Kultur

(Udatert portrett, fotograf ikke oppgitt)

Catharinus Elling (1858-1942) er på tross av sin viktige innsats i norsk musikk, sannsynligvis i ferd med å bli glemt. Likevel burde noen av komposisjonene hans fortsatt være liv laga, så la oss bruke litt tid på ham og lytte til fem av sangene hans.

Han studerte musikk ved konservatoriet i Leipzig 1877-78, tok så 1883 embetseksamen i filologi i Oslo og tilbragte deretter årene 1886-96 med studier og komponering i Berlin. Derpå vendte han tilbake til Norge og markerte seg i norsk musikkliv som komponist, folkemusikksamler,
musikkanmelder og lærer i komposisjon.

Stilistisk tilhører han romantikerne. Fra Halfdan Kjerulf (1815-1868) og Johannes Brahms (1833-1897) fikk han viktige impulser. Produksjonen hans er stor: Romanser, klaverstykker, kammermusikk, orkesterverker, komposisjoner for kor og orkester, en opera og en mengde folketone-arrangementer.

Interessen for folkemusikken gikk etter hvert ut over komposisjonsvirksomheten. Han samlet inn omkring 1400 folkemelodier og var den første etter Ludvig Mathias Lindeman (1812-1887) som behandlet folkemusikken systematisk. Han fikk imidlertid kritikk for i noen grad å rearrangere den etter kunstmusikkens formspråk.

Enkelte av romansene hans hører til perlene i norsk sanglitteratur. Hans evne til tekstfortolkning og musikalsk karakterisering er åpenbar: Han viser seg i sangene som en sjelden melodiker, som med en enkel linje og et ofte nødtørftig akkompagnement kan nå frem til en helt sublim, ren og sødmefylt poesi (Musikkens Verden, spalte 835 – utg. 1963).

Meget fortjenestefullt har sangerinnene Åse Krystad og Ann-Helen Moen hver for seg spilt inn en lang rekke av romansene hans, og de er tilgjengelige på YouTube. Begge har tatt med Sporven og Haren. Tolkningene deres av Sporven er for øvrig bemerkelsesverdig ulike. Disse to sangene traff virkelig det norske folkets hjerte. De lød i skolen, i hjemmene og i konsertsalen. Som forventet finner vi begge i Norges Melodier og i Mads Bergs (1865-1955) Skolens sangbok. I 1995 kom The Deep River Boys med en slags jazzifisert utgave av Sporven som ble den reneste landeplage.

Sporven. Op. 52, nr. 4 – Tekst: Arne Garborg (1851-1924)
Det er Haugtussa-sangene opus 52 og 60 (1895–96) som representerer det beste i romansekunsten til Elling. Her viser han tydelig evnen til tekstfortolkning og musikalsk karakterisering. Bare denne ene sangen om spurven, viser vel at han snarere var en måltrost enn en gråspurv i norsk musikkhistorie?
Tekstene nedenfor følger Arne Garborgs samlede verk (H. Aschehoug & Co – W. Nygaard), Oslo 1980).

Små-sporven gjeng i tunet
og tippar korn og ribbar strå
og hev so god ein une
og lær åt katten grå.
Pip, pip, det so seg lagar
alle dagar,
at Monsemann meg jagar,
men kann meg aldri få.

(tippar: berøre lett (?) – ribbar: plukker, napper – une: godlag, godt humør)

Eg er so lett på vengen,
og Mons må sleikje seg um trut;
kvitt, kvitt, den gamle drengen,
han fekk so mang ei sut.
Og um i vide ringar
hauken svingar,
eg burt meg kverv og kringar
og slepp av leiken ut.

(kverv: svinger seg rundt, blir borte – kringar: går (hopper) i ring)

Eg liver dagar lette
og er fornøgd, å ja, å ja!
Kvar dag eg fær min mette
som eg det best vil ha.
Pytt, pytt, tarv aldri røa! 1)
Nok i løda!
Der ligg den rike grøda;
der kann eg berre ta’.

1) tarv aldri røa: Endret i 1917 til kven spør om føda.
(liver: lever – tarv (å turva): behøvde – røa (å røde): snakke – løda: løa)

Og tidt eg fær i joli
ein godbit fin av Veslemøy;
og frys det, hev eg skjol i
det gode varme høy.
Og so – kvitt-kvitt, gomår’n!
so kjem våren;
då fri på vengen borin
eg byggjer reir på øy.

(joli: julen – skjol: skjul – borin: båret)

Haren. Op. 52, nr. 2 – Tekst: Arne Garborg
I fortellingen Haugtussa kaller Garborg dette diktet for Skog-glad. Elling viser samme evne til innlevelse og musikalsk beskrivelse som i Sporven. Holder vi de to sangene opp mot hverandre, hører vi hvor mesterlig forskjellig han skildrer de to skapningene og de to tekstene. Så enkelt, men så treffende!

Å stakkars vesle hare
so fin og silkeklædd,
Gud veit kvar du hev fari,
med di du er so rædd?
Du spretter og du skvetter
so hovdalaus i kring;
kva er du renner etter
og snøgg i hol deg sting,
arme ting!

