Sakset/Fra hofta

– Vi hedrer pirater og likrøvere. Den stolte sannhet om en del av våre forfedre er at de var likrøvere, skriver Aftenpostens Inger Anne Olsen lykkelig, og sikter naturligvis til nordmenn. Som vanlig er det Olsens hensikt å sammenligne et eller annet utrivelig nordmenn på et hvilketsomhelst tidspunkt i historien mellom år 0 og 1900 har foretatt seg, med hva noen, stort sett av ikke-vestlig opprinnelse, bedriver av mindre ønskelige aktiviteter i dag. Dagens variasjon over temaet «Du også, Brutus» er en sammenligning mellom nåtidens somaliske og nigerianske pirateri og gamle dagers norske ditto, for så å forutsigbart påvise nordmenns angivelige dobbeltmoral i forhold til De andre.

Olsen griper derfor til et lokalhistorisk sagn som hun som «ble født ved de mest værharde delene av Norges aller sørligste kyst for noen tiår siden vokste opp med», og presenterer det som intet mindre enn Sannheten:

Men på land fantes oppfinnsomme folk. Kunne de få skipene til å forlise, ville det være lett å robbe vrakene når stormen la seg.

Historien forteller at når uvær herjet, surret foretaksomme landkrabber lanterner i halen på halte øk. Hestene ble ført langs stranden, lyset fra lanternene duvet opp og ned, og skapte illusjonen av lyset fra en båt på havet.

Når sjøfolkene der ute i stormen så at andre båter gikk lenger inne, la de selv om kursen for å komme i le av land.

Slik forliste skip. Når stormen hadde lagt seg, dro folk ut i fiskebåten og plyndret vraket. Uten å løpe den minste risiko, mannskapet hadde jo druknet forlengst.

Men er det egentlig en sannhet? Fagfolk later i hvert fall ikke til å være fullt så sikre som skråsikkerheten til den politisk engasjerte Olsen skulle tilsi. Det eksisterer riktignok fortellinger om vrakrøvere som skal ha lokket skip inn i brenningene ved bruk av falske fyrlys (og gjerne slo ihjel eventuelle overlevende) i de fleste land med kyststrekning, men hverken avdøde kystkultur-historiker og statsstipendiat – nettopp pga sitt virke som kystkultur-historiker, oppvokst og bosatt ved en like værhard kyst som Olsen – Hartvig W. Dannevig eller folkeminneforsker, lektor i folkeminnevitenskap og statsstipendiat Ørnulf Hodne har funnet materiale som støtter lokale sagn om slik virksomhet langs norskekysten i den utstrekning Olsen går langt i å antyde.

For særlig Dannevigs vedkommende skyldes ikke det manglende materialet at han ikke har lett, da hans hovedbeskjeftigelse besto av å forske i skipsforlis langs Sørlandskysten og de samme sagnene Olsen tydeligvis har vokst opp med. I boken «Siste havn – Skipsforlis på Sørlandskysten» (1969) skriver han spesifikt at han har lett, men ikke funnet en eneste kilde som støtter lokale fortellinger om denne typen vrakplyndring. Det finnes både rettskilder og sjøforklaringer om at ilanddrevne skipsvrak er blitt plyndret og at folk er blitt straffet for samme, men altså ingenting om den mer ondartede varianten. Burde ikke myndighetene ha fått tak i- og straffet i det minste èn, spesielt hvis dette var såpass utbredt som Olsen hevder?

Nå kan man jo fort tenke at manglende bevis skyldes at datidens myndigheter var skjødesløse med så vel rettskilder som sjøforklaringer, men da bør man tenke om igjen. Den eldste lovteksten i Norge som rettsbeskytter skipsvrak er den eldre Gulatingslov, og i Magnus Lagabøters lov av 1276 heter det følgelig: «Nu seiler folk langs land eller inn fra havet og bryter sitt skip, da eier hver det gods, som han kan påvise med vitner, hvem som enn eier jorden, som det reker på. Alt annet havvrak eier kongen». Også etter Christian IIs (1481-1559) lov tilhørte alt eierløst vrakgods kongen, og i en tid med stor skipstrafikk holdt følgelig myndighetene nidkjært øye med hva som foregikk langs kysten. Selv der redere eller overlevende gjorde krav på vrakgodset fikk kronen sin del. Det var da også strenge straffer for pirateri og vrakplyndring: datidens pirater eller vrakrøvere som lokket skip til forlis ville blitt hengt så snart man fikk fatt i en dommer.

