Nattemørket hadde senket seg over Vestlands-byen og vinden rev og slet i trossene som holdt de to sovjetiske ubåtene av Echo-klassen fast til piren. Det var storm i Nordsjøen, og slepebåtens skipper hadde noen timer tidligere motvillig bedt om nødhavn for seg selv og de to rustne og utrangerte monstrene akterut, som bykset som ville hester i bølgene og hvert øyeblikk truet med å smadre alt som fantes av vinsjer om bord. 

Havnebassenget var beskyttet mot de verste bygene. Men Echo-klassens gamle dødsmaskiner hadde et deplasement på 4500 tonn og en lengde på 380 fot. Hver gang bølgene slo over moloen, ble skrogene kastet mot fenderverket med voldsomme brak. Gruppen av svartkledte menn, som krøp sammen bak pakkhuset, forbannet regnet og sjødrefset. Men de tilhørte den norske militære etterretningstjenestens førstelinjeveteraner og var lært opp av fryktløse menn som Bjarne Thorsen, Magnus Eikanger og Trond Johansen selv. De hadde ikke noe valg. Med en gang vinden løyet, sprintet de over kaidekket og kastet seg mot luken foran tårnet. 

Bekmørkt skattkammer

Sjøvann og solar vasket over dørken, og det var bekmørkt overalt. Men de hadde studert tegningene nøye og visste hvor radiorommet var. Vaktmennene, som skulle ta ubåtene til opphuggingsverkstedet i Svartehavet, hadde lenge sittet bøyd over vodkaglassene i slepebåtens messe. Det var plenty av tid til å gjøre jobben.

ECHO-KLASSE UBÅT: Da to utrangerte sovjetiske ubåter av Echo-klassen måtte søke nødhavn på Vestlandet, gjennomsøkte etterretningstjenestens agenter under Trond Johansens ledelse radiorommene. Funnene bidrar stadig til forståelsen av hvordan den undersjøiske russiske trusselen skal bekjempes. Foto: Wikipedia. 

«Sjefen for hemmelig avdeling Trond Johansen og hans kvinner og menn ville utnytte en velkjent svakhet i arbeidsrutinene til sjøs», har en tidligere offiser i E-staben fortalt meg. «Alle var selvfølgelig klar over at sovjetrusserne, før slepet til hugging begynte, hadde fjernet alt av hemmeligheter om bord. Men de visste også at telegrafister var vanedyr. Under lange og ensformige tokt ble telegramkopier, chiffere, spesielle kodeord og annet materiale gjemt på såkalt hemmelige steder: bak speil, limt under kontorskuffer, bak veggpaneler og løse dørkplater i radiorommet. Raidet mot de to utrangerte ubåtene beviste at teorien var korrekt. Johansens spesialtropper fant dusinvis med kopier og tok seg på land med en sekk fylt av topphemmelig sovjetisk materiale.» 

Operasjon Echo, som aldri før har vært omtalt, ble en av E-stabens mørklagte seiere, aldri hyllet av andre enn noen ytterst få utvalgte av Norges allierte i hemmelig tjeneste, først og fremst i USA. 

Brekkstang inn i mørklagt rom

Funnet i de to Echo-ubåtenes radiorom ble en av nøklene som under den kalde krigens kaldeste år bidro til å øke forståelsen av de sovjetiske ubåtenes operasjonsmønstre i Barentshavet, Norskehavet og Atlanteren, og en brekkstang inn i et av Kremls mange mørklagte rom. 

Da Royal Navy i et tv-program tidligere denne uken bekreftet at en russisk angrepsubåt nær polarsirkelen i Norskehavet ble skygget av fregatten HMS Northumberland, skyldes det blant annet dristigheten og motet til de norske agentene som snek seg om bord i de to ubåtene i norsk havn. 

«For å sikre forsvaret av Storbritannia blir fremmede skip og ubåter rutinemessig skygget av Royal Navy», het det tørt i en kommentar fra det britiske Forsvarsdepartementet. Det talsmannen ikke sa, var at Royal Navy neppe hadde visst at en sovjetisk angrepsubåt passerte polarsirkelen og nærmet seg Storbritannia nordfra uten vitale opplysninger fra den norske militære etterretningstjenestens elektroniske stasjoner, lyttekabler og undersjøiske sensorer, som strekker seg fra Vardø i øst til Jan Mayen og Andøya i vest.    

VED POLARSIRKELEN: Ubåten ble funnet nær polarsirkelen, på vei mot Storbritannia. 

Det norske systemet er bygd med amerikansk støtte og finansiering og er meget sofistikert. 

«Mange tiårs innsats har gjort det mulig for oss å identifisere avgangen til de fleste av de russiske ubåtene fra basene på Kola, og gradvis sirkle inn hvor de befinner seg», fortalte offiseren. «Straks systemet har gitt oss en noenlunde sikker posisjon, blir Orion-flyene sendt ut.» 

De russiske ubåtenes støysignatur er kjent, og fra Jan Mayen vil kurs og fart til de fleste være kjent – og rapportert videre til ubåtkommandoene i USA, Storbritannia og andre allierte land. 

Sammenstøt med sonar

I desember 2020, da episoden fant sted, var skipsledelsen på HMS Northumberland uheldig. Fregatten rullet ut en tauesonar, som i essens er en kabel påsatt hydrofoner – av tykkelse som en veltrent biceps. Like etterpå hørtes en kakofoni av lange og skjærende lyder, og sonarmannen ropte: What the Fuck did I hit!? 

Den russiske ubåten hadde krysset fregattens kjølvann og kollidert med tauesonaren, noe som tvang begge fartøyer til å avbryte toktet. HMS Northumberland gikk til Skottland for å reparere sonaren, mens russeren haltet hjem for å sjekke skroget. 

En tidligere fregattskipper kommenterte: «Det ubesvarte spørsmålet er om sammenstøtet skjedde med vilje eller om det var et uhell.»

AKULA: Selv om den russiske angrepsubåten som var involvert i uhellet, ikke offentlig er identifisert, antas det at det dreide seg om et fartøy av Akula-klassen. I E-stabens lydlaboratorium på Lutvann i Oslo vil man uten tvil ha alle detaljer. Foto: Wikipedia.          

Et alvorlig norsk dilemma

Den norske E-stabens evne til å identifisere og følge Russlands ubåter representerer høyteknologi og erfaring av verdensklasse. Den irriterer og plager Kreml like mye som den er til glede og støtte for våre allierte. 

Frykten for at Putin og hans stabsoffiserer skal gå lei og i et lynraskt anfall legge Barentshavet, Svalbard, Bjørnøya og kysten av Finnmark og Troms under russisk herredømme, er det som først og fremst gir norske strategiske planleggere trøbbel med nattesøvnen. Hvor lenge må vi holde ut før NATOs artikkel 5 slår inn og allierte styrker kommer til unnsetning? En uke, fjorten dager, en måned? Hvordan skal vi i så fall gjøre det? Med en bataljon infanterister på Porsangmoen, som dagens febrilske planlegging går ut på, eller med moderne fjernstyrte våpen, som andre vil? Og kan vi virkelig regne med støtte fra Berlin, Paris og London, som synes å ha mer enn nok med egne problemer? Vil den åpenbart sterkt svekkede Joe Biden i Det hvite hus gå til krig for noen dypfryste steinknauser i Arktis – selv om en russisk bastion fra Sørkapp til Tromsø vil sikre at de russiske ubåtene fritt når Atlanteren, og hindre at US Navy trenger forbi Nordkapp? 

Det er dypt alvorlige spørsmål som vi kan bli konfrontert med før vi aner.      

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!