Kommentar

Det gjør inderlig godt å snakke om annet enn demografi, innvandring, islamisme og sånt innimellom. Dette er et slikt tilfelle fritt for politiske betraktninger, så «be warned, be very warned;» her følger intet matnyttig for den sinte. I stedet skal vi innom et par-tre dikt med personlig hundreårsperspektiv – ett av dem med flott musikk til – en svært berømt roman og en annen forfatter som var enda større, men som ikke fikk like fine priser. Det er like godt å begynne, så fortellingen får litt kjøtt på bena.

Blant gledene man stundom unner seg mens man strever med vanskelige ting foran pc-skjermen, er å spille musikk for slik å ta verste brodden av arbeidet. Det går i bølger hva som plukkes frem, men her om dagen hadde jeg et gledelig gjenhør med Cornelis Vreeswijk-minnene fra ungdommen. Mang en seidel ble tømt til hans toner og ord; også dette var en del av læringen dengang. Ikke minst «Somliga går med trasiga skor» passet til den manglende erfarings dristige melankoli som jeg i unge år ennå våget å hengi meg til. Siden har jeg hatt skjebnen og lykken – kanskje evnen med – til å ta mer hensyn til livets mangehånde forpliktelser enn hva Meester Cornelis maktet eller ville. Best slik, i alle fall for meg.

worn-out-shoes
Gamle, utgåtte sko har, som etterlatte briller, symbolverdi så vel som personlighet. De er manifestasjoner av levet liv.

Det er åpenbart at det er en ensom mann som synger, i alle fall i min tolkning av teksten og fremføringen, en ensom mann med selvinnsikt, men som har avfunnet seg med så vel livets status presens som fremtidsperspektivene. Erkjennelsens kaldkloke smil er på sangerens lepper når han innser at:

Medborgare om etthundra år, finns du ej längre till.
Då har nån annan tagit din stol, det vet du inte av.
Du känner varken regn eller sol
Ner’ i din mörka grav.

Vem bryr sig om hur nätterna far,
Jag bryr mig inte ett spår.
Bara jag får ha mitt ansikte kvar,
Dolt i min älsklings hår.

Jag är en tvivelaktig figur,
Duger ej mycket till.
Bakom ett hörn står döden på lur,
han tar mig när han vill.

Det var «blues på svenska» av aller beste merke, og sannelig tror jeg ikke vi unge ble litt klokere av det, hver på sitt vis. Noe nesten uskyldsrent preget poetrebellens samfunnsopprør fylt av «släpp fångarna loss, det er vår»-tenkning, en holdning som siden ble ille tilredt av drogenes uvegerlig nedbrytende kraft og politisk troløshet. Sympatien for den utslåtte og uheldige – alle som var «ainnsleis» i Prøysens språk – stod sentralt gjennom hele Cornelis’ fantastiske forfatterskap, og skam få den som ikke evner å dele følelsen.

Ingen levde legenden om den livsglade trubaduren som Vreeswijk. Samtidig er få mer ensomme enn dem som snurrer midt i virvelen av kronisk alkoholfyrt selskapelighet. Det kostet, og til sist døde han av livet han førte, etter bare 50 år på jorden. Skaperkraften og produktiviteten var enorm. Han holdt det gående selv mens livet var som hardest, gav og etterlot seg mer enn han tok.

Lisen gjemt i erkjennelsen av at alt vil være glemt hundre år lenger fremme, kjenner vi i Norge ellers best fra Store-Knuts, altså Knut Hamsuns, forfatterskap. Følgende dikt (fra «Det vilde kor,» 1904; mannen stod da ennå midt i livet) oser av oppgitt selvinnsikt iblandet fortrøstning ved utsiktene til fremtidig glemsel.

Jeg driver i aften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjæmt?
Om hundrede år er alting glemt.

Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger til sjøs med min pinte sjæl.
Der finder nok verden mig engang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige tilslut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.

En lavmælt og fin sangversjon av diktet finner du her.

Han forregnet seg på så mange måter, den gode Hamsun, ikke minst hva glemsel og effekten av tidens tann på egen person og eget forfatterskapet angår. Selv i dag, da vi nærmer oss 150-årsmarkeringen av mannens fødsel, vekker hans politiske feiltrinn emosjoner. Det er forunderlig å se at vi i dette landet, som er så ivrig etter å megle fred andre imellom, ikke makter å vise større romslighet overfor en av våre egne store. Tilgivelse og forsoning dyrker vi helst som teoretisk disiplin og øvelse, og vi taler varmt for begge deler hos andre. I egen historieutlegning har slikt mindre plass.

Også hva gjelder forholdet mellom ungdom og alderdom gikk Hamsun styggelig bet i sine prediksjoner. Han var jo først og fremst ungdommens dikter med sin berusende fremheving av det sterke og livskraftige, ikke minst så han slik på seg selv. Likevel var det han som utskjemt, fornedret, landssvikanklaget, hjelpeløs, tunghørt og gammel – en mann med «mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner», ifølge rettens konklusjon – som i en alder av 90 år skrev «Paa gjengrodde stier», etter min mening noe av det fineste i forfatterskapet. Han avsluttet med ordene: «Høiesterett har talt, jeg nedlegger min penn.» Det er ikke mye tvil om hvem som kom ut av den konfrontasjonen med mest ære i behold.