Med ujevne mellomrom dukker kravet om dødsstraff opp i Norge, som regel som en enkel metode for å bli kvitt brysomme eksemplarer av «de andre». Problemet er at også pirater er mennesker,

klager Olsen, og mener å understreke nordmenns skrekkelige dobbeltmoral. Men er det noen dobbeltmoral å se her? Det er i så fall Olsens egen, for når hun selv velger å sammenligne det hun mener var gamle dagers norske pirater med nåtidens somaliske og nigerianske av arten, da må sammenligningen hennes også gjelde det daværende og det nåværende samfunnets reaksjon på slik atferd. Imidlertid unnlater Olsen det av en høyst forståelig grunn: det ville, som det alltid gjør for folk som benytter seg av ugyldige paralleller, ytterligere underminert hennes i forveien dårlige sak. For gamle dagers pirater var også mennesker, og vi ville hengt dem likevel. Da. Nå gir vi dem rett til å søke om asyl i det landet som eier marineskipet som plukker dem opp. Etter Olsens logikk kan vi derfor med rette si at vi er mye snillere med somaliske pirater enn vi er med deres norske kollegaer.

Jeg skal ellers ikke underslå at jeg selv – med mitt nokså pessimistiske syn på menneskenaturen generelt, ikke nordmenns spesielt – har tenkt mitt mens jeg har lest om de tallrike skipsforlisene på norskekysten, men derfra til å presentere hva en selv tenker og tror om enkelte tilfeller som et historisk faktum og en vanlig praksis langs kysten er det et drøyt stykke.

De samme fortellingene finnes for øvrig i forbindelse med Akerendam-forliset, og i likhet med de fleste lokalhistoriske sagn viser det seg at det finnes nesten like mange versjoner av hva som egentlig skal ha skjedd da den nederlandske østindiafareren gikk ned i 1725 som det finnes beboere på Runde. Hodne refererer flere av variantene i boken «Det gåtefulle Norge» (2004), men heller ikke han kan vise til noen uavhengige kilder som bekrefter enkeltes påstander om at lokalbefolkningen lokket skipet på grunn og/eller slo ihjel overlevende for å plyndre vraket.

Men selvsagt; Dannevig og Hodne kan være helt på jordet, for tross alt er de bare fagfolk. Slett ikke modige, sannhetssøkende journalister som utfordrer nasjonale myter sånn som Inger Anne Olsen er!

Samtidig, betror Olsen oss, foregikk det

fra 1807, piratvirksomhet med statlig velsignelse. Private redere kunne bevæpne sine skip med så mange som 20 kanoner. Av myndighetene fikk de «kaperbrev», tillatelse til å overfalle handelsskip fra fiendtlige stater. Den dansk-norske stat tok én prosent av inntektene.

Det ligner på noe som i dag skjer utenfor Somalia og Nigeria. Men disse landene tar ikke prosenter fra piratene.

Denne parallellens gyldighet forutsetter at resten av verden får del i de samme, vesentlige opplysningene Olsen foreløpig sitter på alene: Somalias og Nigerias offisielle krigserklæring mot f.eks. Kina, Russland og store deler av det europeiske kontinentet. Selv har jeg visst gått glipp av det, og finner dessverre lite eller ingenting om saken på Google. Der står det bare at Somalia er i krig med seg selv, mens Nigeria offisielt ikke er i krig med noen.

Hva jeg derimot finner er noe som kalles Napoleonskrigene, og i 1807 finner jeg at Danmark-Norge var allierte med Napoleons Frankrike, hvilket i praksis gjorde resten av Europa til våre fiender. Nå hadde det seg slik at europeiske herskere flest ikke hadde noen stående hær eller så store flåter at alle folk og skip i kronens tjeneste var militære. Ved krig rasket man vanligvis sammen de ressursene man hadde – mer eller mindre som et slags datidens svar på Heimevernet; alt fra bønder i Valdres til bestefar Ibsens sivile seilskute. De siste ble brukt til å frakte materiell og forsyninger, så å senke/kapre slike var en legitim del av konvensjonell, europeisk krigføring/forsvarskrig. Faktisk i den grad at Storbritannia i 1807 sendte flåten sin for å bortføre danskenes, og samtidig benyttet anledningen til å bombardere København som takk for de 19 orlogsskipene, 19 fregattene, 10 briggene, 25 kanonbåtene og 11 øvrige krigsskipene som lå i havn akkurat da. Danmark-Norge ble selvfølgelig sure for det inntrufne, men datidens Inger Anne Olsener trakk bare på skulderne fordi krig var krig, og krig ble ført på den måten av alle på denne tiden. Og i motsetning hva dagens Inger Anne Olsen åpenbart tror, er altså ikke Somalia og Nigeria i krig med noen av nasjonene hvis skip deres innbyggere regelmessig kaprer.

Hvis norsk kapervirksomhet anno 1807 skal sammenlignens med noe, må det bli tyskernes angrep på skipskonvoiene under andre verdenskrig. Tyske ubåter senket rundt 3.500 av de alliertes handelsskip på vei til og fra bl.a. Murmansk og Arkhangelsk med krigsforsyninger/materiell. En like forferdelig taktikk da som i 1807 og som førte til ufattelige lidelser, men likefullt vanlig ved konvensjonell krigføring og heller ikke regnet som noen krigsforbrytelse. Så skal man først sammenligne enkelte tilfeller, så er dette en gyldig sammenligning.

Andre gyldige sammenligninger ser i enkelte tilfeller ut til å være for eksempel sannhet og løgn, sofistikert og plump, samt journalist og propagandist.