Det blåste full storm utenfor Nordkapp 17. februar 1978. Bildet er tatt fra rorhustaket til loddesnurperen «H. Østervold». Foto: Alf R. Jacobsen.

USA og Norge drev to topp­hemmelige ubåt­operasjoner vest av Senja da fiskebåten «Utvik Senior» ble rent i senk fredag 17. februar 1978 og under leteaksjonen i ukene som fulgte.

Ført bak lyset

Tilfeldighetene ville at jeg selv var på havet som ung reporter under storstormen samme dag som «Utvik Senior» forliste, noe som har gjort at mysteriet aldri har sluppet taket. Funnet av hovedmotoren på dypt vann etter fem års leting i 2002 var en seier for NRK Brennpunkt og meg. Den nye havari­kommisjonen fastslo at kollisjon med et ukjent fartøy var den mest sannsynlige årsaken til forliset, som krevde ni unge fiskeres liv. Likevel greide ikke kommisjonen tross omfattende undersøkelser å identifisere gjernings­mannen, noe som blant annet kan skyldes at den bevisst eller ubevisst ble ført bak lyset av ledende marine­offiserer.

YANKEE: Yankee-klassen ble operativ fra 1967. Bildet er tatt av et norsk Orion-fly. Foto: Forsvaret.

Rigid mønster

Årelang overvåking av de sovjetiske ubåtbasene på Kola av lytte­stasjoner, patruljefly, ubåter og satellitter hadde i 1978 lært E-staben og US Naval Intelligence at Den røde marinen fulgte et rigid mønster: Hver 26. dag året rundt ble en ny atomubåt av Yankee-klassen sendt til patrulje­området utenfor den amerikanske østkysten. I siloene midtskips hadde ubåtene 16 missiler med hydrogen­bomber som hadde én megatonns sprengkraft – nok til å utslette de fleste av USAs storbyer.

ANTATT KURS: Yankee-ubåtens antatte kurslinje i heltrukket strek etter avgang 13. februar. Årelang overvåking hadde lært E-staben mønsteret, og ubåten passerte trolig nord for loddeflåten, der jeg var om bord, i løpet av onsdag. Stiplet linje antyder en mulig kurs for en dieseldrevet Romeo-ubåt hvis egentlige oppdrag var å overvåke de store NATO-øvelsene Arctic Express og Squadex, som begynte 20. februar 1978. Et Orion-fly deltok i letingen etter «Utvik Senior» i to timer lørdag 18. februar til kl. 12.45 da det forsvant nordover. Vi må anta at flyet skulle forsøke å finne den ankommende Yankeens posisjon, kurs og fart. Vi kjenner ikke identiteten til den ventende ubåten fra US Navy.

Med kjennskap til mønsteret var det forholdsvis enkelt å overvåke ubåtenes avgang. Yankeen støyet som et lokomotiv under vann. Lydbølgene ble fanget opp av lyttekablene utenfor Nordkyn og Andøya, som igjen dirigerte Orion-flyene til antatt posisjon. Straks kurs og fart var klarlagt, ble den ventende ubåten fra US Navy varslet og sendt inn i området mellom Senja og Jan Mayen.

NORGES MEST HEMMELIGE BYGNING: Dypt inne i furuskogen like ved elven Karasjokka på Finnmarks­vidda lå den militære etterretnings­tjenestens mest hemmelige bygning, en anonym betongkloss som skjulte SOSUS-stasjonenes analyse­senter og i realiteten var 1970- og 80-årenes mest avanserte lydlaboratorium. Ofte i 30-40 minusgrader om vinteren og stekende hete om sommeren ble den sovjetiske ubåtflåtens mest vitale hemmeligheter dissekert. Foto: Privat.

