Angrepsubåten «Kursk», her ved marinebasen i Vidjajevo i mai 2000, var med sine 16 000 tonn og sitt arsenal av torpedoer og missiler en fryktinngytende krigsmaskin. Foto: AP / NTB.

Monsterubåten «Kursk» med to vannavkjølte atomreaktorer og et ukjent antall kjernefysiske stridshoder om bord skremte en hel verden da forskipet eksploderte på grunt vann utenfor Murmansk lørdag 12. august år 2000. Det utrolige er at Vestens etter­retnings­tjenester, som bruker milliarder av kroner på å overvåke farvannet der forliset fant sted, ikke forsto hva som hadde skjedd – før nesten to døgn var gått. Etterpå forsøkte de å bløffe seg fra ansvaret – med hell.

Hurtigskissene over og under er tegnet av forfatteren på grunnlag av nedgraderte rapporter i E-stabens arkiv. Kildin og fiskeværet og flåtebyen Teriberka angir med røffe mål øvingsområdet, slik det ble rekonstruert på basis av opplysninger fra radiolytterne på etterretnings­tjenestens stasjon i Vadsø og spionskipet «Marjata», som ble sagt å ligge 35 nautiske mil i nordøst med en lyttekabel slepende akterut. De fem deltagende ubåtene er en ikke nærmere identifisert dieselubåt av Tango-klassen, de to angrepsubåtene av Victor III-klassen «Daniil Moskovsky» og «Obninsk», den gigantiske Oscar II-klasse angrepsubåten «Kursk» og angrepsubåten «Leopard» av Akula-klassen.

Den 252 meter lange 28 000-tonns slagkrysseren «Peter den store» var Nordflåtens flaggskip og representerte i øvelsen et amerikansk hangarskip omgitt av eskortefartøyer, som hadde trengt forbi Nordkapp for å angripe de russiske ubåtbasene på Kola. Foto: Digital­dark­room­creator / cc by 3.0 / Wikimedia Commons.

Siste radiosignal

Klokken 08.51 GMT lørdag 12. august år 2000 hørtes ubåtskipper Ljatsjin om bord i «Kursk» for siste gang over radiosambandet. Han ba øvingslederen, admiral Bojarkin, om tillatelse til å avfyre en torpedo mot inntrengerne.

Svaret besto av et enkelt ord: Dobro! Godt!

Hovedelementene i angrepsstyrken, flaggskipet «Peter den store» og jump jet-hangarskipet «Admiral Kuznetsov» fulgte hverandre lørdag morgen 12. august på parallelle kurser mot «Kursk», som navigerte for å komme i posisjon til å avfyre den 12 meter lange og fem tonn tunge monster­torpedoen med kallenavnet «Fat Girl». Torpedoen hadde høykonsentrert hydrogen­peroksid og parafin i tankene, et billig, men livsfarlig drivstoff. Bak flaggskipet har to av eskortejagerne dreid mot sørvest og økt hastigheten, antakelig for å jage vekk en av de utenlandske forfølgerne, enten USS «Memphis» eller USS «Toledo», begge fra US Navy, eller en av de franske og britiske ubåtene som sies å ha skygget den russiske armadaen. Det er kjent at det atomdrevne spionfartøyet N-1 opererte i Barentshavet i august år 2000. Det samme gjaldt to store russiske strategiske missilubåter av Delta-klassen, «Karelia» og «Borisoglebsk».

I samme øyeblikk som replikk­vekslingen mellom kaptein Ljatsjin og Bojarkin vibrerte gjennom eteren, ble ordene snappet opp av lytte­stasjonens antenner i Vadsø, et par hundre kilometer vest for Kildin. Stasjonen var bygd tidlig i 1950-årene for å følge radiotrafikk av denne typen. De som jobbet ved stasjonen, hadde årelang erfaring i å tyde russiske signaler og forstå den underliggende meningen.

Tidligere hadde «Kursk» med suksess plassert et «Shipwreck» SS-N-19 kryssermissil i målskiven på en pram ute i havet og simulert avfyring av en hel salve raketter mot inntrengerne. Nå skulle siste test utføres: «Fat Girl» skulle skytes mot flaggskipet «Peter den store» og passere under kjølen med god klaring. Deretter skulle den uarmerte torpedoen stige til overflaten og vaske i bølgene som et livløst monster til nærmeste Shelon kom fram.

