Kultur

Jens Bjørneboe utenfor politistasjonen i Møllergata 19 i Oslo en gang i 1965. Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell / NTB.

I fjor var det 100 år siden Jens Bjørneboe (1920–1976) ble født. Han var Norges politisk mest kontroversielle forfatter i siste halvdel av forrige århundre. Privatlivet var mildt sagt slitsomt, desto mer beundringsverdig er arbeidskapasiteten. I tillegg til bøkene skrev han en kolossal mengde artikler, de fleste polemiske, noen humoristiske også.

Mange har fremhevet Bjørneboes mangesidighet; selv gir han et mer konsentrert selvportrett:

Den mest åpenbare motsetning i det jeg har skrevet siden jeg debuterte i 1951, har vært spenningen mellom en sterkt innadvendt, avgjort metafysisk legning på den ene side – og en like sterkt utadvendt, polemisk og dokumentarisk, «samtidsengasjeret» og egentlig revolusjonær holdning på den annen side. For meg ligger det ingen virkelig motsetning mellom disse ytterligheter, og jeg har ikke ønsket å viske motsetningen ut.

Dette skrives i 1968, da Bjørneboe er blitt en beundret farsfigur for «ungdomsopprørerne». Mange år senere, ved århundreskiftet, hadde en god del såkalte 68-ere etablert seg i maktposisjoner. Men ingen har som Bjørneboe insistert på at makt er av det onde. Det bidrar til å forklare at mange norske makthavere de siste par generasjoner har sett seg selv som idealistiske kritikere av makt.

Bjørneboe ønsket å provosere, og han makter det ennå, 45 år etter sin død. Hvem lar seg provosere? Må det ikke være folk med forkastelige holdninger som gjør klokt i å skjerpe seg? Men det er jo mulig at den provoserte har rett.

Politikk og metafysikk

Den andre siden, den han omtaler som en «metafysisk legning», gjorde ham fjern for samtiden og enda fjernere i dag. I Norge er en slik «legning» altfor eksklusiv, i grunnen litt pinlig. Til gjengjeld kan man snakke åpent ut om andre slags legninger. Men Bjørneboe har rett i at motsetningen bare er tilsynelatende. Den oppløses i radikal individualisme. Jeg kommer tilbake til det.

Det finnes mange omslag i Bjørneboes liv, det politiske er naturligvis tydeligst for omverdenen. I årene etter krigen hørte han entydig hjemme på høyresiden. Han var engasjert i motstand mot myndighetenes formynderi, for eksempel i språkpolitikken. Den kampen ble vunnet, samnorsk lot seg ikke tvinge igjennom. I likhet med andre kulturkonservative så han en stor fare i politikkens ensidige vekt på materiell velferd. Han var antroposof, tilhenger av Rudolf Steiners lære, og avviste med forakt på den amerikaniserte popkulturen, særlig de lavpannede tegneseriene.

En av hans mest kjente romaner, Jonas (1955), er et kampskrift mot skolen, en institusjon uten forståelse for avvikeren. Enda større oppstandelse vakte Under en hårdere himmel (1957), der det fortelles om hederlige mennesker som av ulike grunner slutter seg til NS under krigen. Det fører til et grovt usaklig angrep på landssvikoppgjøret og en haterklæring mot Arbeiderpartiet.

Forakten for maktmennesker, de som hersker i formynderstaten, er en rød tråd gjennom hele forfatterskapet, men på 50-tallet var tråden blå. Arbeiderpartiet regjerte i 19 av de 25 år han var aktiv som forfatter. Dette var partiets storhetstid, da det representerte arbeiderklassen og velferdsreformer var en viktig støtte for de mange fattige som ennå fantes i landet. Bjørneboes manglende interesse for denne siden av sosialdemokratiet har nok å gjøre med hans overklassebakgrunn.

Rundt 1960 kom omslaget. Da han sonte en promilledom, fikk han innsyn i fengselets miserable verden. Det ble utgangspunkt for en intens kamp mot politiet og fengselsvesenet, først i en rekke avisartikler, deretter i en roman og i et skuespill. Politi og fengsel er unektelig noe eldre enn Arbeiderpartiet, følgelig rettes skytset mot den undertrykkelse som ligger i enhver stat, selve «systemet». Det handler om å holde samfunnets utstøtte nede. Makt er av det onde. Han ble anarkist. Den metafysiske orienteringen ble aldri borte. Hvordan henger det sammen?

Fellesnevneren er som nevnt individet. Også en demokratisk statsmakt er individets fiende. Samtidig er det slik at bare individet kan finne frem til metafysisk sannhet. Bjørneboe står for en elitistisk individualisme. Det er de store individer som bærer kulturen og skaper fremskritt i verden, og de blir nødvendigvis forkjetret. Enerne omtales også som «forrædere» og «svikere», for det faller et skjær av kriminalitet over dem. De fordømmes av makthavere.

