Justisdepartementet bør instruere Riksadvokaten om å etterforske om USA, våre andre NATO-allierte – først og fremst Storbritannia, Italia og Tyskland – eller Sovjetunionen landsatte spesialtropper med ubåter i bunnen av den dype Mefjorden på Senja fredag 17. februar 1978. Bare en full åpning av hemmeligholdte arkiver kan bekrefte eller avkrefte om «Utvik Senior» ble rent i senk av en ubåt som ville ri av stormen på åpent hav.

Den ville og vakre Mefjorden (til venstre på bildet) ble brukt til landsetting av spesialsoldater og utstyr fra ubåter allerede under 2. verdenskrig. Dybden på 150–200 meter og stupbratte fjellsider gjorde fjorden til et velkjent tilfluktssted for både allierte og sovjetiske ubåter under den kalde krigen. «Utvik Senior» ble rent i senk rett utenfor fjordens innløp, omtrent midt på bildet. På grunn av den lange tiden som er gått siden forliset, 45 år, vil bare en full åpning av toppgraderte arkiver og en uavhengig granskning kunne gi alle nødvendige svar. Tidsforløpet gjør at det ikke kan finnes en eneste rasjonell militær grunn til å holde dokumentene hemmelige – bortsett fra å beskytte de ansvarlige. Foto: Simo Räsänen / cc by-sa 4.0 / Wikimedia Commons.

På ett sentralt og kanskje avgjørende punkt ble både kommisjonen og vi som fulgte de åpne høringene ført bak lyset av enkelte høyere offiserer i marinen og den militære etterretningstjenesten, bevisst eller ubevisst. Kommisjonen hadde konsentrert seg om overflateskip, som var den minst sannsynlige løsningen. Det skyldtes at de fleste med kjennskap til havets og kystens kultur regnet det som utenkelig at et sivilt eller militært overflateskip, som hadde dusinvis av sjøfolk og gaster om bord, ville ha holdt en kollisjon skjult. Å etterlate folk som kjempet for livet i bølgene uten å slå alarm eller hjelpe til, var et brudd på alle havets skrevne og uskrevne regler, uansett hjemland. Noen ville av samvittighetsgrunner ha snakket, i tillegg til at sjansen for å bli oppdaget på radar i forlisområdet selvsagt var langt større for et overflateskip enn for en ubåt i helt eller delvis neddykket tilstand.

«Utvik Senior»s kurslinje slik den kan rekonstrueres på basis av observasjoner og radiosamtaler den fredagen forliset skjedde. Vi fant hovedmotoren utenfor innløpet til Mefjorden, som skjærer seg 17 km inn i landet (mellom lyktene i høyre del av kartet). Fra granskingskommisjonens rapport.

Det var derfor ganske påfallende at enkelte toppfolk i ledende sivile og militære stillinger allerede fra starten syntes å avskrive ubåt-teorien som helt usannsynlig. Admiraler og kommandører hadde nærmest stått i kø for å avfeie teorien som usannsynlig tøv, og stemple enhver skipper som tok sin undervannsbåt inn i de grunne områdene på Svensgrunnen, som moden for dårekisten. De to ledende marineoffiserene i hovedkvarteret på Reitan utenfor Bodø, sjefen for Sjøstridskreftene i Nord-Norge, kontreadmiral Robert Helseth, og hans nære medarbeider, kommandør Ole Kristian Thomesen, leder av Sjøoperasjonsrommet samme sted, hadde begge forkastet kollisjonsteorien – med forbløffende hurtighet.

«I Sjøforsvaret har vi ikke noen tro på kollisjon», sa Helseth. «Derimot har vi tro på at noe finnes i fallgarden.»

Thomesen var mer bastant: «Teorien er grepet ut av luften.»

Rorhuset var kløyvd i to, omtrent på midten, omtrent som ved et rent treff av en spiss stålbaug. Ved å telle vinduene på undervannsfotografiet øverst og sammenligne med bildet under, ser man tydelig hvor skaden hadde skjedd. Den halve rorhusfronten ble funnet da fiskerne sommeren 1979 gjennomførte sin egen leteaksjon med innleid utstyr. Det var likevel ikke nok til å endre den gamle kommisjonens oppfatning og iverksette nye undersøkelser. Foto: Bennex.

