Kultur

Christian Skredsvigs (1854–1924) oljemaleri Seljefløyten fra 1889 (79 x 120 cm, privateie, deponert i Nasjonalmuseet, Oslo) er sterkt inspirert av Bjørnstjerne Bjørnsons dikt Tonen, som vi finner i bondefortellingen Arne (1858) .

Rikard Nordraak (1842–1866) ble ikke mer enn 24 år gammel. Allerede som syttenåring dro han første gang til Berlin for å studere musikk, og lærerne der erkjente snart hans overordentlige begavelse. I sitt korte liv rakk han bare å fullføre omkring førti komposisjoner, men flere av dem ble vel mottatt i samtiden, og noen av dem har beholdt sin livskraft opp i vår egen tid. Det er først og fremst sangene hans som griper oss. De regnes til det ypperste i norsk romansekunst og fant en plass i konsertsalene, i skolene og i mange norske hjem.

Nordraak ble sterkt påvirket av Ole Bulls (1810-1880) nasjonale engasjement og hans visjoner om en norsk kunstmusikk. Likeså ble Ludvig M. Lindemans (1812-1887) samling av Ældre og nyere norske Fjeldmelodier viktig for ham.

Nordraak så det ikke et mål å kopiere folkemusikken, men å gjenskape norskheten i den på en ny og personlig måte. Han ønsket å lage «en ny norsk musikk grunnlagt på folkemusikken» (1), og ville la en ny norsk stil vokse frem ved at komponisten benyttet karakteristiske melodi-vendinger, rytmer og klanger fra folkemusikken som byggesteiner for de store former (2).

Sikkert er det i alle fall at Nordraak ble retningsgivende for norsk musikk i tiden som fulgte. Med sin glødende nasjonalfølelse og store kjærlighet til folkemusikken ble han en inspirasjonskilde for samtidige komponister, ikke minst for den største av dem alle, Edvard Grieg (3).

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) trenger egentlig ingen presentasjon. Han var en av Norges og Europas viktigste forfattere i andre halvdel av 1800-tallet, hadde en omfangsrik litterær produksjon og fikk Nobelprisen i litteratur 1903. Han virket også som teatersjef. Landskjent ble han dessuten som journalist, debattant og politisk aktiv.

Sammen med Henrik Wergeland (1808-1845) bidro han til å gjøre 17. mai til en virkelig nasjonaldag, og på hans initiativ kom det første barnetoget i stand i 1870.

Etter sin død preget Bjørnson de nye generasjonene av norske forfattere som uvegerlig måtte forholde seg til hans liv og verk. Men etter hvert ble hans rolle som nasjonalskald og nasjonens far mindre verdsatt. Den siden av ham druknet i nye anti-nasjonale og flerkulturelle strømninger. Likevel tydet debattene i jubileumsåret 2010 på at verkene hans fremdeles har relevans i vår tids Norge.

Rikard Nordraak og Bjørnstjerne Bjørnson var fettere, og de var idémessig beslektede. De ville begge gjennom diktning og musikk skape en nasjonal kunst. Slik måtte det bli nærliggende for Nordraak å benytte Bjørnsons tekster i sine sanger. Han komponerer musikk til skuespillene Sigurd Slembe og Maria Stuart. Han er mester for korsangene Ja, vi elsker, Der ligger et land mot den evige sne og Brede seil over Nordsjø går. Av hans elleve sanger til klaverakkompagnement i opus 1 og opus 2, har åtte tekster av Bjørnson, og av dem stammer seks fra fortellingen Arne.

Bjørnson utga Arne i 1858, og den hører med til bondefortellingene hans. De introduserte en ny og mer realistisk fortellermåte enn vanlig var den gang, og de skulle komme til å påvirke litteraturen i Norge i lange tider fremover. Mange av dem inneholder sangtekster av høy kvalitet, og i tillegg til Rikard Nordraak har både Halfdan Kjerulf (1815-1868) og Edvard Grieg (1843-1907) tonesatt dem på mønstergyldig vis. Fra Arne har jeg valgt ut fire av Nordraaks sanger. Rettskrivningen følger hundreårsutgaven av Bjørnsons verk (Gyldendal Norsk Forlag, 1932).

