Kultur

Johan Sebastian Welhaven (1807-1873), portrettert i 1827 av Jacob Calmeyer (1802-1883), Nasjonalmuséet, Oslo.

Lokkende Toner ble først utgitt i En Digtsamling (1860).

Der fløi en Fugl over Granehei,
som synger forglemte Sange;
den lokked mig bort fra slagen Vei,
og ind paa skyggede Gange.
Jeg kom til skjulte Kilder og Kjern,
hvor Elgene Tørsten slukke;
men Fuglesangen lød endnu fjern,
som Nyn mellem Vindens Sukke:
Tirilil Tove,
langt, langt bort i Skove!

Jeg stod i Birkenes høie Sal,
mens Midsommerdagen helded;
der tindrede Dugg i dyben Dal,
det skinned som Guld af Fjeldet.
Da bæved Lunden, da lød det nær
som af en susende Vinge,
og grant jeg hørte fra Fjeld og Trær
de lokkende Toner klinge:
Tirilil Tove,
langt, langt bort i Skove!

Der fører en Sti saa langt af Led
til Lien, hvor Fuglen bygger;
der stemmer den op hver Sang, den ved,
i dunkleste Graneskygger.
Men om jeg aldrig kan vinde did,
jeg kjender dog Lokkesangen,
hvor sødt den kalder ved Sommertid,
naar Kvelden har dugget Vangen:
Tirilil Tove,
langt, langt bort i Skove!

Welhavens verselinjer skulle komme til å inspirere flere andre kunstnere, deriblant Theodor Kittelsen (1857-1914).

Jeg kom til skjulte Kilder og Kjern, hvor Elgene Tørsten slukke… (1909).

Lokkende Toner inspirerte også flere nordiske komponister, først Halfdan Kjerulf (1815-1868) som hans opus 3 nr.6 (utgitt 1856). Som kjent var Welhaven en tid forlovet med Kjerulfs søster Ida, som dessverre gikk bort bare 23 år gammel.

Dessverre lar ikke Kjerulfs originalversjon for sang og klaver seg oppdrive på Youtube (men kan finnes på Spotify).

Youtube finner vi imidlertid flere av den svenske komponist Wilhelm Peterson-Bergers (1867-1942) arrangementer av Kjerulf-sanger for blandet kor. Lokkende Toner kommer som nr. 2 i denne samlingen (og etterfølges av en annen velkjent Kjerulf-sang, Brudeferd i Hardanger, tekst Andreas Munch, inspirert av Tidemand og Gudes maleri).

Peterson-Berger gjorde også sin egen versjon av Lokkende toner, og i denne samlingen kommer den først:

Den danske komponist Rued Langgaard (1893-1952), som i sin levetid måtte finne seg i å stå i skyggen av den store Carl Nielsen (1865-1931), gjorde i 1916 sin egen versjon av Lokkende Toner.

Det er kanskje verdt å merke seg at noen av de kunstnere som her er nevnt, i sin levetid hadde til dels heftige stridigheter med enkelte av sine kolleger. Welhaven og Wergeland polemiserte med hverandre, Peterson-Berger hadde (i egenskap av kritiker) et sterkt motsetningsforhold til blant annet Hugo Alfvén (1872-1960), og Rued Langgaard til Carl Nielsen og det øvrige danske musikalske establishment. Først 16 år etter sin bortgang begynte Rued Langgard å bli verdsatt etter fortjeneste. Hans verker, som omfatter 16 symfonier – mange av dem fikk han selv aldri høre oppført – finnes nå i flere innspillinger, og noe av det finnes på Youtube.