Det var utsagn som mest var egnet til å villede etterforskere og opinion. Ingen snakket om en ubåt som seilte nordover i full storm neddykket på yttersiden av Senja, der dybden jevnt over kun var 30–40 meter. Teorien tok utgangspunkt i noe helt annet: en sovjetisk eller alliert ubåt som skjulte seg i den utilgjengelige og 17 km lange Mefjorden, der dybden var 150 til 200 meter og fjellene på nordsiden raget nesten loddrett opp av havet. En ubåt som ikke ville bli fanget av det brutale uværet inne i fjorden fredag kveld 17. februar 1978, ville ha støtt på «Utvik Senior» rett utenfor fjordmunningen – like før skipper Abelsen skulle dreie av og sette kurs mot garnbåtens endelige destinasjon, Inge Mikalsens fiskebruk i nabobygda Steinfjorden.

Kjent landingsplass

Det var også bemerkelsesverdig at ingen militære kilder påpekte at Mefjorden helt siden 2. verdenskrig var blitt brukt til landsetting av allierte agenter og utstyr til motstandskampen.

«På et tidlig tidspunkt under Annen verdenskrig ble Mefjord utpekt som et godt egnet landsettingssted for forsyninger fra allierte ubåter», het det i studien «Bygda som klarte å holde kjeft» i Brigadeavisa. «Her kunne de komme direkte inn fjorden i neddykket tilstand, og foreta oppstigning forholdsvis nært fjæresteinene.»

Den frie franske ubåten «Junon» kjempet i de allierte styrkene i Storbritannia, og ble høsten 1942 plukket ut til landsetting av materiell i Mefjorden til motstandskampen i Troms og Finnmark. Under landsettingen blåste det plutselig opp, og ubåtskipperen valgte å kutte fortøyningene og ta 870-tonneren ut i rom sjø. Kan noe lignende ha skjedd med ubåten som rømte ut Mefjorden og rente «Utvik Senior» i senk uten å stoppe? Foto: Imperial War Museum.

Den frie franske ubåten «Junon»s første oppdrag i midten av november 1942 endte nesten i katastrofe – en åpenbar parallell til hva som kunne ha skjedd med ubåten som er hovedmistenkt for kollisjonen med «Utvik Senior». Det var dårlig vær, og orlogskaptein Querville steg til overflaten tvers av Mefjordvær – antakelig et godt stykke lenger unna fjordbunnen enn planlagt. Den norske kjentmannen, krigshelten Hugo Munthe-Kaas, etablerte landkontakt, og landsetting av proviant, våpen og utstyr begynte med en gummibåt i den utsatte Knutevika, rett vest av fiskeværet. Vinden økte i styrke. Da 30 kasser var bragt på land, trillet gummibåten rundt.

Querville prioriterte ubåtens sikkerhet. Han kappet forbindelsen, tørnet «Junon» rundt og stakk ut fjorden for å ri av stormen i rom sjø. Tilbake på land sto fire gaster – to nordmenn og to franskmenn – søkkvåte og utslitte. De ble tatt hånd om av lokale patrioter, og levde i dekning i fire måneder til «Junon» og Querville i mars 1943 kom tilbake for å plukke opp de skipbrudne.

Neddykket inn fjorden

I september 1943 var turen kommet til den norske ubåten «Ula». Kaptein Reidar Michael Sars var ikke av de lettskremte. Han dykket på Svensgrunnen, og listet seg sakte mot Mefjordens munning og dypere vann. Da han tok ubåten til overflaten 10 timer senere, hadde navigasjonen vært perfekt. Han hadde Kvalvika innerst i fjordbunnen rett forut. I løpet av to timer var tre norske radioagenter, 10 komplette radiosendere med 900 liter bensin og tre tonn utstyr bragt sikkert i land.

«Kasser og containere ble langet opp fra rommet av en matroskjede, og gummiflåten trukket til land ved hjelp av en line», skrev Bjørn Rørholt. «Noen få kommandoord og litt plask var alt man kunne høre. Stillheten gjorde spenningen enda mer intens.»

Klokken nærmet seg 01.30 om natten da jobben var gjort. «Ula» forsvant mørklagt ut fjorden, og ble raskt borte under havflaten.

Ingen vet hvor mange ganger Mefjord siden har vært brukt av sovjetiske og allierte ubåter til lignende hemmelige operasjoner, men det har uten tvil skjedd ofte. Høyst sannsynlig har allierte ubåter brukt fjorden til regelmessig landsetting av spesialstyrker – Royal Marines, Navy Seals, Green Berets og andre grupper – under mange av vinterøvelsene, som i 40–50 år har vært avviklet i Indre Troms.

