Kultur

Edvard Munch (1863-1944), litografi fra 1912, motivet: 27,5 x 22 cm, privateie.

Hos Grev Wedels Plass Auksjoner falt tilslaget ved NOK 34 000,- den 29 november 2005.

Munch tilføyet den følgende bemerkning med blyant nede til høyre:

Dette er Sinding slig han ikke vil se ud.

Christian Sinding (1856-1841) er i våre dager først og fremst kjent for den virtuose klaverkomposisjonen Frühlingsrauschen, men produksjonen hans er kjempestor. Den omfatter symfoniske verk, symfonier, violinkonserter, en klaverkonsert, kammermusikk for ulike besetninger og mangfoldige klaververk. Dertil kommer fire kantater og operaen Der heilige Berg.

Han komponerte rundt regnet 250 sanger som omfatter alle genre fra den overgivne munterhet til dyster fortvilelse (Nils Grinde). Det gjør ham til en av våre ledende romansekomponister. Stort sett tonesatte han tekster som var aktuelle i samtiden, og de var ofte skrevet av den tids kjente lyrikere.
Hovedsakelig er tekstene på riksmål, nynorsk, dansk eller tysk. Jeg vil derfor presentere én sang fra hver språkgruppe.

Christian Sinding ble født på Kongsberg og tilhørte en allsidig begavet kunstnerfamilie. Han var yngste bror av maleren Otto Sinding og billedhuggeren Stephan Sinding. Etter farens død flyttet familien til Kristiania der Christian fikk en grunnleggende og god musikkundervisning. Det fulgte musikkstudier i Leipzig og senere i München hvor han i 1885 komponerte de tidligste samlingene med sanger. Samme året fikk han sine første komposisjoner trykket hos Brødrene Hals i Kristiania.

Snart gjør han et nordisk gjennombrudd som komponist, og få år senere følger et europeisk. Særlig i første fjerdedel av 1900-tallet nyter han stor internasjonal berømmelse, og beundringen vedvarer, om enn noe svekket, inn i 2. verdenskrig. Musikkstilen hans, som stort sett har sin bakgrunn i tysk høyromantikk, kommer etter hvert noe i utakt med de nye musikalske retningene.

Fra 1936 kan man hos Sinding spore en viss sympati for Nazi-Tyskland. Dette skulle gå helt galt da Norge ble invadert i 1940. Han var i de dager 84 år gammel. Gunnar Rugstad skriver i sin Sinding-biografi:

Som den internasjonale skikkelse han var, ble han i 1940 trukket foran mikrofonen i Norsk Rikskringkasting for å si noen beroligende ord til det norske folk – til fordel for nazismens kulturpolitikk. Denne, vel Sindings eneste åpenlyse politiske handling, ble skjebnesvanger for ham og hans ettermæle. I den hete atmosfære som oppsto … ble Sindings musikk svartelistet i den grad at han ble fullstendig glemt i mange år … Det er imidlertid meget lite sannsynlig at de politiske idealer som det tredje riket sto for, hadde noen gjenklang hos Sinding. Snarere må forklaringen ligge i den altoppslukende sympati for alt tysk og tysk kultur, som fullstendig blendet det politiske gangsyn» (s.125).

Vi kan i ettertid sammenligne Sinding og Hamsun: Begge internasjonale størrelser, begge på gal side under okkupasjonen. Skal vi så sette en strek over de kunstneriske verdiene som ligger i verkene deres? Jeg synes ikke det! Den kunsten som fortjener å få leve videre til menneskers glede og berikelse, bør få lov til det. Det burde vel være mulig å glede seg over kunstverkene uten derfor å glemme opphavsmennenes bakgrunn? Derfor ser jeg positivt på at Sindings verker etter hvert kommer i nye og gode innspillinger. Heldigvis er mye nå lagt ut på YouTube.

Jeg bærer den Hat, som jeg vil. Op. 4, nr. 1 (1883)

Teksten er av den danske lyrikeren, dramatikeren og kunstmaleren Holger Drachmann (1846-1908).
Han var et markant åndsmenneske i sin tid og hadde også i Norge stor påvirkningskraft. Med den fremragende diktsamlingen «Ranker og Roser» (1879) som teksten her er hentet fra, gir han «det danske vers en ny, liflig klang» (Billeskov Jansen).

Sjelden har vel en ung, fremadstormende og seierssikker komponist kunnet finne en mer treffende tekst, og ikke uten grunn trekkes denne sangen ofte frem når Sindings sanger omtales. Her deler han gjennom tonene sine dikterens selvtillit, og slutter seg til hans forståelse av at evner er en gave som forplikter.

Jeg bærer den Hat, som jeg vil,
Jeg synger de Viser, som jeg vil,
og som jeg kan;
Jeg tager dem ej fra nogen Anden.
Er jeg derfor en fuglefri Mand,
skal jeg derfor korrexes af ”Standen?” —
Lad Sangerlauget være hvad det vil,
Jeg er den, som jeg er, og ingen anden.

