Kommentar

Harald Sohlberg: Sommernatt (1899) Nasjonalmuseet.no

Uten hyppige avstikkere fra dagens omtåkete, destruktive politikk ville vår psykiske helse ta skade. Jeg forslår en avstikker her også, en vandring i landets litterære skattkammer.

Norsk diktning bekrefter at naturen står oss nær. Det finnes herlige dikt om skog og fjell, hav og kyst. Prosaisk kan man kalle det natur-områder. Her skal en annen naturgitt ledetråd følges: årstidene. Vandringen starter med våren. Tre dikt for hver årstid, men sommeren får fire. Etter å ha studert antologier og samlinger er det mitt inntrykk at sommeren er norske poeters favoritt. Gode vinterdikt blir nok skrevet i dag også, men her skal fortidens diktere beherske vinteren. Dette lille utvalget burde vært stort nok til å vise at «vårlig», «sommerlig», «høstlig» og «vinterlig» åpner for mange slags ytre og indre landskaper.

Opprinnelig rettskrivning er beholdt, bortsett fra at «aa» erstattes av «å» i det første diktet.

Vår

Nils Collett Vogt – April

Gåseunger,
vårens første:
Stråletunger,
å, så tørste!

Elvelarm og bækkebrus,
hele dagen i en rus.
Vår!
I en røksky luften står.

Gåseunger,
vårens lubne, egne unger!
Og de slæpes med et stykke,
og de reiser sig i lykke.
Vår!
Hele sprøiten mot dem slår.

Bækker hvite, elver stride
fosser ned av fjeldets side.
Jord og mos og sten og lyng –
Syng!

Vintrens tap og vårens seier . . .
Dette er det land, vi eier.

Gjennem elvekokets vilde
sus og dur og lerketrille.
Vår!
Kalde vinde i mitt hår!

 

Gunnar Reiss-Andersen – Vinden

Vinden, den blå matrosen
kom helt fra Det røde hav -,
helt fra Det røde hav
kom han til nyperosen.
Solen stod blek og lav,
bleke satt søstrene benket
i nyperosenes hus.
Nu ble der plutselig skjenket
rød vin i blekgrønne krus.
Solen stod blek og lav –,
men der ble plutselig skjenket
sol fra Det røde hav!

Vinden, den blå matrosen
som kom fra den ville sjø,
den ville vinrøde sjø,
danset med nyperosen,
den blyge, den bleke rø’.
Bød henne opp med den samme –,
da alle søstrene sov,
var hun en dansende flamme,
stormvindens flammende rov!
Vinden fra dypen sjø
sang hele tiden det samme –:
Danse, danse og dø.

Vinden, den blå matrosen
bød hvileløs opp til dans
alle de sovende søstre.
Da blek den siste ble hans,
klamret der seg til hans panne
en krone av sten og måne –,
en krans, en månehvit krans.
Men pannen –, skyet av lav,
da dagen taus trådte inn,
var vendt mot Det røde hav.
Vinden, den blå matrosen,
vinden, hvis navn var vind –,
navnløs og blek bar han kronen
av sten og av måneskinn.

 

Harald Sverdrup – Løvetannens bønn

Blås på meg barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
– som brenner i gressets grønne himmel –
med alle de undrende øyne.

La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.

 

Sommer

Rudolf Nilsen – Middagssol

Et vindu vendt mot sol i syd
sprang som en sølvblomst ut til pryd
for gårdens grå fasade

Et annet vindu stod i knopp
Et blink! – så sprang dets krone op
på gårdens grå fasade.

Og snart stod hver en rute tendt
med ildkalk op mot solen vendt
fra gårdens grå fasade.

Nedover gatedypet hang
en fabel av en blomstervang —
gårdens solfasade!

 

Nordahl Grieg – Cykkelstyret

Det glittrer blankt i et cykkelstyre.
Nu er det juni og heggeduft.
Og unge jenter har tynde tøier
imellem sig og den lyse luft.

De går på veien med hver sin cykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.

Og de blir motige: Lån mig cyklen!
Det får de lov til, de unge mænd.
Blå dresser suser langs hvite hegger.
Så får hun cykkelen sin igjen.

Men nu går gutten ved hendes side,
hans djerve plan er blitt kront med held:
han holder taket i cykkelstyret!
Og rundt omkring er det junikveld.

Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder i noget sammen!
Og begge later som ingenting.

De går på veiene ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens næven knuger det blanke nikkel.
O cykkelstyre. O kjærlighet.

 

Arnulf Øverland – Sommernatt

Der skrider en stjerne langsomt hen over himmelens bunn,
og søvnen skygger mitt hode som trær i en hellig lund.

En jekt har lagt sig for anker og firer de slakke seil.
Døende ånder dagen ut over havets bristende speil.

En trost er våknet i hagen – all natten holder den på
og fyller med evige toner hele den himmel blå.

Igjennem det åpne vindu går sakte åndedrag:
Syrenene – å hvor de dufter i drømmens bleke dag!

Der skrider en stjerne langsomt – langsomt skrider den hen,
og denne velsignede time skal aldri komme igjen.

 

Astrid Hjertenes Andersen – Hestene står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft og muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

 

Høst

Knut Hamsun – Høstnat (sitert etter første utgave av «Det vilde Kor», 1904)

Det tasser og lever i Skogen
endskjønt det er Natten og alt er til Ro.
Jeg ligger paa Ryggen og tænker i Mørke
og kender mig stille og fro.
Jeg ligger og skriver mod Himlen
og henover Stjærnernes Hær med min Sko.