Tidlig på 60-tallet tok han parti for Øst-Tyskland og skrev håpløst naive rapporter om kommuniststaten. Også Sovjet-Russland ble rost. Det later til at utviklingen på hjemmebane ga ham en klarere syn; han så tidlig tendensen til det totalitære i marxismen-leninismen (AKP-ml). Motsetningen stakk dypt. For marxist-leninistene gjaldt det å overvinne den borgerlige individualismen i en massebevegelse, for Bjørneboe var det vesentlig at individet hevder seg mot massen.

Bjørneboes metafysiske legning var knyttet til antroposofien, som jeg kjenner lite til. Steiner tok sikte på å utvikle en metodisk vitenskap om erkjennelse av den åndelige virkelighet. Det er uklart for meg hva Bjørneboe fastholdt ved Steiners lære, Kaj Skagen er vel den fremste autoritet i den saken. Det er uansett liten tvil om at angrepet på formyndersamfunnet blir så lidenskapelig fordi det oppfattes som resultatet av et forkvaklet menneskesyn.

Hovedverket, trilogien «Bestialitetens historie», kretser om ondskap. Teamet står sentralt allerede i den første romanen, Før hanen galer (1952), om medisinske eksperimenter utført på mennesker i nazistenes konsentrasjonsleire. Jeg-fortelleren i Frihetens øyeblikk, første bok i trilogien, kaller seg rettstjener. Det blir straks klart at han står Bjørneboe nær. For i retten har han lært urett å kjenne. Dette er ikke romaner, det er episoder, erindringer og refleksjoner knyttet sammen bare av fortellerstemmen. Det finnes passasjer av stor skrivekunst, enkelte bilder av smerte er så skarpe at man vanskelig får dem ut av hodet.

Fascinasjon ved det onde er et demonisk fenomen. Bjørneboe vet meget vel at ingen kan skrive Bestialitetens historie uten selv å bli involvert i bestialitet. Han har kalt rettstjeneren sitt «intellektuelle jeg». Jegets utallige funderinger over seg selv kan leses som en inntrengende analyse av demoni – en navnløs, glitrende penn ferdes i mange land og miljøer med stadig nye anledninger til å skildre grufulle hendelser. Det blir mer grufullt i de to siste bøkene. Bjørneboe vet også at åndelighet kan være opphav til raffinert grusomhet.

I Stillheten, siste bind i trilogien (1973) skriver han:

Hva er meningen med dette? Hva er meningen med at jeg samler opp i meg all den lidelse som skapningen ufortjent har gjennomgått fra bestialitetens historie begynte – og frem til den urett og den lidelse som hører nutiden og dessverre også fremtiden til?

De fleste av oss klarer å holde det frykteligste på en viss avstand. Instinktivt beskytter vi oss mot lammelsen som ville sige på hvis man tar det inn over seg. En konstruksjonen som «det ondes problem» skaper en intellektuell avstand. Fortelleren nevner problemet og går raskt videre, til ondskapen selv. Han må ha hatt et svakt beskyttelsesinstinkt.

Den konstante motsetning er individet mot massen, den åndelige elite mot systemet, sannheten mot makten, avvikeren mot de normale. Særlig den lidende avviker gis en høy status. Bare de syke kan åpenbare sannheten om et sykt samfunn. Dette er ikke nytt, ideen om det syke geni stammer fra romantikken. Men det er ingen grunn til å romantisere hans egen vei til undergang.

Den siste romanen, Haiene (1974), er sikkert hans beste. I Bjørneboes fiksjon kan personer være endimensjonale typer, men her er det tale om mytisk troverdige skikkelser, for ikke å si giganter, samlet på en skute dømt til forlis i året 1900 – undergang kommer man ikke utenom. Det er gåtefullt at en så nedbrutt, alkoholisert mann klarte å skrive så bra. Temaet er ansvar, hevder han. Det gir god mening i lys av den ensomhet og den skyldfølelse som fulgte ham gjennom livet, også det ifølge han selv. Jeg tror en veldig skyldfølelse er en nøkkel til Bjørneboe.

Bjørneboe i dag?

Vestens sivilisasjon er roten til all verdens faenskap. Denne tanken i «Bestialitetens historie» var relativt eksotisk for 50 år siden. I mellomtiden er den blitt utdypet av mange andre autoriteter og inngår nå i woke-ideologien. Men Bjørneboe visste at mennesker ikke blir snille og gode av å være undertrykte. Når de hvite er kastet ut av koloniene, vil de svarte gå i strupen på hverandre.

Bjørneboe var konservativ i unge år, aldri nasjonalkonservativ. Ingen antydning til nasjonalisme. Det er heller ikke mulig å beskylde ham for feminisme. Uten en tråd (1966) fremstiller kvinnelig frigjøring som frihet til maratonsex, med gryende sans for sadistisk behandling. Å tenke seg Jens Bjørneboe støtte Metoo er som å tenke seg Kent Andersen støtte drastiske klimatiltak.

I dag er formynderstaten mektigere og den politiske offentligheten mer ensrettet enn på Bjørneboes tid. Moralismene er mer bastante. Mediene er nær samstemte i rapporterer om all rasismen i landet. At afrikanere ikke deltar i norsk idrett, må skyldes strukturell rasisme i Norge… Hva ville Bjørneboe sagt?