Operatørene i Karasjok satt ikke bøyd over lydbånd med øretelefoner i et forsøk på å skille ut svisj–svisj-lydene av en ubåtpropell fra hvalenes sang og rekenes kvitring. Systemet var annerledes og langt mer avansert: Hydrofonene som var lagt utenfor Nordkyn og Vardø, snappet opp hele kakofonien av lyder som finnes i verdenshavene. De ble samlet på svære spoler av spesialtape i et fjøs på Gamvik, og regelmessig bragt til analyse­senteret i Karasjok av kurerer som brukte bil eller – i en akutt situasjon – helikopter.

LOFARGRAM: Analysesenteret i Karasjok var fylt av blekkskrivere (over) som omformet de oppsnappede lydbølgene på magnettapene fra fjøset i Gamvik til et grafisk bilde (under), og riktig tolket ga de operatørene innsikt i lydbølgenes frekvens, energi og andre data – omtrent som gammeldagse ekkolodd skrev ut lydbildet på lange papirremser. Foto. US Navy.

Operatørene «spilte av» tapene på blekkskrivere i rom som var fylt av støy og grafittstøv. Slutt­produktet besto av lange papir­remser med et grafisk bilde, der støyen fra ubåt­propeller, skrog, pumper og ventiler kunne skilles ut fra lyden av fiske­fartøyer og lekende delfiner. Faktum er at nesten all teknisk kunnskap om den sovjetiske ubåt­flåten kom fra Karasjok og Andøya, noe som ga Vesten enorme fordeler i det militær­teknologiske kappløpet. Som sjefen for US Naval Intelligence Bill Studeman sa det: «Store deler av de ubearbeidede etter­retningene USA har, kommer fra Norge. Det inkluderer 90 prosent av ubåt­signaturene i US Navys arkiver.»

Hurtighet og brutal kraft

«Utvik Senior» forsvant om lag kl. 21.30 fredag 17. februar 1978. Nødsignaler ble ikke sendt ut, rednings­utstyr ikke tatt i bruk, raketter aldri skutt opp. Intet ble siden hørt eller sett til de ni om bord – unntatt en støvel med en avbrukket fot. Det fortalte at forliset hadde skjedd med brutal hurtighet og kraft.

Straks etterlysningen ble sendt ut, vinden spaknet og det lysnet av dag, ble en storstilt leteaksjon iverksatt. Den inkluderte et Orionfly fra Andøya med kjennetegnet «Saint 24» som deltok et par timer lørdag formiddag 18. februar – til en ordre om å avbryte kom. «Orion Saint Rescue 24 forlater sitt område og går operational», het det i loggboken til Hoved­rednings­sentralen i Bodø i to notater kl. 12.42 og 12.49. «Intet funnet.»

Anførselen er omtrent alt vi vet om den topp­hemmelige ubåt­operasjonen som hadde vært under utvikling i flere dager, og som var i ferd med å nå klimaks i farvannet vest for Senja. Vi vet ikke om Saint 24 fant Yankeen som nærmet seg østfra. Vi vet heller hvor den amerikanske atomubåtens vente­stilling var, eller hvilken identitet den hadde.

Hasteinnkalt

Det vi imidlertid vet, er at en ung orlogskaptein i den pittoreske sørstats­byen Charleston i Sør-Carolina på den andre siden av Atlanteren, ble haste­innkalt til et møte med US Navys ubåtsjef – få dager etter «Utvik Seniors» forlis. «En dag i februar 1978 ble jeg overraskende innkalt til ubåt­kommandoen i Virginia og gitt fem dager på å klargjøre båt og mannskap for et viktig og strengt hemmelig oppdrag», fortalte Thomas Evans da US Navy mange år senere avgraderte hans rapport – den eneste som hittil foreligger om de tusenvis av undervanns­operasjoner vestlige ubåter utførte i nordlige farvann under den kalde krigen.

USS «BATFISH»: Den atomdrevne angreps­ubåten med et deplasement på 4200 tonn gled nesten lydløst gjennom verdens­havene – som en sulten stålhai på jakt. Foto: US Navy.

