Kultur

Dette fotografiet, tatt av Claus Peter Knudsen (1826-1896), fra 1860 aktiv i Christiania, er trolig det oftest gjengitte portrett av Halfdan Kjerulf (Bergen bibliotek).

Bjørnstjerne Bjørnson, portrettert av Erwin Raupp (1863–1931) i 1909 (Nasjonalbiblioteket).

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) utga «Synnøve Solbakken» i 1857, og denne fortellingen regnes som debuten hans. Den ble først trykket i «Illustreret Folkeblad» og kom deretter i bokform samme år. Senere fulgte flere romaner og noveller fra norske bønders liv og levnet, og 1872 ble mange av dem samlet i utgivelsen «Fortællinger». Disse bondefortellingene introduserte en ny og mer realistisk fortellermåte enn vanlig var den gang, og de skulle komme til å påvirke litteraturen i Norge i lange tider fremover. De er for en stor del lesverdige den dag i dag. Mange av dem inneholder sangtekster av høy kvalitet, og både Halfdan Kjerulf og Edvard Grieg tonesatte dem på mønstergyldig vis.

Halfdan Kjerulf (1815–1868) er raskt ute med musikk til to av sangene i «Synnøve Solbakken», det skjer allerede i 1858. Han kaller dem «Ingrids Vise» og «Synnøves Sang». Sammen med seks andre sanger blir de i 1859 utgitt blant «Otte norske viser med pianoforte» på Hirsch-forlaget i Stockholm. I gamle utgaver finnes disse sangene også gjendiktet til tysk av forfatteren og oversetteren Edmund Lobedanz. Åpenbart ville man inn på det tyske markedet!

«Synnøve Solbakken» er fortellingen om odelsdatteren Synnøve på gården Solbakken og om odelsgutten Torbjørn på gården Granlien. Den første er «et til alle sider fritliggende højt sted som solen stråler på fra den går op til den faller», den annen ligger «på den andre siden av dalen og tæt under det høje fjæll … midt i en stor granskog» (Ortografi fra 1932-utgaven). Slik setter Bjørnson scenen for en kjærlighetshistorie som ikke bare involverer to hovedpersoner av ulikt lynne, men også to ulike familier. Leseren aner fra første stund hva som kan komme!

En dag befinner Synnøve seg på seteren sammen med Torbjørns søster Ingrid. De ser ned på bygden under seg hvor det feires bryllup. Samtalen kommer inn på Torbjørn som er så god til å danse, og Ingrid oppdager at Synnøve er forelsket i ham. Så vil hun straks lære Synnøve denne kunsten – om enn Solbakkefolket er haugianere og skeptiske til slikt. Synnøve faller for fristelsen, og som Kjerulf siterer fra Bjørnson foran notene til sangen: «Det var en Springdans, og Ingrid gik foran, med store Skridt og mandhaftige Armesving. Synnøve efter med smaa Skridt og nedslagne Øjne, og Ingrid sang:» (Ortografien i begge sangene følger en gammel udatert Hirsch-utgave).

Og Ræven laa under Birkerod
:/: bortved Lynget, :/:
og haren hoppede paa lette Fod
:/: over Lynget. :/:
Det er vel noget til Solskinsdag:
Det glittrer for, og det glittrer bag
:/: over Lynget! :/:

Og Ræven lo under Birkerod
:/: bortved Lynget, :/:
og Haren hoppede i vilde Mod
:/: over Lynget. :/:
«Jeg er så glad over alle Ting!
Hu, hej, gjør du slige svære Spring
:/: over Lynget!» :/:

Og Ræven vented bag Birkerod
:/: bortved Lynget, :/:
og Haren tumlede ham midt imot
:/: over Lynget. :/:
«Men Gud forbarme sig, er du der!
Aa kjære, hvor tør du dandse her
:/: over Lynget?» :/:

Virkelig en både munter og lettlivet dansevise dette – med «helnorsk» musikk innimellom, og særlig i etterspillet. Men vi aner vel noen farlige understrømmer?

Den unge Torbjørn har et ustyrlig temperament og en vill natur, derfor synes mor til Synnøve på ingen måte at han er en passende livsledsager for datteren sin. Torbjørn prøver å forbedre seg, men så går det galt. Han kommer i slagsmål og beseirer motstanderen, deretter blir han stukket ned av den samme og svever mellom liv og død. Synnøve er oppe på seteren og får høre om dette. Alt raser sammen for henne. Bedre blir det ikke når Ingrid gir henne en lapp fra Torbjørn hvor han har skrevet:
«Når du haver læst disse linjer, får det være forbi mellom os to. Thi jeg er ikke den, som du skal have. Vorherre være med os begge to.» (Ortografi fra 1932-utgaven).

Synnøve går nedbrutt bort til det stedet på stølen hvor Ingrid og hun pleide å sitte, og Kjerulf siterer Bjørnson i innledningen til sangen: «Hun græt ikke, sad stille og stirrede. Under dette begyndte hun at smaanynne, derpaa synge lidt højere, og saa med klar stemme følgende Sang.»

Nu Tak for Alt, ifra vi var smaa
og legte sammen i Skog og Lage’.
Jeg tænkte, Legen den skulde gaa
op i de graanende Dage.

Jeg tænkte, Legen den skulde gaa
ud fra de løvede, lyse Birke
did frem, hvor Solbakkehuse staa,
og til den rødmalte Kirke.

Jeg sad og vented saa mangen Kveld
og så did bort under Granehejen;
men skygged gjorde det mørke Fjeld,
og du, du fandt ikke Vejen.

De fem siste versene har Kjerulf ikke tatt med, så dem overlater jeg til leserens eget initiativ å sjekke opp. Og likeledes: Den som vil vite hvordan historien utvikler seg videre og om det går godt til slutt, får finne det ut selv!