En annen norsk forfatter med en problematisk krigshistorie og en påfølgende domfellelse var den 50 år yngre Rolf Jacobsen. Han gjorde avbikt etterpå, fant seg til rette i Gerhardsens Norge og ble etter hvert en folkekjær poet. Sin dikterstatus fortjente han uansett, etter mitt skjønn, og så får det heller være som det vil med ideologien og politikken, både den han hadde før og etter 1945. Hvis man forlanger renlevnedsattest av sine diktere før man vil ha med deres litterære produksjon å gjøre, så berøver man seg selv mye fint.

Til dagens tema begikk den da ennå ikke 30 år fylte Jacobsen diktet «Myrstrå vipper»:

Myrstrå vipper,
bøier sig mot øst og vest
og hvisker.
Vinden
toer deres fingre.
Myggen synger,
danser gjennem luften,
blanke, kåte.

Mellem byene
hvor menneskene stimer på fortauene og ser hva de andre har på sig
idag og husmødrene vasker kopper i varmt vann og setter dem på plass i skapene efter hvert måltid,
og hvor vi kan kjøpe tannpasta og snipper og grammofonplater
i morsomme butikker,
ligger ødemarkene

hvor myrstrå vipper,
bøier sig mot øst og vest
og hvisker,
knikser blidt mot vinden,
bleker sig i solen,
myggen summer.

– Femti år og andre bor i husene,
sporvognene har nye skilt og nytt
skinn på setene.

– Hundre år og bilene er stanset i lange
rekker, side om side står de i evige
karavaner, dynger sig op i store hauger,
ligger med hjulene i været som døde insekter.
– Tusen år og jernbjelken er en rød
stripe i sanden.

Myrstrå vipper,
bøier sig mot øst og vest
og hvisker.
Vinden toer deres fingre.
Myggen synger,
danser rundt i luften,
blanke, kåte.

Tiden rår vi ikke på med alt vårt pusleri. Bedre å innse det tidlig enn sent, for erkjennelsen inneholder mer trøst enn trussel.

Vi kunne selvsagt holdt oss i Norge også for et siste litterært, men nå ikke-poetisk, innspill til dagens tema, men i stedet velger jeg å dra langt av sted, til Sør-Amerika og colombianeren Gabriel Garcia Marques. Året før Vreeswijks trasiga skor-vise kom Garcia Marques’ opus magnum, «Hundre års ensomhet.» Tittelen gir både en tidsramme og et hovedtema, begge deler mer enn en gjennomsnittsfantasi kan melke ut av en blyantspiss. Fortellingen om syv generasjoner av en fiktiv slekt i en ditto sydamerikansk by er nemlig bokstavelig talt fantastisk, selv om også virkelighetsnær tematikk finnes der – ikke minst knyttet til kapitalistiske norteamericanos’ oppførsel overfor trengende og mer anstendige mennesker. Boken traff en tidsnerve og ble fantastisk populær nærmest overalt. Den var vesentlig medvirkende til at forfatteren i 1982 ble tildelt Nobels litteraturpris.

«Hundre års ensomhet» er et eksempel på magisk realisme, en stilart innen både malerkunst og litteratur der mange sydamerikanere har vært særlig fremtredende. Betegnelsen lyder som en selvmotsigelse, naturligvis, men for meg har den alltid hatt indre tilforlatelighet: virkeligheten er magisk på samme måte som det eventyrlige har dype røtter i praktisk, erfaringsbasert liv. Det er verdt å merke seg at den magiske realismen innen sydamerikansk litteratur slett ikke begynte med Garcia Marques, og etter min mening var heller ikke han den ypperste representanten for denne vanviddets litterære rasjonalitet. Jorge Luis Borges, som var en knapp generasjon eldre enn Garcia Marques, innehar den æresplassen. Jeg benytter anledningen til å reklamere for utgaven av hans samlede verker som omsider kom på norsk i fjor. Løp og kjøp!

Borges fikk aldri noen Nobel-pris, hvilket bare er enda et eksempel på at den «objektive materielle verden som eksisterer faktisk og uavhengig av oss» (noen vil kjenne igjen marxist-jargonen) ikke er et sted der rettferdighet råder. Han visste selv at det var slik. Denslags må man leve med, ensomheten har plass for mange typer forbigåelser. Om det var mangelen på romaner eller esoterisk lyrikk i forfatterskapet som gav utslaget, vites ikke, for «de aderton» passer nøye på at detaljer ikke slipper ut om beslutningsprosessen dem imellom. Kanskje var det fraværet av politisk posisjonering på venstresiden som fikk vekten til å vippe feil vei, skjønt jeg tror det ikke.

Alle har sitt. Bare ensomheten har vi felles. Ikke minst for forfattere fortoner virkeligheten seg slik. De blir ikke mindre leseverdige av at vi innser rammene de fungerte innen. Noen av dem endrer lesernes liv selv lenge etter sin død, uansett hvor mye ros de fikk eller ikke fikk mens de kjempet for føden med penn i hånd.

Les også

Frihet eller død -
Hustruer, enker og håp -
Den bydende Goteren -
August 1914 -
Den uhellige alliansen -