Kommentar

Vetle Lid Larssen har skrevet en av høstens mest interessante bøker: 1001 natt. Den ukjente historien om to norske slaver i Alger. 

Ved et tilfelle kom Larssen over historien om slavetrafikken på Maghreb-kysten og den trakk ham til seg.

Boken er derfor også en slags indre reise.

Jeg innrømmer at fortiden for meg ofte har stått som noe blekt og konturløst, en tapt verden langt fra mitt eget liv.

Inntil jeg plutselig oppdaget at det handlet om noe mer.

Hva var det som gjorde historien levende? Skjebnen til to nordmenn, Niels Moss fra Trondheim og Christian Børs fra Bergen som begge havnet i klørne på pirater fra Alger. Her ble de holdt som slaver av beyen av Alger, som var en slags vasall under sultanen i Istanbul.

Det var fire slike kaprerstater på Maghreb-kysten: Tripolis (dagens Libya), Tunisia, Algerie og Marokko, kjent som Barbaresk-statene.

De tre første var underlagt det ottomanske riket. Boken handler derfor også om storpolitikk, om forholdet mellom det ottomanske riket og det kristne Europa.

Den århundrelange konflikten og hvordan frykten for tyrkerne preget Europa er ikke et tema nå som Europa har fått en stor muslimsk befolkning. Men korstogene er. Fordi den handler om vestlig ekspansjon. Den muslimske ekspansjon snakkes det mindre om.

Derav den doble overraskelsen til Larssen og sikkert mange av hans lesere.

At Maghreb-statene holdt hundretusener av kristne europeere som slaver i flere hundre år var totalt ukjent for ham. Likeledes at europeiske stater, som Danmark-Norge, Sverige, Tyskland, Frankrike, Italia og Spania logret for despotene og bestakk dem med gaver for å kunne la handelsskipene seile fritt i Middelhavet såvel som langs Atlanterhavskysten. (Piratene slo til så langt nord som Island.)  Dette gjorde de europeiske statene vel vitende om at deres egne borgere satt som slaver i Alger hvor de ble behandlet omtrent som Gulag-fangene i Sovjet.

Vi har noe av det samme fenomen i dag med piratene utenfor Somalia, hvor sjøfolk har vansmektet i fangenskap hos en blanding av banditter og islamister og reaksjonen har vært treg, dyr og omstendelig.

På 1600-1700-tallet hadde trafikken et helt annet omfang.

– På 1600-tallet hadde røverstatene i første rekke galeier, rodd av tusenvis av slaver. Mange var tilfangetatte sjøfolk. Galeiskipene var i praksis flytende konsentrasjonsleirer, der slavene satt med lenker rundt føttene. Man måtte ro med jernhansker for at ikke huden skulle slites av. Det var forbudt å kommunisere med andre slaver for å hindre opprør, og man ble sulteforet. Rodde man ikke godt nok, ble en arm eller fot kappet av til almen avskrekkelse.

Historiker Torbjørn Ødegaard til Cato Guhnfeldt i Aftenposten.

Hvis man tror at dette er fortid kan man bare kaste et blikk på dagens menneskehandel gjennom Nord-Afrika og Sinai-ørkenen. Det snakkes lite i Norge om at disse stakkarslige menneskene utplyndres, voldtas, tortureres og utpresses. En ny rapport kan fortelle at man har lykkes å presse familie og pårørende for 600 millioner dollar.

Kidnapping og utpressing er big business. Det er bedouinene i Sinai som står for det skitneste arbeidet, men land som Eritrea og Sudan skal være involvert i å høste fruktene.

Brutaliteten er den samme som for 200-300 år siden.

Burde ikke det utløse noen tanker om at det kanskje er trekk ved kulturen som ikke har forandret seg, at det er en grunn til at forholdene er sammenlignbare? At det har noe med mangel på politisk utvikling å gjøre?

Larssen sneier problemstillingene, men gjør dem ikke eksplisitt. Jeg har ham mistenkt for å tenke mer enn han skriver. Ett sted må grensen gå, vil han sikkert si. Men han stiller noen grunnleggende spørsmål i boken:

– Hvordan kunne det kristne Europa finne seg i at tusenvis av deres innbyggere ble gjort til slaver rett over Middelhavet? Og hvordan kunne statene betale noe som minnet om tributt til disse piratstatene?

Larssen gir bare delvist et svar, de svar som er å finne i Europa: grådighet, kynisme, hykleri. Moralske defekter. Tilpasningsdyktighet, også til forbrytelser.

