Mens deler av Nord-Norges befolkning, stimulert av ur-bolsjevikene ved Universitetet i Tromsø, raser mot anløp av atomubåter fra US Navy, har russerne i stillhet sjøsatt to av verdens største kabelskip fra et beslaglagt marineverft i Kerch ved Asovhavet øst for Krim-halvøya.

Dersom Kreml greier å opprettholde den ulovlige okkupasjonen av Krim og bryte sanksjonene som ble innført av Trump, vil det første monsterskipet antakelig kunne slutte seg til Nordflåten rundt 2025. Få år seinere vil nye og moderne lyttekabler innringe Russlands nye ubåtbastion i Arktis – som en ugjennomtrengelig palisade under vann. Tromsø, Nord-Norge og resten av verden vil få et nytt og langt mer alvorlig problem å bekymre seg over enn sporadiske anløp av allierte fartøyer: hvordan skal Nordflåtens atomdrevne missilubåter nå kunne nøytraliseres?

VOLGA: Det isforsterkede monsterskipet Volga er bygd for det såkalte Hoveddirektoratet for dyphavsforskning (GUGI) og direkte underlagt Forsvarsministeriet i Moskva. GUGI er egentlig Kremls superhemmelige avdeling for krigføring, spionasje og sabotasje under vann, og har en hel serie tricks i arsenalet – fra atomdrevne miniubåter til dresserte belugahvaler. Volga er 140 meter langt, har et deplasement på 10-15.000 tonn, og skal høyst sannsynlig legge nye lyttekabler rundt Nordflåtens fremtidsbastion i Arktis. Foto: Black Sea News.

Støyet som lokomotiver
Sovjetunionens flåte på mellom 250 og 300 undervannsbåter, iberegnet 63 strategiske missilubåter, var en fryktinngytende ansamling dødsmaskiner – på papiret. I virkeligheten hadde de alvorlige innebygde svakheter som vitnet om sovjetkommunismens tilbakestående teknologiske nivå, sviktende arbeidsmoral og katastrofale økonomi, som hadde utviklet seg i motsatt retning av hva de norske planøkonomiske fantastene drømte om.

Undervannsbåter har som fremste karaktertrekk evnen til å liste seg fram mot målet usynlig og uten å bli hørt av fiendtlige sonarer. Men de sovjetiske ubåtene dundret fram over havbunnen som damplokomotiver på en løs skinnegang, og kunne identifiseres hundrevis av nautiske mil borte. Under den kalde krigen fanget de norske lyttekablene, som lå på havbunnen fra Vardø i øst til Andøya i vest, opp støyen, og dirigerte Orion-fly mot den antatte kurslinjen. Posisjonen ble deretter formidlet til US Navy, som hadde atomdrevne angrepsubåter i beredskap i nærheten av Jan Mayen. De la seg i kjølvannet med fingeren på avtrekkeren – uten at russerne ante at de ble skygget. I en militær konflikt ville den sovjetiske ubåtflåten ha blitt sendt til bunns før atomrakettene kunne avfyres.

US Navy og E-staben bidro til Vestens seier
Desperate forsøk fra Kremls side på å innhente Vestens våpenteknologiske forsprang bidro til å gjøre Sovjetunionen bankerott. Det kan derfor neppe være tvil om at US Navy og den norske E-staben leverte viktige bidrag til Det onde imperiets sammenbrudd i 1991, noe som igjen frigjorde Sentral-Europa fra bolsjevikenes totalitære tyranni og ga russerne sjansen til å prøve livet i et liberalt demokrati.

Mange frykter at sjansen vil bli skuslet bort, og den russiske marinens aggressive utbygging og utprøving av nye våpen røper høye ambisjoner i Kreml. I GUGI-basen i Olenya Guba på Kola utpønsker Den separate 29. ubåtbrigaden stadig nye og skremmende overraskelser, og verftene produserer nye missilubåter på løpende bånd.

Den separate 29. ubåtbrigaden i Olenya Guba på Kola-halvøya er den russiske marinens avdeling for spionasje, sabotasje og dirty tricks under vann i nordområdene. Spesialbygde miniubåter kan dykke til flere tusen meters dyp og plassere sprengladninger på fiberoptiske sjøkabler for internett, finansielle transaksjoner, sonar og militære kommandolinjer. Sjømilitære forskningsskip er i realiteten spionskip som avlytter oppsnappede signaler, og belugahvaler er dressert til å følge konkrete formasjoner på havbunnen med automatiske kameraer i sele rundt halsen. Den mest kjente, Hvaldimir, falt for en norsk kvinnelig partner, høyst sannsynlig etter å ha svømt langs og fotografert kablene, rørene og undervannsinstallasjonene på Snøhvitfeltet. Deretter ble kjærligheten for sterk, og han ble i norske farvann.

Flere år forsinket
Men det er ingen stor hemmelighet at russerne sliter økonomisk og teknologisk, og US Navy og E-staben har foreløpig små problemer med å følge og kontrollere utviklingen. Det kan fort endre seg hvis de nye kabelskipene ferdiggjøres og legger et kringvern av lyttekabler rundt en ny ubåtbastion i Karahavet eller under iskanten mellom Novaja Semlja, Franz Josefs Land og Svalbard – et prosjekt med det misvisende kodenavnet Harmoni.

NYE UBÅTBASTIONER: De fleste regner med at russerne planlegger nye ubåtbastioner bak palisader av lyttekabler enten i Karahavet eller under isen mellom Novaja Semlja, Franz Josefs Land og Svalbard. Sirklene er bare antydninger.

Men de to monsterfartøyene med isbryterkapasitet skulle ha vært levert allerede i 2017/18, og er flere år forsinket – dels på grunn av teknologiske problemer, dels på grunn av vestlige sanksjoner mot Russland etter okkupasjonen av Krim. Skroget til den første av kabelleggerne synes å være ferdig, men leveransene av avansert elektronisk utstyr fra Vesten er stoppet. Det må i stedet produseres lokalt, og kun de største optimistene tror at Volga vil bli levert i 2023/24, som er veftets nye tidsskjema.

Sanksjonene har derfor gitt Vesten et pusterom. Vi har tid til å utvikle mottrekk før missilubåtene forsvinner bak en ugjennomtrengelig palisade under isen. I anstrengelsene bærer US Navy og de atomdrevne angrepsubåtene hovedbyrden. Det er derfor den norske debatten er provinsiell og kunnskapsløs. Å gi ubåtene en vel fungerende og moderne utrustet hjemmebase er det minste vi kan gjøre.

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