Kanskje ville han ha sett masseinnvandringen til Europa som et bidrag til den vestlige sivilisasjons velfortjente undergang. Dessverre gir han ingen grunn til å tro at en annen sivilisasjon vil være bedre. Men Bjørneboes sterkeste politiske engasjement gjaldt dagsaktuelle saker, og da blir spørsmålet: Hva truer individet, hvordan styrke det enkelte menneske?

Hos Bjørneboe er minoriteter sårbare, men også spydspisser i kulturen. I dag handler det mest om sårbarhet. Individer er utvilsomt sårbare når de identifiseres ved negative gruppekjennetegn. Det finnes mange slags minoriteter, alle er i første rekke ulike individer. Den som tilhører en minoritet, må lære å se seg selv som et individ. Neste skritt: Et genuint individ hører hjemme i en minoritet.

Ti bud til en ung mann som vil frem i verden er Bjørneboes læredikt om majoritetens makt. Hvordan kan en slik ung mann unngå å ta skade på sin individualitet? Diktet gir moralsk støtte til politiske minoriteter av alle varianter. Her er de tre første bud:

Det første bud er ganske lett:
De som er flest, har alltid rett.

Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.

Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.

Intervjuet i 1976

Noen måneder før han tok sitt liv ble han intervjuet av NRK. Intervjueren, Haagen Ringnes, viser tilbørlig aktelse for den berømte forfatter, men ingen ærefrykt. Bjørneboe misliker åpenbart den utsendte representant for statskanalen, mannen fra staten så å si. Ringnes har en tørr, nærmest byråkratisk stil som naturlig nok ergrer Bjørneboe. Men det er spørsmålenes saklighet som gjør samtalen intens. Det er et høyst severdig intervju, et glimt fra en fortid med mindre vås, en motpol til den pludrende kosepraten i «Skavlan» og «Lindmo».

De kommer naturligvis inn på politi og rettsvesen:
Har det hjulpet det du har skrevet, syns du?
Bjørneboe, bistert: NEI!

Arbeiderpartiet sitter igjen med regjeringsmakt, og det er uaktuelt å innrømme at noe er positivt ved formynderpartiet. For elitisten Bjørneboe er «trygghet i fellesskapet» ikke akkurat tingen. Han bekrefter sin gamle oppfatning om avvikerne. Det er de som skaper kultur, mens de alminnelige og normale bygger konsentrasjonsleire.

Om han skulle skrive Jonas i dag, ville han ta langt hardere i. Han forteller at skolen tiltrekker seg personer som aldri skulle ha noe med barn å gjøre, folk som ønsker noen svakere å herse med. Han understreker at det finnes utmerkede mennesker både i skolen, i politiet og rettsvesenet. Det er «systemet» som må vekk.

Juristene ut av rettsvesenet, politikerne ut av politikken! Få inn kloke, alminnelige mennesker i stedet. Senere i samtalen er det på ny tale om en «velbegrunnet tillit til alminnelige, fornuftige mennesker». Nå må man tydeligvis glemme det er de alminnelige som bygger konsentrasjonsleire.

Intervjueren antyder at forfatteren ikke liker å bli motsagt. Bjørneboe bekrefter. Han tar ikke motsigelser fra sine jevnaldrende, men gjerne fra ungdommen. Det var en holdning hos flere eldre intellektuelle på den tiden. Man hyllet ungdommen som om den var en ny mennesketype, uten egoisme, spisse albuer og borgerlig hykleri. Disse drømmeungdommene kan kritisere i vei, for man har fortalt dem hvordan det skal gjøres. Antiautoritære forkynnere kan være ganske så autoritære personligheter.

Samtalen intensiveres ytterligere mot slutten. Haagen Ringnes kommer med sitt dristigste utspill: «Du kan jo virke nokså autoritær…» Nølende vedgår Bjørneboe det, og nevner at han ved sitt blotte nærvær kan få slutt på en slåsskamp. Det er pinlig unnvikende for en som hevder at autoritet er «ondskapens prinsipp». Han orker vel ikke mer selvpisking, i hvert fall ikke i NRK.

Han forteller om sitt selvmordsforsøk som 13-åring. Han mener han har vært manisk-depressiv hele livet. «Men helt sinnssyk er jeg jo ikke», bemerker han, med forsøk på et smil.

Bjørneboes innlevelse i andre menneskers smerte, lidelse og sorg blir ikke berørt i dette intervjuet. Hadde dette tema stått i sentrum, ville samtalen blitt mykere. Hadde intervjueren vist mer ærbødighet, ville samtalen blitt vennligere. Men ikke like opprivende sannferdig.

 

Professor Tore Rem har skrevet en monumental, svært lesverdig biografi i to bind: Sin egen herre og Født til frihet. Den foreligger også i en noe forkortet ettbindsutgave (bare 860 sider).

Et annet langt intervju med Bjørneboe som ble gjort noen år tidligere, er også å finne på YouTube.

 

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!