Killebukken. Op. 2, nr. 5 (1865)

Den boklig og kunstnerisk begavede Arne vokser opp i vanskelige og konfliktfylte hjemmeforhold. Moren hans, eneste datter på husmannsplassen Kampen, er vennlig og arbeidsom. Faren hans, en noe forfyllet skredder og spillemann, mishandler kone og sønn. Like etter at Arne er blitt konfirmert, oppstår en konfrontasjon mellom de tre som ender med at faren får et illebefinnende og dør. Arne blev fåmælt og folkesky; han gjætet og laget viser, og en dag han drev saueflokken foran seg, laget han visen om Killebukken.

Denne sangen, som med sitt forsiktige folkevisepreg lar tekst og toner smelte sammen til en udelelig enhet, er med rette blitt karakterisert som en perle i norsk romansekunst. I etterspillet i pianoet, slår det norske mer enn tydelig gjennom. Ellers karakteriseres den av det typiske for Nordraaks musikk, det enkle, nøkterne, nesten asketiske, men likevel raffinerte.

Killebukken, lammet mit!
Skjønt det ofte går tungt og stridt
opefter slette fjælle’, –
følg du vakkert din bjælle!

Killebukken, lammet mit,
pas så dygtig på skinnet dit;
mor vil ha det i fællen,
som hun syr sig om kvællen.

Killebukken, lammet mit,
læg så dygtig på kjøtte’ dit!
vet du det ikke, tuppen,
at mor vil ha det i suppen?

Romance – Ingerid Sletten. Op. 1, nr. 2 (1863)

Tyve år gammel slutter Arne med gjetingen og flytter hjem for å hjelpe moren med gårdsdriften. Han slites mellom gårdsarbeid, visesang og et ønske om flytte bort fra alt sammen. Han treffer på en bygdeoriginal som alltid synger en og samme vise og vil vite hvor han lærte den. Det unnvikende svaret åpner for ulike oppfatninger av teksten, men leseren vil kanskje knytte den til det at Arne like etterpå finner moren i gråt og spør om hvorfor: «Det kom således på mig,» sa moren. En stund efter føjet hun til: «Jeg er jo i grunnen så lykkelig,» og så gråt hun.

Sangen er et godt eksempel på Nordraaks romansestil. Både harmonisk og melodisk er den ytterst enkel, men likevel med et kunstnerisk raffinement som gjør den meget virkningsfull … Også denne romansen har et avsluttende klaver-etterspill. Her møter vi en forsiktig imitasjon av slåtterytme (gangar) i mellomstemmen, mens de liggende toner i over- og understemmen antyder en klanglig imitasjon av langeleik eller kanskje hardingfele. (3).

Ingerid Sletten av Sillejord
hadde hverken sølv eller gull,
men en liten hue av farvet ull,
som hun hadde fåt utav mor.

En liten hue av farvet ull,
hadde hverken stas eller fôr,
men fattigt minne om far og mor,
der skinte langt mer æn gull.

Hun gjæmte huen i tyve år,
måtte ikke slite den ud!
Jeg bærer den vel engang som brud,
når jeg for alteret går.

Hun gjæmte huen i tredive år,
måtte ikke skjæmme den ud!
Så bærer jeg den så glad som brud,
når jeg for Vor Herre står.

Hun gjæmte huen i fireti år,
hugsede ænnu på sin mor.
«Vesle min hue, for visst jeg tror,
vi aldrig for alteret står.»

Hun ganger for kisten at tage den,
hjærtet var så stort derved;
hun leter frem til dens gamle sted,
da var der ikke tråden igjæn.

Træet. Op. 2, nr. 2 (1865)

Arne blir kjent med Eli, datter på gården Bøen, og smått om senn får de varme følelser for hverandre. Hun blir alvorlig syk og etter noen tids sykeleie vil hun at Arne skal komme og synge for henne. Først gir han til beste et par salmer, men så ber hun ham synge en vise for henne, en som han selv har laget. Og hvad han aldrig hadde gjort for andre, det gjorde han nu for henne. Han sang nemlig følgende vise: (Træet) … Den visen tog næsten vejret fra henne. Han sat også bakefter, som hadde han sunget mere æn han vilde sige.