Shelon «torpedoplukkere» svermet rundt øvingsområdet. Jobben var å finne øvingstorpedoene, som kom til overflaten, og sikre at de ikke falt i allierte hender. Foto: U.S. National Archives.

En vrimmel av spionskip

Lyttestasjonen i Vadsø var ikke den eneste som fulgte utviklingen. Om lag 35 nautiske mil unna krysset den norske E-stabens spionfartøy «Marjata» fram og tilbake med en lyttekabel av Surtass-typen ute.

Nye «Marjata» kom i drift i 1995 og lignet et sjøgående strykejern. Det underlige utseendet var i samsvar med sjøegenskapene. Spionskipet rullet og stampet fryktinngytende, og kunne gjøre selv den mest sjøsterke svimmel. Hun er nå omdøpt til «Eger» etter Norges første spionskip, mens et nytt fartøy med et mer ordinært utseende har fått navnet «Marjata». Strykejernet hadde for øvrig en vanskelig fødsel, til tross for de store tjenestene forgjengeren hadde gjort CIA og US Navy. Da USA kuttet drastisk i forsvars­budsjettene rundt 1992, ble E-staben tvunget til å si opp flere hundre ansatte. Ett av prosjektene som ble økset, var nye «Marjata», som skulle bygges av Aker til en pris rundt 500 millioner kroner. E-stabens sentrale båtbyggere, underdirektør Terje Kristensen og hans menn, overtalte derfor admiralene til å ta byggekostnadene over Sjøforsvarets budsjett, mens CIA betalte for det elektroniske og tekniske utstyret. Amerikanerne forsøkte først å nekte Kristensen å anskaffe Surtass, da det ville gi «Marjata» sjansen til å finne ut hvor amerikanske og andre allierte ubåter opererte i Barentshavet. Da kjøpte E-staben like godt en kabel for egne midler. Foto: E-staben.

Midtveis mellom øvingsområdet og Bjørnøya pløyde det amerikanske spionskipet USS «Loyal» fram og tilbake, en 3000 tonns katamaran, som dekket gapet mellom Spitsbergen, Bjørnøya og Nordkapp med sonar og annet akustisk utstyr. Foto: US Navy.

Voldsom eksplosjon

Utenfor Kildin lørdag 12. august gikk klokken mot halv tolv, men ingen torpedoer kom fra «Kursk».

I stedet rev en voldsom eksplosjon kl. 11.28.27 ubåtens forskip i filler og drepte store deler av mannskapet. «Fat Girl» hadde lekket hydrogen­peroksid og parafin, og omgjort utskytings­røret til en dødelig bombe. Ubåten sank og traff havbunnen på 108 meters dyp vel to minutter senere. Sammenstøtet utløste en ny og voldsommere eksplosjon da hele torpedo­lageret gikk i luften.

Klokken var presis 11.30.42. Sonar­operatørene om bord i USS «Memphis» og «Toledo», spionskipet «Marjata» og armadaen av russiske og vestlige skip skjønte øyeblikkelig at en katastrofe var inntruffet. Så voldsom var eksplosjonen at den sendte sjokkbølger gjennom den strategiske Delta IV-ubåten «Karelia» som befant seg 32 nautiske mil unna. Gaster som ikke holdt seg fast, mistet fotfestet. Om bord i overflateskipene smalt det i glass og kaffekrus.

Et Orion-fly fra Andøya slapp lyttebøyer tett ved øvingsområdet og registrerte alt som skjedde under vann. Men det var lørdag kveld da flyet kom tilbake, og ingen ville ta seg av analysen. Lydbåndene ble derfor kjørt på lager til nye folk kom på jobb mandag, en av de verste feil­vurderingene i 333. skvadrons historie. Foto: Forsvaret.

Orion-fly på vingene

Samme morgen hadde et Orion overvåkingsfly lettet fra Andøya. I god tid før eksplosjonen skjedde, slapp flyet sine lyttebøyer nordvest for operasjons­området.

Orion-maskinen kretset over Nordbanken mens magnet­båndene snurret og helt presist registrerte det som skjedde i dypet. Men det var blitt lørdag kveld da flyet landet på Andøya, og folk foretrakk den lokale puben fremfor analyse­kontorene. Magnet­båndene ble derfor pakket bort og ikke tatt fram før mandag morgen.