Men han forbigår stort sett å spørre hva det var med kulturen på den andre siden som gjorde at de fortsatte å leve som banditter, av andres rikdom og arbeid.

Det var urettferdighet også i Europa med stavnsbånd og adelen hadde hals og håndsrett over bøndene.

Men Europa hadde også noe mer: nyskaping, nye tanker, nye oppfinnelser, og en oppdagelse av den politiske frihet.

Det hadde ikke den arabiske og den muslimske verden. Etter en ekspansiv fase stanset den opp og stivnet. Forfallet satte inn.

I denne prosessen spiller islam en ikke uvesentlig rolle. Som allmenn kultur gjennmsyrer den alt fordi skillet mellom religion og politikk ikke finnes. Den religiøse og politiske makt er smeltet sammen og dermed tillates ikke at noen politisk representasjon etablerer seg som kan samle makt uavhengig av despoten. Da kan makten bli truet. Despoten tenker kun i makt, ikke noe annet. I lengden blir det en altfor snever definisjon av makt.

Det ligger et element av undertrykkelse av vestlig kultur og tanke i behandlingen av fangene. De representerer en kulturell og åndelig trussel. Her kommer muslimenes forakt for kristne inn.

Larssen gir mange eksempler på hvordan slavene ydmykes og trakasseres, qua kristne, f.eks hvordan barna formet fingrene til et kors og spyttet på dem.

Denne ydmykelsen har europeere hørt om i hundrevis av år, men i vår tid, hvor muslimer i millioner har kommet til Europa, tør ikke europeerne snakke høyt om sin egen historie.

Larssen påpeker flere ganger at kaprerne omtalte sjørøveriet som «maritim jihad», noe som også gir assosiasjoner til vår egen tid, begynnende med palestinske flykapringer, videre til selvmordsbombere.

Hvorfor tør vi ikke se historien i sammenheng? Mønstrene er ganske tydelige for den som vil se.

Berøringsangst preger også i noe grad Larssens bok. Men som romanforfatter er han større enn samfunnstenkeren.

Opplysning?

Hendelsene utspiller seg i Opplysningstiden, og Larssen er både forundret og opprørt over et fremadstormende Europa som  smisker og tilpasser seg despotiet. Er dette hykleriet og kynismen en del av Europas særpreg? synes han å spørre.

Da Larssen ble intervjuet på NRK-radio av Sigrid Sollund – som heller ikke hadde hørt om muslimenes slavetrafikk med kristne – og fikk spørsmål om hvorfor de europeiske statene fant seg i det, svarte han at det er vel som idag: penger betyr mer enn mennesker og prinsipper.

Frykt

Her er ikke Larssen helt sannferdig, hverken mot seg selv eller lytterne. For det fremgår av teksten at det var et annet moment som dikterte europeernes holdning: at de møtte et system som de ikke forsto, som ikke var kompatibelt med deres eget, og som overkjørte dem med en blanding av overtalelse/forstillelse og brutalitet. I stedet for konfrontasjon, valgte europeerne å late som om de kunne gjøre forretninger med tyrkerne/piratene. Som om de snakket samme språk. I virkeligheten var de redde, for det de ikke forsto, for brutaliteten beyen viste, også mot sine egne.

Larssen er inne på det når han lar Niels Moss tenke, etter syv måneder som slave:

Han innså kanskje fullt og helt at dette ikke var en fangeleir, men noe annet; et system. Drevet frem av krefter han ikke kjente. Perfeksjonert gjennom to århundrer og organisert ned til minste detalj. Flere hundre tusen europeere ble i løpet av 250 år holdt som slaver på denne kysten. Niels Moss var bare én i rekken. (s 190)

Kun én gang manner Danmark-Norge seg opp og sender en flåte ned for å befri fangene. Det går helt galt, og Larssen etterlater en følelse av at det ikke kunne gå annerledes: offiserene var for opptatt av dans og for lite opptatt av kanontrening. Femti års fred hadde latt de inkompetente stige til værs.

Hva skal man da si om dagens Europa som har tatt ut fredsdividenden etter Murens fall og nærmest avskaffet forsvaret?

Orientalismen

Husk at sjørøveriet og slavetrafikken pågår samtidig som Opplysningstiden utløser interesse/fascinasjon og svermeri for Den Andre. Det er nå orientalismen oppstår, og den omfatter også Asia. Men tyrkisk var også på mote, noe Larssen gir flere eksempler på. Mens dansk-norske slaver ble arbeidet til døde i Alger, lyttet overklassen i København til tyrkiske marsjer. Det hadde vært interessant og hørt mer om hvordan det ottomanske riket både kunne være en dødsfiende og noe man kopierte i kunst, mote og musikk.