Mine Gaver mig selv ej jeg gav,
Har faaet dem tillaans, at forrente;
Jeg maa spytte i Bøssen brav,
Hver Gang jeg et Laan mig vil hente:
Naturen, vor hjælpsomme Moder,
Har en Skyldherres ørnehaarde Blikke;
jeg véd, der er ringere Boder,
hvor man laaner; — dem søger jeg ikke. 1)

Men har jeg betalt, hvad jeg skal,
Saa sætter jeg Hatten, som jeg vil,
og som den kan,
Uden at klemme mig om Panden.
Og synger over Sø og Land,
Saa det skingrer i Øret paa Standen.
Lad Sangerlauget være hvad det skal,
Jeg er den, som jeg er, og ingen Anden. 2)

1) ”man laaner”: endret fra Drachmanns ”der laanes”
2) ”som jeg er”: endret fra Drachmanns ”som jeg vil”

Der skreg en fugl. Op. 18, nr. 5 (1891-92)

Dette er et av Vilhelms Krags (1871-1933) mest kjente dikt. Han var en lederskikkelse i nyromantikken og reaksjonen mot realismen. En fremtredende kulturpersonlighet i sin tid.
Man kan lese dette diktet som en ren naturskildring, en skildring av en fugl som flyr sin død i møte.
Men man kan også oppfatte diktet symbolsk slik at fuglen blir et bilde på mennesket, havet et bilde på livet og vingene på det som holder en oppe. Diktet «gir et genialt bilde av ung, ensom håpløshet» (Harald Beyer). I vår situasjon kunne det kanskje bli et bilde på en sivilisasjon som går under?

Diktet står i voldsom kontrast til det forrige; der var livskraft, optimisme, trass og seiersvilje, her er
undergangsstemning, ensomhet, avmakt. Denne forskjellen merkes i musikken. Sammenligner man med forrige sang, hører man tydelig Sindings evne til å gi ulike innhold og stemninger ulik musikk.

Der skreg en fugl over øde hav,
langt fra lande.
Den skreg så sårt i den høstgrå dag,
flaksed i brudte, afmægtige slag,
seiled på sorte vinger
bortover hav…

Sylvelin. Op. 55, nr. 1 (1899?)

Vetle Vislie (1858 – 1933) gjorde seg bemerket på flere områder av kulturlivet. Han var dikter, folkelivsskildrer, tidvis journalist og ikke minst en skolemann som satte et betydelig preg på litteraturundervisningen i lærerskolene. Hans «Boksoga til bruk for seminar og ungdomsskular» dominerte i sin tid norskundervisningen og kom i 11 utgaver.

Diktet «Sylvelin» ble utgangspunkt for den kanskje beste og meste kjente romansen i hele Sindings produksjon. En utsøkt sang om ekte kjærlighet. Den musikalske avstanden til de to foregående sangene er lett hørbar og viser igjen Sindings evne til å skape forskjelligartede musikalske uttrykk.

Aa, Sylvelin, Gud deg signe
Kvar evige Livsens Stund.
Dei Augo blaa, dei ljose Kinn,
Din raude Munn…
Som Sol over alle Heimar 3)
Som dag etter lange Natt,
Lyste du yver min tunge Hug 3)
Og Vetti dei vonde batt! 4)

Sylvelin, Sylvelin
For deg eg bed.
For deg og for alt ditt Væl, 5)
Gud signe deg alle Dagar,
Du hev so rein ei Sjæl!

3) Inkonsekvensen «over»/«yver» finnes i partituret, og jeg har ikke lykkes i å få klarhet i hvilken form som er den rette fra dikterens hånd. Jeg ville anta «yver» begge steder.
4) «Vetti» (fl. av «vette»): Overnaturlig vesen eller ånd som holder til i nærheten av menneskene eller ute i naturen. – «batt» (pret. av «binda»): bandt
5) «Væl»: vel, beste, gagn, godt

Viel Träume Op. 11 nr. 4 (1882-83)

Den østerrikske dikteren Robert Hamerling (1830-1889) var i sin tid en av de mest leste tyskspråklige forfatterne. Forholdsvis lite av hans produksjon har overlevd tidens tann, men akkurat dette diktet treffer i alle fall noe i meg. Kanskje fordi jeg er såpass gammel? Åpenbart har de enkle og vemodige linjene truffet noe hos Sinding også. Han gir dem en musikalsk drakt som passer fullkomment, og viser enda en annen side som komponist.

Viel Träume

Viel Vögel sind geflogen,
viel Blumen sind verblüht,
viel Wolken sind gezogen,
viel Sterne sind verglüht;
vom Fels aus Waldesbronnen
sind Wasser viel geschäumt:
Viel Träume sind zerronnen,
die du mein Herz geträumt.

Dette diktet finnes også i en norsk versjon:

Drømmene

Så mang en fugl er fløyet,
så mang en blomst ble jord,
så mang en vind er løyet
så mang en stjerne for;
fra tjern i skogen sorte
har vannet stille strømt:
Og drømmene er borte
som hjertet mitt har drømt.
(Til norsk ved arcil)