Mange kritikere glemmer at det var lørdag formiddag og nærmest helligdag i et land som Norge med stengte kontorer, og folk på hyttetur i fjellheimen og seilas i fjordene. Selv den vitale lytte­stasjonen i Vadsø hadde redusert staben til et minimum, og kvittet seg med de fleste av de erfarne Comint-folkene, som øyeblikkelig ville ha skjønt hva som foregikk. Automatiserte systemer var innkjøpt, men automasjon er ikke det samme som forstand – bare billigere og uten evne til protester og korrektiv tenkning.

Som zombier

Faktum er og blir likevel at i alle fall 12 overflate­fartøyer, mellom 5 og 10 ubåter og minst ett maritimt overvåkingsfly var i området der eksplosjonen fant sted. Samtlige var utstyrt med avansert lytteutstyr. Samtlige må ha registrert den voldsomme eksplosjonen – både elektronisk og fysisk da koppene dundret i dørken og kaffen sprutet utover.

Vi vet ikke eksakt hva som ble hørt, sett og forstått, fordi kun en håndfull av flere tusen øyenvitner – i vest og i øst – har har fortalt åpent hva de hørte og hva de så. Tre av skipene må karakteriseres som rene spionfartøyer: USS «Loyal», KNM «Marjata» og USS «Memphis», hvorav alle hadde muligheten til direkte satellitt­kommunikasjon både til flåtebasen Norfolk i Virginia, NSAs hovedkvarter Fort Meade og E-stabens hovedkvarter på Lutvann i Oslo.

All erfaring viser at redningsarbeid ved større ulykker må settes i gang umiddelbart hvis liv skal reddes.

Men både over og under vann var en situasjon inntruffet som for alltid vil henge som en tragisk og uforståelig skamplett over den russiske Marinen – og over alle de andre fra Vesten som kretset rundt ulykkesstedet noen få nautiske mil unna.

To voldsomme eksplosjoner hadde skjedd. Både om bord i de russiske fartøyene og de vestlige spionskipene visste man at eksplosjonene hadde skjedd på et tidspunkt da skarpe våpen skulle avfyres – det vil si, skarpe i den forstand at både missiler og torpedoer brukte brennstoff som var meget lettantennelige, og at en gnist av og til kunne være nok.

Alle hadde kjent rystelsene. Alle hadde sett utslagene på ulike lytte­instrumenter. Alle visste at ingen våpen hadde nådd overflaten.

Ingen slo alarm

Likevel var det ingen som slo alarm. Den russiske flåten med «Peter den store» og «Admiral Kuztnetsov» i spissen og broene fylt av gullgalonerte offiserer stevnet snorrett østover som om ingenting hadde skjedd. Det ramponerte vraket av «Kursk» ble krysset en time senere. Om noen hørte de desperate bankelydene fra den akterste seksjonen, var det ingen som reagerte. Det var som om tiden hadde frosset for admiral Popov og hans adjutanter og navigatører. De var omgjort til voksfigurer fra Madame Tussauds kabinett, og hadde trådt fra virkeligheten og inn i en kosmisk dimensjon, der stalinismen og kadaver­disiplinen var tilbake og et skjevt smil kunne gi en kule i nakken.

På samme måte syntes zombiene å ha overtatt om bord i Vestens flåte av spionskip over og under vann, der skips­offiserene og radio­spanerne regnet seg selv som større smartinger enn Jack Sparrow og kaptein Barbossa til sammen.

Alle visste at de var der. Alle visste hva de drev på med. Men ingen av dem hadde moralsk mot nok til å dukke opp, heise det hvite parlamentær­flagget og foreslå en felles redningsaksjon. Både «Marjata» og «Memphis» hadde dykkere og hel- og halv­automatiske roboter, som hadde gjort en operasjon på 108 meters dyp til en ærefull oppvisning i kameratslig sjømannskap i en ny tid, der ideologiene ikke lenger ble drevet av hat.

Et av de siste notatene fra den heltemodige løytnant Dmitri Kolesnikov, som var eldste offiser blant de 23 som overlevde de to eksplosjonene og den påfølgende trykkbølgen.

Helt akterut i vraket av «Kursk» ble situasjonen stadig mer kritisk for de 23 overlevende etter eksplosjonen. Trykket økte. Innholdet av giftige og kvelende gasser ble større. Nødlysene sloknet.