Uten tegn til liv

Det er ingenting av denne nysgjerrigheten på den andre siden. Hverken i Istanbul, rikets midpunkt, eller i Alger, en by på 70.000 mennesker.

Alger var ingen intellektuell by. Det fantes ingen universitetslignende institusjon der. Ingen teatre eller opera. Få bøker. Det nærmeste man kom underholdning, var noen spredte dansegrupper for de mest privilegerte og garaguzen, skyggeteateret,  som ble fremført utenfor Bab el-Wett ved slutten av ramadan.

Det første boktrykkeriet i hele det ottomanske rike, ja hele den arabiske verden, ble opprettet i Istanbul i 1727. For en verdensmakt var det lovlig sent. Bare 12 år før Trondheim, som ikke ledet an i den vestlige verden. (s. 180-181)

Men her motsier Larssen seg selv, for når han tidligere, på s. 29,  beskriver den byen Niels Moss kommer fra, en beskjeden by langt mot nord på fattige 7.000 sjeler, er det et helt annet bilde han tegner.

Trondhjem var «blant de siste utpostene i det kjente Europa» og ordet «kjent» skal her forstås som sivilisasjonens grense. (s. 22).

Den nye tid var i anmarsj. Den franske og amerikanske revolusjon bare et stenkast unna. Tidens stikkord var kunnskap, frihet og muligheter for alle. Da Trondhjems rikeste mann, Thomas Angell, døde i 1767, gikk ikke den enorme formuen til de grådige slektningene som ventet ved fotenden av den dødes seng, men til byens fattige. Det kongelige norske Videnskapers selskab i Trondhjem hadde trukket til seg noen av tidens ledende ånder, ja, så rikt var det vitenskapelige og litterære liv i trønderbyen i disse årene at H.C. Sneedorff beskrev byen som «Norges Athen».

Hvordan kan en by på 7.000 mennesker i utkanten av Europa være som et Athen, mens en storby på 70.000 med enorme rikdommer, og utstrakt kontakt med omverdenen, er åndelig sten død?

Dette er ett av mange lignende spørsmål som ligger mellom linjene. Jeg er ikke sikker på i hvilken grad Larssen er seg dem bevisst, eksemplet Trondhjem tyder på en manglende fullbyrdelse av tanken.

Sivilisasjonskritikken svever over vannene. Den presser seg på gjennom de enorme forandringene dagens Europa gjennomgår, og det er bare et tidsspørsmål før den slår inn i den intellektuelle verden.

Men først skal 68’ernes ideologi om den hvite mann dø.

Den har går ut på at den hvite mann har vært planetens cancer, for å låne et uttrykk fra Susan Sontag (man skulle forsverge at en intellektuell har sagt noe så dumt). The white man’s burden ble forvandlet fra 1800-tallets sivilisasjonsplikt til byrden av forbrytelser den samme hvite mann har begått.

Studentrevolusjonen begynte som et opprør mot autoritetene, og fortsatte som et opprør mot hele tradisjonen. Symbolet på tradisjonen var ikke lenger bedrifter i kunst, kultur og politikk. Det var forbrytelser.

Ludvig Holberg var kanskje en stor forfatter, men han tjente også penger på slavehandel.

Motstand

Den som vil forsøkte å utfordre forstillingen om the white man som the bad guy, støter på motstand.

En av trådene Larssen først begynte med var historien av og om Niels Moss. (Han skrev sine erindringer). Man skulle tro at lokalhistorikere ville kjenne en så spesiell skjebne. Larssen benytet anledningen da han var invitert til Trondheim for å holde fordrag.

Etter foredraget kontakter jeg for moro skyld et par lokalhistorikere.

Ingen av dem har hørt om Niels Moss, presten Hiorthøy eller hvit slavehandel. Nesten tvert imot merker jeg på begge;

Hvit slavehandel har en tvilsom klang. Som om det er et påfunn for å unnslippe skyld for europeernes egen umenneskelige slavetrafikk. 14 millioner svarte ble fraktet over Atlanterhavet til en forferdelig skjebne. Hva er verre enn det? (s. 22)

Larssen er sensitiv. Han merker når det skurrer. At temaet blir møtt med en indre motstand. Det passer ikke inn. Til hva da?

Larssen registrerer bare.

En svensk historiker er enda mer motvillig og en anelse mistenksom. Hva skal Larssen med denne kunnskapen? Hvor vil han hen?

Spør en historiker.

Larssen gir seg ikke. Han skal bruke tre år på boken og besøke arkiv i byer over hele Europa.