Om denne sangen kan vi lese: Hans (Nordraaks) Melodi er djærv, typisk norsk. Rytmen er ejendommelig levende, og hans Harmoni ofte særpreget. Efterspillene til f.x. «Træet» og «Tonen» ejer en uforlignelig fortættet stemning (4).

Træet stod færdigt med blad og med knop.
«Skal jeg ta dem?» sa frosten og pustede op.
«Nej kjære, lad dem stå,
til blomster sitter på!» –
bad træet, og skalv ifra rot og til top.

Træet fik blomster, så fuglene sang.
«Skal jeg ta dem?» sa vinden og viftet og svang.
«Nej, kjære, lad dem stå,
til bæret sitter på!» –
bad træet, i vinden det dirrende hang.

Og træet fik bær under soløjets glød.
«Skal jeg ta dem?» sa’ jænten så ung og så rød.
«Ja kære, du kan ta
så mange du vil ha!» –
sa træet, og grenen det bugnende bød.

Tonen. Op. 2, nr. 1 1865)

Eli blir helt frisk igjen, og en stund senere ser han henne på avstand sitte i gresset og synge for seg selv, attpåtil en av sangene hans: Undrer mig på, hvad jeg får at se…. Opplevelsen er så vakker og sterk at han ikke makter å ta kontakt med henne, men uoppdaget blir stående å betrakte henne. Så går hun sin vei, og siden sat han hvor hun hadde sittet, sat der ænnu når solen gik til middag … Han visste ikke hvordan det gik til, at han sat der og stelte med et lite digt; en bløt tone kom og bød sig frem til det, og med brystet underlig fullt av alt som var mildt, gik og kom tonen så længe til den hadde med et helt billede. Han sang det stilt som han hadde gjort det.

Og Edvard Grieg skriver: Tonen kan ikke andet end vække vor fulde Interesse. Sjelden har vi hørt den elegiske Tone saa fri for al Sentimentalitet som her. Her hersker Sandheden, den rene, usminkede Sandhed. I etterspillet hører vi slåtteaktige vendinger som forsterker det nasjonale preget som sangen har. (2)

I skogen smågutten gik dagen lang,
gik dagen lang;
der hadde han hørt slik en underlig sang,
underlig sang.

Gutten en fløjte av selje skar,
av selje skar –
og prøvde, om tonen derinne var,
derinne var.

Tonen den hvisket og nævnte sig,
og nævnte sig,
men best som han lydde, den løp sin vej,
den løp sin vej.

Ofte han blundet, den til ham smøg, (5)
den til ham smøg,
og over hans panne med ælskov strøg,
med elskov strøg.

Vilde den fange, og vågnet bratt,
og vågnet bratt;
men tonen hang fast i den bleke nat,
i den bleke nat.

«Herre min Gud, tag mig derin,
tag mig derin!
ti tonen har fåt mit hele sinn,
mit hele sinn.»

Herren han svarte: «Den er din ven,
den er din ven;
skjønt aldrig en time du ejer den,
du ejer den.

Alle de andre dog litt forslår, (6)
dog litt forslår
mot denne du søker, men aldrig når,
men aldrig når. –

Og så går det slik som vi alle håpet at det ville gå. Arne og Eli får hverandre, og Arne finner fred i sinnet og livsoppgaver nok i sin egen hjembygd.

Anmerkninger: (1) Gurvin og Anker: Musikk Leksikon, Dreyers forlag, 1959, spalte 564 – (2) Norges Musikkhistorie, Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo 2000, bind 2, s.366 og 360 – (3) Nils Grinde: Norsk musikkhistorie, Universitetsforlaget 1975, s. 166-167 – (4) Illustreret Musikleksikon, Aschehoug Dansk Forlag, 1940, s. 462 – (5) «Ofte han blundet» – Hundreårsutgaven har her: «Tit når han sov» – (6) Hundreårsutgaven mangler hele dette siste verset.