Den heltemodige Kolesnikov forsøkte å skrive en ny melding på baksiden av papiret med navnet på de overlevende: «Det er mørkt her for å skrive, men jeg skal forsøke å føle meg fram. Det synes å være små sjanser, kanskje 10–20 prosent. La oss håpe at i hvert fall noen vil lese dette. Her er en liste av personell fra andre seksjoner, som nå er i Niende seksjon og vil forsøke å komme seg ut. Jeg hilser til alle. Det er ingen grunn til å være desperat. Kolesnikov.»

Bråvåknet – for sent

Først fem og en halv time etter de katastrofale eksplosjonene syntes admiral Popov og hans offiserer å bråvåkne fra den søvngjenger­aktige tilstanden de hadde befunnet seg i.

Radioforbindelsen mellom flåtegruppen og hoved­kvarteret i Severomorsk våknet til liv. Nødropene gjenlød i eteren: Kursk, kom inn! Kursk, rapporter din posisjon!

Maritime redningsfly gikk på vingene. I basene på Kola begynte gaster og havne­arbeidere å lete fram rednings­utstyr som ikke hadde vært brukt på mange år, og som bar alle tegn til slitasje og mangel på vedlikehold.

Signalene ble hørt av alle som lyttet – fra «Marjatas» avanserte Comint-sentral til Nord­kalottens mest primitive radioamatør. For hvert signal som ble snappet opp, økte dramaet i intensitet. Så igjen skjedde det ufattelige: Nødropene fra Barentshavet ble hørt, men ikke videre­formidlet. Den største ubåt­katastrofen i nyere historie hadde funnet sted i våre nærområder, men etter­retnings­tjenesten skjønte tilsynelatende fortsatt ikke hva som foregikk. Det var investert hundrevis av millioner kroner i avansert overvåkings­utstyr, som nettopp skulle fange opp og så hurtig som overhodet mulig fortelle våre politiske og militære myndigheter om alt som kunne skade rikets sikkerhet.

Ingenting skjedde. Alarmen uteble. Regjeringens medlemmer gikk til ro lørdag kveld uten angst for en mulig atomkatastrofe rett utenfor norskekysten. De gjorde det fordi de var lykkelig uvitende om det som hadde skjedd. Ulykken var en katastrofe for russerne og landets nye president Putin. Men den var også et voldsomt nederlag for vår egen varslingstjeneste.

For de 23 gastene og offiserene som befant seg i Seksjon 9 om bord i «Kursk», var passiviteten skjebnesvanger. De ble kvalt til døde før leteaksjonen kom skikkelig i gang.

Først litt etter midnatt, over tolv timer etter de fatale eksplosjonene, stakk de første rednings­fartøyene til sjøs fra basene på Kola.

Få timer senere ble vraket av ubåten påvist. Straks russerne så de enorme skadene, var konklusjonen klar. De var kommet altfor sent til åstedet. Ingen av mannskapet var lenger i live.

Resten av historien er vel kjent. Under presset av et enormt vestlig medieoppbud og en rasende befolkning innledet den russiske Marinen et høyt profilert rednings­arbeid. Det dreide seg om et selsomt skuespill, høyst sannsynlig satt i scene for at admiralene skulle redde sine egne skinn.

På dette tidspunktet var det altfor sent å redde noen. De 23 som hadde vært i live, var døde av mangel på oksygen. Rednings­arbeidet utartet til en ny tragedie. Hele verden fikk demonstrert forfallet i den russiske marinen. Det måtte bistand til av vestlige dykkere for å konstatere at vraket av «Kursk» var et vannfylt gravkammer.

Vraket av «Kursk» i tørrdokk etter å ha blitt hevet. Bildet illustrere hvor fatale skadene etter eksplosjonen var. Foto: Wikietour.ir.

I propagandastormen forsvant det kritiske perspektivet på Vestens reaksjon. Faktum var at vi hadde svært lite å skryte av. Det gjaldt både nordmenn, amerikanere og briter.

I de avgjørende timene reagerte ingen av de mange som fulgte øvelsen med de mest avanserte av samtidens elektroniske hjelpemidler. Hele lørdag – da det enda var mulig å gjøre noe – forsvant uten at noen slo alarm, til tross for avtalen om gjensidig hjelp til sjøs mellom Norge og Russland.