Det tasser og sysler i Skogen.
Den Lyd ifra Straaene kender jeg før;
de syded saa gule idag i Solen,
nu knækker de over og dør.
Og Granernes Naale falder,
den Lyd er saa inderlig liden og skør.

Det er ikke andet som lyder.
Men sligt er vel Fare og Støj for en Mus?
Da skælver hun ind under Lyng eller Blade
og har ikke bedre Hus.
Jeg tænker: hvor lydløst dét lever
som lever hernede i Grams og Grus!

En ser dem iblandt fare sammen
og puste med Brystet saa dirrende tidt
og vente saa raadvildt om noget vil hænde
naar Mennesket nærmer seg lidt.
Det er vel naar Mennesket kommer
for Musen som Bjærge der kommer i Skridt.

Det strømmer ind paa mig altsammen
at alle de bittesmaa Liv er nær.
Som jeg er saa svær for disse, har alle
et noget som sværere er.
Jeg rykker min Sko tilbage
som skrev over Himlen og Stjærnernes Hær.

 

Inger Hagerup – Detalj av usynlig november-landskap

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Der stod en gang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når fór jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.

 

Gunvor Hofmo – Jeg hører vinteren nærme seg

Jeg hører vinteren nærme seg. Frosten er allerede
under menneskenes hender, deres fottrinn. Tid til å
besynge høsten, sorgen, roen, avklaringen. De gamle
som går inn i husene, og de små barn som løper
frysende fram og tilbake.

Jeg har glemt trærne inntil denne time, skjønt jeg
har sett dem. Nå skriker jeg med dem om natten, nå
løfter jeg deres viten om all fallende skumring over
disse ensomme menneskepanner. Sødmen, alt er
tilbakelagt. Jeg tror ikke året før jeg står midt i høsten.
Da har vi møtt alt.

Jeg hører vinteren nærme seg. Rommene har åpne
vinduer lang tid av gangen. Klarheten og blåsten i
harpene.

Ennå usynlige, feige ynkelige rotter i mine fotspor.
Hva gnager de på. Gangene under min ånds bygning
er fulle av lik. Men uten min vilje, slept dit av hvem.
Jeg har fått streng bevoktning, av tyver.

Jeg blir aldri ferdig med å forlange klarhet, stillhet.
Jeg blir til ett med høsten.

 

Vinter

Theodor Caspari – «Og nu er det tyst om Tjernet»

Og nu er det tyst om Tjernet;
nu drømmer det trætte Snar.
En tindrende Stjerne blinker
igjennem det hvide Bar.
En flagrende Fugl, en liden en,
har slaat sig ned under Granegren
og sover med sænket Hode.
Den sover så søtt i Is og Sne.
En tindrende Stjerneklode
er Lampen, den drømmer ved.

 

Sigbjørn Obstfelder – Julaften

Julaften!
Julaften med julelys i vinduerne,
bugnende juletrær i storstuerne,
julesang ud gjennem dørsprækkerne!

Jeg vanked alene i gaderne
og lytted til barnesangene
Jeg satte mig ned på trapperne
og tænkte på min døde mor.

*

Og jeg gik ud på markerne –
ud – blandt stjernerne.
Min skygge gled hen over skyggerne
af dødningearmede trær.

Jeg fandt et lig mellem sneglimtene,
snejulelysene,
et lig, som endu bævrede,
en stakkels frostdød spurv.

*

Og jeg gik hjem til mit tagkammer
og satte lyset i min flaske.

Jeg satte lyset i min flaske
og la bibelen på min kiste.

Jeg knæled ned ved min kiste
og blæste støvet af min bibel.

Jeg folded hænder over min bibel
og gråt.

 

Arne Garborg – Maaneskinsmøyane (aitert etter første utgave av «Haugtussa», 1895)

Jordi søv i sitt Vinterlin.
Bjørki den unge, rimkvit og fin,
stend som i Sylve skóri,
elder som bygd av Stjerneskin.

Jordi søv i sin Vinterblund.
Maanen lyser paa Himmelrund.
Tusund av Diamantar
glimar um Grein i den frosne Lund.

Braakveikt blenkjande, straalerein
lyner den Glitring um Kvist og Grein.
Det er liksom Lunden livde,
straadd med Perlur og Glimestein.

Stirande inn i den sylvblaa Glans
Veslemøy stend utan Hugs og Sans;
daa ser ho med ein Gong Møyar,
kvite Møyar, som gjeng i Dans.

Kvite Møyar, som gjeng i Ring;
stille sviv dei i stive Sving.
Det er som ein Dans i Draumar
til Takt av lette Sylvklokke-Kling.

Bygde er dei av Lufti blaa;
Kjolar av Maaneflor hev dei paa;
sauma med Stjerneglitter,
løynande lett dei Barmar smaa.

Haare flyt i vallande Flaum
ned yver Rygg som ein sylvgraa Straum.
Matt yver bleike Vangar
Stjerne-Augo i stille Draum.

Aldri saag dei den varme Dag;
stilt der er i det Ungdomslag.
Stivt dei i Dansen smiler.
Kalde søv desse Andlits-Drag.

Lengje tryllt maa Veslemøy staa,
drøymd den Dansen stirande paa.
Daa nikkar dei som til Helsing,
og kverv i Luft som ein Frostrøyk graa.