(fari (å fara): har vært – hovdalaus: hodeløst – hol: hull, mørkt rom – sting (å stinga): stikke seg vekk)

Her er so god ein sùmar
med hus i kvar ein busk
og lauv og friske kùmar
åt slik ein liten trusk.
No skal me vera kvate
i slik ei solskinsstund;
no skal me vera late
og taka oss i lund
lette blund.

(kùmar: knopper på trær – trusk: stakkar – kvate: friske, modige, raske)

Du er so brun og lekker
i sùmarkjolen din;
d’er berre du for klekk er
te vera guten min.
Men vil du glad meg gjera,
so hoppa her i lid,
og vénir skal me vera
og vénir skal me bli
all vår tid.

(klekk: ung, svak, myk, sped – te: til (å) – lid: li – vénir: venner)

Somren sovnet i vintrens favn. Op. 53, no. 3 – Tekst: Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910)
Dette diktet stammer fra Bjørnsons Een Dag og er også kjent under tittelen Den gamle vintervisen.
Her går vi inn i en annen dikterisk sfære. Nå gjelder det ikke levende vesener, men landskapet og årstidenes veksel. Sommeren fremstilles som en kvinne (hun) og avløses av vinteren som er fremstilt som en mann (han). Dikteren forteller oss at også sneen og kulden bringer noe godt med seg. Skaper-verket og årstidenes veksel er i givende og helbredende balanse.

Somren sovnet i vintrens favn,
vintren reiste seg, dækked til,
”Rolig”, sa han til elvens spil,
”Rolig”, sa han til gård og havn.
Tause blev de så skogerne.
Hjemme hørtes kun slogerne. 2)

Al den ting som var somren kjær,
fint forvartes til næste gang;
hvile fik det for al sin trang,
markens spirer og vand og trær.
Gjemtes som kjærnen i nødderne,
mulden smuldred om rødderne.

Alt, hvad somren av sygdom led,
pestfrø over dens liv og frugt,
vintren dræbte i frost og flugt,
vågne skal hun i fjældblå fred,
toet av sneen og vindene, 3)
hilset af sundhet i sindene.

Over den sovendes høstgå bryn
vintren strødde så fager drøm,
stjærnehøi, hvidhvid i nordlys-strøm
bar den hende fra syn til syn
gjennem de lange døgnene
frem til hun opslog øynene.

Han, som skjældtes for ond og vred,
lever for det, han ej får se;
han, som skjældtes for morder,
han skjærmer og tor hvert år vort land, 3)
gjemmer sig så i fjældene,
til det blir kaldt om kvældene.

2) Slogerne: slogene, flertall av sloge (eller sliul). Sliulen er et tre-redskap som ble brukt til tresking av korn. Treskingen skjedde utover høsten og vinteren.
3) toet (å toe): vasket – tor (toer): vasker

Morgens steh’ ich auf und frage. Op. 12, no. 7 – Tekst: Heinrich Heine (1797-1856)
Catharinus Ellings lange opphold i Tyskland gjorde nok sitt til at han tonesatte flere tyske tekster, hvorav jeg har valgt ut to. Begge er av datidens store dikter, Heinrich Heine, som regnes blant de mest betydelige tyske, romantiske poetene. Han er særlig berømt for lyrikken sin. I vår tid og i vårt land er han kanskje mest kjent for sitatet: Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.
Begge Heine-diktene som presenteres her, rager høyt blant tyske dikt og kan finnes i mange tyske diktantologier. På norsk har vi Herman Wildenveys (1885-1959) eminente gjendiktninger av begge – men de er ikke frie. Morgens steh’ ich auf und frage har appellert til flerfoldige komponister. Særlig kjent er Robert Schumanns (1810-1856) tonesetting, men her følger altså Ellings:

Morgens steh’ ich auf und frage: /…/ Om morgenen står jeg opp og spør:
Kommt feins Liebchen heut? /…/ Kommer min kjæreste i dag?
Abends sink’ ich hin und klage: /…/ Om aftenen synker jeg hen og klager:
Aus blieb sie auch heut. /…/ Borte var hun også i dag.

In der Nacht mit meinem Kummer /…/ I natten med min kummer
lieg’ ich schlaflos, wach; /…/ ligger jeg søvnløs, våken;
träumend, wie im halben Schlummer, /…/ drømmende, som i halvsøvne,
träumend wandle ich bei Tag. /…/ drømmende vandrer jeg om dagen.

Im wunderschönen Monat Mai. Op. 16, no. 2 – Tekst: Heinrich Heine
Dette diktet har om mulig inspirert enda flere komponister til tonesettinger. Igjen er Robert Schumann den som når det høyeste, det fullkomne, men Elling står seg, han også:

Im wunderschönen Monat Mai, /…/ I den vakre måned mai,
Als alle Knospen sprangen, /… / da all knopper sprang ut,
Da ist in meinem Herzen /…/ da er i mitt hjerte
Die Liebe aufgegangen. /…/ kjærligheten oppstått.

Im wunderschönen Monat Mai,/…/ I den vakre måned mai,
Als alle Vögel sangen, /…/ da alle fugler sang,
Da hab’ ich ihr gestanden /…/ da har jeg tilstått for henne
Mein Sehnen und Verlangen. /…/ min lengsel og min attrå. 4)

4) Da tilstod jeg for henne / min lengsel første gang (Wildenvey).