Øverstkommanderende i Nord-Norge, viseadmiral Einar Skorgen, ble først varslet av etter­retnings­tjenesten søndag ettermiddag, 30 timer etter «Kursk»s havari. Selv da var varslet så vagt at ingenting ble gjort. Foto: Forsvaret.

Først søndag ettermiddag, tretti timer etter eksplosjonen, ble øverst­kommanderende i Nord-Norge, viseadmiral Einar Skorgen, varslet av etter­retnings­tjenesten. En offiser fra etter­retnings­tjenestens celle på Reitan banket på hjemme hos Skorgen i Bodø og unnskyldte at han forstyrret søndags­middagen. Han ville bare melde fra om at noe hadde skjedd med «Kursk» under øvelsen Summer-X, men at de enda ikke var helt sikre på om det dreide seg om en reell ulykke, eller om en del av øvelsen.

«Kom tilbake når du er sikker», skal Skorgen ha svart. Han oppfattet varslet som så vagt at ingenting ble gjort. Det ble ikke en gang sendt et Orionfly østover for å sjekke hva som foregikk, og fra «Marjata» var det tilsynelatende taust.

Russisk radio var først

Først mandag morgen ble Orionflyets magnetbånd hentet fra lageret og underkastet analyse. Våre politiske og militære myndigheter fikk derfor ikke reell kunnskap om ulykken før mandag formiddag – nesten 48 timer etter torpedoens eksplosjon – og da primært som et resultat av at nyheten ble distribuert av russiske media.

Norges seismologiske stasjoner, som har vært flinke til å høste ære for kartlegging av små og store eksplosjoner, reagerte ikke før tirsdag 15. august – til tross for at målingene ble spilt inn kontinuerlig og forelå klar til analyse allerede lørdag, i sann tid. Det er sånn det er i Norge. Er det helg, så er det helg.

Faktum er at vi har svært lite å rose oss over. Faktum er at vi skal være glade for at ulykken ikke utløste en atom­katastrofe.

E-stabens avdøde avdelingsdirektør Einar Hanssen var krystallklar i sin dom: «De norske etter­retnings­stasjonene hadde et entydig og ufravikelig rapporterings­ansvar: All rapportering hadde én adressat: Operasjons­avdelingen i elektronisk seksjon. Rapporterings­rutinene og formatene var utviklet gjennom flere tiår for å sikre at alle relevante opplysninger var tilgjengelige sentralt innenfor stipulerte tidsfrister. Det var aldri noe problem å skille mellom øvelser og reelle operasjoner, verken når det gjaldt havarier eller andre aktiviteter.» Etter Hanssens syn hadde E-staben sviktet fatalt.

Faksimile: Forsvarets presse- og informasjonstjeneste.

Forsvarets pressemelding onsdag 16. august 2000 var trist lesning og et skremmende eksempel på en form for ansvars­fraskrivelse, som synes å ha blitt mer og mer vanlig i den norske politiske og byråkratiske eliten.

For det første hevdet man at eksplosjonene ikke var blitt oppfanget i sann tid, dvs. rundt 11.30 lørdag 12. august, noe som var en loddrett løgn. Det Forsvaret underslo var at Orion-maskinen med de beste opplysningene hadde vært til stede, men at magnetbåndene ble lagret og ikke tatt fram før mandag morgen – etter weekendens festligheter.

For det andre hevdet man at det var umulig å skille en redningsøvelse fra en reell redningsaksjon, noe den mangeårige sjefen for E-stabens tekniske avdeling Einar Hanssen, selv ekspert på slike analyser, karakteriserte som rent vrøvl for å vri seg unna den ubehagelige sannheten: Enten var automatiseringen gått så langt på lytte­stasjonene i Vadsø og Kirkenes at ingen lenger jobbet i helgene, eller så var den nye generasjonen ansatte for udugelige og uerfarne til å kunne tolke signalene.

Det store spørsmålet er: Hvem kan overhodet stole på opplysninger fra Forsvarets informasjons­tjeneste så lenge de er i stand til å forfalske virkeligheten i en så alvorlig sak som «Kursk»-ulykken? Hvem kan tro ett ord på det som sies om sprengningen av Nord Stream-rørene?

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!