Den 34 år gamle orlogskapteinen var skipssjef på angreps­ubåten USS «Batfish», en stille­gående, slank og dødelig 4000-tonner, som med torpedoer og missiler på sekunder kunne forvandle en motstander til en sønder­skutt og synkende sarkofag.

Overraskelsen skyldtes etter alt å dømme at USS «Batfish» hadde tilbragt flere uker i desember og januar på krevende tokt i Nord-Atlanteren, iberegnet jul og nyttår, og at mange av offiserene og gastene fortsatt var slitne. Han samlet derfor besetningen på 120 mann til en høyst nødvendig peptalk. «Jeg vet det er tøft, sa jeg til guttene. Men vi er ubåtmenn av egen fri vilje, og det er det vi blir betalt for. Ingen avmønstret. Alle ville være med.»

Tidlig om morgenen torsdag 2. mars 1978 stakk USS «Batfish» til sjøs fra Charleston og la kursen mot nordvest. Toktets mål: det strategisk viktige og stormfylte farvannet mellom Senja, Andøya og Jan Mayen, der lete­aksjonen etter «Utvik Senior» fortsatt pågikk og en ny sovjetisk atomubåt av Yankee-klassen var ventet få dager inn i fremtiden.

Avskjæring

Fjorten dager senere, fredag 17. mars, listet ubåten seg neddykket og for sakte fart inn i patrulje­området nord i Norskehavet, om lag 220 nautiske mil vest av Lofoten. Presis klokken 19 rapporterte operatørene på Andøya nøyaktige data om Yankeens posisjon og fart.

Evans la kursen nordover – mot området 200 nautiske mil vest av Stordjupta. To og en halv time senere, klokken 21.39 hørte vakthavende sonarmann de fjerne, men umiskjennelige svusj–svusj-lydene av en passerende ubåt i hode­telefonen.

«Conn, sonar», rapporterte han til kommando­sentralen. «Kontakt i peiling 062 mulig sovjetisk ubåt.»

USS «Batfish» hadde funnet byttet. Operasjon Evening Star kunne begynne.

AVSKJÆRING: Mens kystens befolkning var i opprør etter «Utvik Seniors» forlis, planla US Navy ved hjelp av den militære E-staben en av den kalde krigens mest hemmelige operasjoner, en avskjæring av en sovjetisk Yankee-klasse ubåt ved hjelp av data fra lytte­stasjonen på Andøya. Kurslinjen er basert på antagelser med basis i det lille som er kjent og den frigitte rapporten fra US Navy.

«Avskjæring i Norskehavet ble planlagt med basis i nøyaktige data fra SOSUS», skrev Evans i rapporten. «Barrieren ble etablert i posisjonen 69.00 Nord 02.30 Øst for å dra fordel av gode sonar­forhold, og for å være i nærheten av Yankeens antatte kurs basert på SOSUS-beregninger fra 1977. Posisjonen ga oss en tilstrekkelig margin i nordlig retning. Den tillot stasjonen å etablere målets kurs og formidle informasjonen.»

GOODWILL: Sjefen for US Atlantic Fleet, admiral Isaac C. Kidd Jr., viste marinen en ekstra­ordinær goodwill da han tidlig i mars 1978 lånte ut en helt ny side­søkende sonar til letingen etter «Utvik Senior». Hvor mange av de høyeste norske offiserene ble samtidig orientert om de topp­hemmelige ubåt­operasjonene som foregikk rett utenfor kysten? Foto: US Navy.

Med fingeren på avtrekkeren

Straks Yankeens kurs og fart var eksakt plottet i posisjon 70.12 Nord 04.30 Øst – om lag 250 nautiske mil vest av Senja – tørnet Evans sin egen ubåt rundt og la seg i sovjet­russerens kjølvann, som regel 100 til 150 meter under havflaten.