Det er ufattelig hva som finnes gjemt i magasinene.

Larssen tegner et levende bilde av Alger, samtidig som han er i København og nåtid. Slik opererer han med tre synkrone løp.

De stakkars nordmennene får ulike skjebner. Niels Moss er slave nederst på stigen, Christian Børs blir beyens kaffeskjenker, en høyt ansett stilling i en kultur hvor kaffe erstatter alkohol.

Som counterpoint fungerer Fredrik Christian Kaas, den ambisiøse, dyktige adelsmannen som har giftet seg til rikdom og arbeidet seg opp. Han skal lede flåten som skal overtale beyen til å løslate fangene. Den andre er den svenske konsulten i Alger, Henrik Brandel. Dette er selvsagt historiske personer. Brandel er den mest kompliserte og sofistikerte, intellektuelt begavet, med stor sans for orientalsk luksus og skjønnhet, men også evne til å snu seg bort fra brutaliteten.

Det finnes en parallell mellom ødselheten til kongehusene i Europa og beyens:

Kongens tafler ble stadig større og mer ekstravagante, annenhver dag var fylt av nye ball, apartementer og supéer, og i april 1770 ble det besluttet at det skulle brukes 36.000 riksdaler på franske komedier alene. s 147

Men disse kongehusene ble styrtet. Dette var l’ancien regime, regimer foran undergangen. Ifølge Larssen førte den ydmykende retretten til den dansk-norske flåten til at Struensee overtok styringen i København og kunne innføre trykkefrihet.

Blandingen av trykkefrihet og militære nederlag er eksplosiv og befordrer politiske endringer.

I den ottomanske verden var det ingen slik dynamikk. Der endte oppløsningen av riket med folkemord på de kristne armenerne, også det noe å tenke over i en tid da de kristne igjen ser ut til å bli syndebukker for islams krise.

Hvordan skal vi plotte nazismens forbrytelser inn på dette kartet? Det er da ikke bare den islamske verden som har forbrytelser på samvittigheten?

Spørsmålet melder seg uvegerlig når sivilisasjonskritikken er tema.

Til det er å si at Opplysningstiden har en mørk side, som slår ut i de totalitære ideologiene i det 20. århundre: nazisme og kommunisme. Sistnevne kostet enda flere liv, selv om sadismen nådde et metafysisk nivå med nazismen.

Nigel Ferguson har gitt oss de svar venstresiden og dagens politisk korrekte har manglet: Vesten seiret over de andre fordi de hadde utviklet et sett av elementer som han kaller killer apps.

Der den liberale elite kun ser skyld og forbrytelser, ser Ferguson dynamikk: jernbaner, utdannelse, helsevesen, industri, konkurranse, lov og rett, politisk representasjon, menneskerettigheter.

Den hvite mann skulle gjøre mye forferdelig i Afrika. Men også mye godt. Og hvordan sto det til før de kom?

Jens Bjørneboe skriver at algirere kunne lese før Frankrike erobret landet i 1830. Deretter gikk det nedover. Det høres ikke spesielt overbevisende ut når man leser om Barbaresk-statene og livet i Alger.

Her var det ikke mange tegn til Opplysning.

Danmark – Norge

Boken er også historien om forholdet Danmark-Norge.

Oppimot 70 prosent av mannskapene på gulvet – matroser og soldater – var nordmenn. Sjansene for at noen av dem noen gang skulle tre inn blant de høyere offiserene var så å si lik null. Det var nesten større mulighet for at en negerslave ble offiser i den dansk-norske marine, enn at en nordmann ble det. (s. 215)

Overklassen befant seg i København og kong Christian VII kjørte skuta på grunn.

Nederlaget i Alger ble innledningen på slutten. Drøye tre tiår senere, i 1807, bortførte engelskmennene hele den danske flåten. Danmark gikk bankerott og tapte Norge ikke lenge etter. Landet ble redusert til omtrent det det er i dag; en åkerlapp klemt inne mellom to hav, uten innflytelse på annet enn seg selv.

Undertrykte hederlige nordmenn og dekadente dansker. En kommentar til en oppløst union.

Men disse nordmenn skylder denne åkerlappen ganske mye, på godt og vondt. Det ligger mye norsk historie i dansk mold og Larssen er med å levendegjøre den.

Faktisk har danskene de senere år vist seg mer åndsfriske enn nordmenn, som på tross av rikdommen ikke lenger vet hvem de er.

Rikdommens nemesis?

 

omslag.1001.natt

Vetle Lid Larssen
1001 Natt
Den ukjente historien om to norske slaver i Alger
Cappelen Damm
350 sider