Målet har dels vært å trene allierte kommandos i å ta seg fram i hardt og iskaldt vinterterreng, dels å teste norsk beredskap mot brutale og fiendtlige inntrengere. Dekknavnet på disse hemmeligholdte delene av de årlige NATO-øvelsene har vært Operation Blackfiord, et navn som bare en håndfull indoktrinerte offiserer på høyt nivå har kjent betydningen av. Sovjetrusserne har uten tvil brukt Mefjord og andre fjorder på samme måte – og som hvilestilling i påvente av at allierte marineøvelser utenfor Senja skulle komme i gang.

Farlige beredskapstester

Ett av de mest typiske eksemplene på en beredskapstest i Blackfiord-serien fant sted vinteren 1976 utenfor Grøtsund fort, knapt en mil nord for Tromsø sentrum. Da øvelsen Atlas Express 76 skulle avsluttes den 15. mars, ble det totalt overraskende oppdaget en ukjent ubåt innenfor skuddhold av fortets 10,5-centimeters kanoner og midt i det elektrisk kontrollerte minefeltet som dekket innløpet til Tromsø havn.

Ubåten drev i to døgn en katt-og-mus-lek med besetningen, som var i full beredskap og bare ventet på en ordre om å åpne ild.

Grøtsund fort ved innseilingen til Tromsø var i mars 1976 i full alarmberedskap da en ukjent ubåt plutselig ble sett, kun 900 til 1200 meter fra kanonmunningene. I 48 timer ga ubåten seg til kjenne på ulike steder før den til slutt dykket og forsvant. Den ble aldri funnet av tilkalte marinefartøyer, og ordre om ild ble ikke gitt – heller ikke bruk av en av de elektrisk kontrollerte minene som dekket innseilingen, et anlegg som var blant den kalde krigens best bevarte norske hemmeligheter. Ikke et ord sto i avisene om dramaet ved innløpet til Tromsø, og undringen er voksende om hva som faktisk fant sted. Var ubåten en usedvanlig frekk sovjetisk dieselubåt, eller var den alliert – fra Italia, Nederland, Vest-Tyskland, Frankrike eller Storbritannia, som alle var kjent for å operere i norske farvann, og som hadde ordre om å teste vår beredskap i superhemmelige operasjoner som kun to-tre høyere offiserer kjente til, men ingen fra regjeringen, muligens med unntak av toppfolk i Forsvarsdepartementet hvis US Navy og CIA fant ut at de kunne holde kjeft?

Allerede året etter ble farvannet rundt Senja på nytt gjenstand for en ny inntrengning av en ukjent ubåt. NATOs stående eskadre Stanavforlant var på vei nordover langs Norskekysten med den moderne britiske fregatten HMS «Ambuscade» som flaggskip og KNM «Oslo» som norsk deltaker.

HMS «Ambuscade» (t.v.), HNLMS «Van Galen» og USS «Miller» (t.h.) på vei ut Vestfjorden fra Narvik. Bildet er tatt fra akterdekket til HMCS Margaree. Foto: Royal Canadian Navy.

I mars og april opererte eskadren ut fra ulike kystbyer i Nederland og Tyskland før den i slutten av mai satte kurs over Nordsjøen med ankomst Oslo den 27. mai 1977. Etter et kort opphold fortsatte fartøyene nordover med ankomst Narvik lørdag 4. juni – der oppholdet varte gjennom helgen til avgang, mandag 6. juni.

I de neste tre dagene gjennomførte Stanavforlant en serie øvelser sammen med norske MTB-er og ubåten HMS «Kunna» på Svensgrunnen vest for Senja (området der Utvik Senior gikk ned åtte måneder seinere), iberegnet en avstikker til Olavsvern.

En ukjent ubåt som fulgte Stanavforlants øvelse, ble observert kl. 01.00 natt til torsdag 9.juni 1977, rett øst av Andenes – ikke langt fra E-stabens lyttekabler – og bare 20–30 nautiske mil fra «Utvik Senior»s forlisposisjon, langt innenfor den norske territorialgrensen (se markør).

Alarmen gikk en time etter midnatt torsdag 9. juni da eskadren befant seg i ytre del av Andfjorden. Den norske ubåten KNM «Kunna» var dukket opp, men like ved fregattene kunne konturene av en annen og ukjent ubåt tydelig sees.

I de neste timene utspant det seg en ny katt-og-mus-lek mellom Stanavforlants fregatter og inntrengeren, som forsvant ut av norsk territorialfarvann ved 06-tiden samme morgen. Da hadde HMS «Ambuscade» på fregattens sidesøkende sonar avtegnet et perfekt riss av en sovjetisk dieseldrevet Romeo-klasse ubåt.