«Operasjonen ble gitt kodenavnet Evening Star», skrev orlogs­kapteinen i rapporten. «Sonar­kontakten gikk tapt i et voldsomt uvær den 19. mars, men ble gjen­opprettet to døgn senere i gapet mellom Island og Færøyene med assistanse av et amerikansk maritimt patruljefly. Yankeen ble deretter forfulgt uten avbrudd i 44 døgn til patrulje­området vest for Azorene og tilbake til Polar­sirkelen igjen, noe som mulig­gjorde en detaljert analyse av Yankee-ubåtens operasjons­metoder og rutiner.»

Da jakten ble avbrutt nord for Polar­sirkelen den 5. mai 1978, hadde USS «Batfish» tilbakelagt 10 300 nautiske mil under vann, og aldri befunnet seg mer enn 4000 til 9000 meter unna målet – uten at den sovjetiske ubåt­skipperen og hans besetning ante hva som foregikk. Mens Yankeen støyet som et treskeverk, svevde forfølgeren nærmest lydløs gjennom havet. Det hjalp ikke at russeren med få timers mellomrom gjorde brå og farlige unnvikelses­manøvrer av den typen som ubåtfolk kalte Crazy Ivan. Overlegen vestlig bygge­teknikk, sonar­teknologi, dyktighet og trening gjorde at «Batfish» ikke ble oppdaget. Det militære poenget var enkelt: Straks sonar­operatørene om bord i «Batfish» oppfanget lyder som tydet på at Yankeen var i ferd med å åpne lukene til rakett­siloene, skulle russeren senkes uten varsel. Sovjet­unionens evne til å utføre et gjen­gjeldelses­angrep skulle ødelegges før det var begynt.

Operasjon Evening Star ble en triumf, og Evans avsluttet rapporten med dårlig skjult stolthet: «Etter det som er kjent, representerer toktet den lengste forfølgelsen av en sovjetisk strategisk atomubåt som noensinne er gjennomført av en alliert angrepsubåt.»

KLØYVD OG KNUST: Omtrent slik kan man forestille seg at «Utvik Senior» ble kløyvd – med treffpunkt på styrbord side, som den siste kommisjonen påviser ut fra de tause vitnene de har studert, iberegnet motoren. Hvis man for eksempel tror at kollisjonen har skjedd med en ubåt, kan baugen ha smadret skroget og bøyd lukekarmen, mens tårnet har pløyd gjennom rorhuset. Ingen om bord ville hatt en sjanse til å reagere. Hvis ubåten gikk halvt neddykket, ville den i grov sjø og mørke ha vært nesten umulig å oppdage. Da skipper Abelsen slo full bakk i maskinen, var det allerede for seint. Diesel­ubåtene vi her snakker om, varierte størrelse i fra 1500 til 2-3000 tonn, mens atomubåtene var betydelig større. Et sammenstøt ville utløse voldsom kraft og knuse et fartøy av tre – omtrent som «Utvik Senior» ble knust.

Uløste spørsmål

For alle oss andre gjenstår de uløste spørsmålene: Hvorfor fortalte Forsvarets høyere offiserer ingenting om de strengt hemmelige ubåt­operasjonene som USA og Norge hadde i gang da «Utvik Senior» gikk ned? Hvorfor ble orlogs­kaptein Evans og USS «Batfish» i all hast sendt vestover for å avskjære den neste sovjetiske atomubåten? Hadde noe gått galt med den amerikanske angreps­ubåten som ventet utenfor Andøya under uværet 17. februar 1978, eller for den saks skyld den sovjetiske Yankeen som nærmest seg østfra? Hadde noen blitt tvunget til å søke nærmere kysten, der fiskerne hadde sine garn ute? Vi snakker selvsagt her ikke om seilas på den grunne og værharde Svens­grunnen, men om tilflukt i den lange Mefjorden med dyp på 150 til 200 meter, en fjord som ble brukt til hemmelige ubåt­operasjoner allerede under Annen verdenskrig.

Neste artikkel: Det sannsynlige hendelses­forløpet.

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!