
Farligt, farligt der at drømme!
Nøkken lader som han sover;
liljer leger ovenover. /……………………………/ ovenover: oppå

Barn, din barm er tjernets strømme.
Farligt, farligt der at drømme;
liljer leger ovenover;
nøkken lader som han sover.

Se, Marie, hvad jeg bringer; (7)
blomsten med de hvide vinger.
På de stille strømme båren
svam den drømmetung i våren.

(6) David Monrad Johansen: «Edvard Grieg» s. 209

(7) Ibsen gjentar ikke første vers slik som Grieg gjør her.