KNM «Oslo»s loggbok beviser at en ukjent ubåt – siden identifisert som sovjetisk – lekte katt-og-mus med Natos stående styrke under en øvelse vest for Senja og i Andfjorden i juni 1977, bare åtte måneder før «Utvik Senior» gikk ned. Den som hevdet at ubåter ikke våget å operere neddykket på Svensgrunnen, snakket høyst sannsynlig mot bedre vitende, som loggboken viser.

Radarekko ved midnatt

Det finnes et siste taust vitne som underbygger ubåtteorien: Hillesøy radars observasjon av et ukjent ekko vest for forlisstedet ved midnatt 17. februar 1978, det eneste elektroniske varslet som Forsvaret har lagt fram, og som har relevans for «Utvik Senior»s forsvinning.

Hvis man legger sammen bitene i puslespillet, får Hillesøy radars observasjon en logikk som passer hendelsesforløpet som hånd i hanske. «Hillesøy radarstasjon hadde kontakt 17.2. kl. 24 i retning 2820 31 nautiske mil av, og kl. 00.30 var kontakten borte», rapporterte Forsvaret til politiet i Harstad. Avstanden ved midnatt gjør at fartøyet kan ha vært nær «Utvik Senior» da fiskebåten gikk ned cirka 21.40. At ekkoet forsvant, kan også tyde på noe annet: Det dreide seg om en ubåt som dykket. Hillesøy radar (utenfor høyre billedkant) hadde i 1978 normalt en rekkevidde på minst 50 nautiske mil. Hvis ubåten dykket og la kursen sørover, ville den kort tid senere passere Andøyas lyttekabler. I og med at lyttestasjonen til havarikommisjonen aldri la fram noen lytterapport, kan det ha to forklaringer: Ubåten snudde og la kursen nordover, muligens for fordi den var sovjetisk og ville unngå kablene, eventuelt at den var amerikansk eller i amerikansk tjeneste, og at operatørene på Andøya derfor hadde forbud mot å rapportere observasjonen – selv om det var regjeringen selv som stilte spørsmål.

Hemmeligholdet gjør at vi ikke helt kan utelukke en alliert undervannsbåt, hvor usmakelig det enn måtte være. Vi vet at britene opererte i norske farvann, og ekkoet kan ha kommet fra en ubåt av Oberon-klassen, som i Mefjorden hadde landsatt et lag Navy Seals eller andre kommandos, som trengte å lære seg hva frost innebar.

Jeg finner det fortatt mest sannsynlig at synderen var en sovjetisk dieselubåt, som var dirigert til Senja for å overvåke de pågående øvelsene og hadde søkt tilflukt i Mefjorden – enten for å landsette Spetsnaz-soldater, eller for å avvente starten av Squadex 78, mandag 20. februar 1978.

En sovjetisk Romeo-klasse ubåt etter at den ble overført fra Nordflåten til Svartehavet og utstyrt med en ny «nese». Foto: Kaketokami / cc by-sa 3.0 / Wikimedia Commons.

Sovjetisk dieselubåt

Det finnes ingen sikre beviser, men det foreligger en meget interessant observasjon. Onsdag 23. februar 1978 ble en sovjetisk ubåt observert av motorkutteren «Breigrunn» utenfor Sværholt i Finnmark, åpenbart på vei østover. Observasjonen ble gjort av skipper Inge Johansen, som både hadde reist på tråler og vært 20 år i bruksvaktholdet, og som derfor var et meget pålitelig vitne. Selv de meget skeptiske militære myndighetene anså Johansen som en person som visste hva han snakket om.

Motorkutteren «Breigrunn» kunne meget vel ha vært den siste som så den hovedmistenkte ubåten da fartøyet passerte Sværholt. Foto: Nettstedet Gamle og nye fiskebåter.

«Ved klassifikasjonen har Forsvarskommando lagt vekt på følgende: observasjonen ble gjort av tre mann i 10-15 minutter på en avstand fra 1000 til 200 meter. Skipperen på «Breigrunn» har i 20 år vært i bruksvaktholdet.»

Rapporten om m/k «Breigrunns» observasjon kan meget vel være den eneste vi har om fartøyet som rente «Utvik Senior» i senk.

Ubåten dykket, og utsendte fly fikk aldri kontakt. Men 23. februar 1978 var det gått bare fem døgn siden «Utvik Senior»s forlis, og en sovjetisk ubåt med skader i baugen kunne meget vel ha benyttet tiden til å gjemme seg i avsidesliggende fjorder og reparere skadene underveis østover.

Tredje artikkel i serien: Snakker Forsvaret alltid sant?

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!