Gjesteskribent

Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldts foredrag Å vandre er å forandre tilhører kjernepensum i den flerkulturelle kanon. Det gjør forsåvidt også Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by, som Huitfeldt tar utgangspunkt i. Men det er mot ånden i verkene. Det er ettertiden som ideologiserer Egner og forvandler det barnlige til noe helt annet.

Huitfeldt får seg til å si de mest utrolige ting. For alt kan sies hvis man hyller mangfoldet. Det suspenderer den kritiske dømmekraft. Huitfeldt får seg til å si at det ikke finnes noen «egen norsk kultur». Hun kommer frem til det med Erasmus Montanus-logikk: alt og alle påvirker hverandre, ingenting er konstant, ergo er det ikke noen egen norsk kultur.

Hun har fått vite at Egner var inspirert av en tur han tok til Marokko før han skrev Kardemomme by. Det gjør stykket unorsk!

Mandag kveld denne uken var jeg på Riksteaterets oppsetning av «Folk og røvere i Kardemomme by» i kulturhuset hjemme på Jessheim. Torbjørn Egner skal ha hentet inspirasjon fra Marokko. Det norskeste av det norske er altså marokkansk!

Nå dukker det didaktiske frem. Oppdrageren, selvpiskeren. Det som er vårt er ikke vårt likevel. Vi burde være mer takknemlige! For hva? Jo, for kulturen de andre har gitt oss.

Kanskje skulle vi være mer åpne for kritisk å vurdere de vedtatte sannhetene om oss og vår egen kultur og historie. Og det bør gjelde samtida også, for leser vi med åpne øyne og med mindre enfoldige briller får vi et bredere og rikere perspektiv på livet og virkeligheten. Da slipper vi nyansene og mangfoldet fram, og vi ser at forestillingen om et homogent Norge slår sprekker. Og det er nyttig – særlig i en globalisert verden.

Det homogene Norge? Når var Norge homogent? Det er forskjellene som er slående. Avstanden mellom Vestlands-kulturen og Østlandet er stor. Hva skjønner en Oslo-borger av kulturen nordpå? Avstanden sentrum/periferi er en av de viktigste aksene i norsk historie. Men det var felles erfaring og et felles språk som gjorde at dette ble en nasjon. De flerkulturelle evangelistene har opphevet historien. De bruker den kun som illustrasjon i et didaktisk skuespill, moralske fabler hvor vi skal lære hvor mye vi skylder utlandet.

Rett skal være rett: det er mye som er informativt i Huitfeldts foredrag, men hun styres av de didaktiske premisser for hvordan vi skal få et godt samfunn. Det er den gode gamle pliktlæren. Materielt skal vi slippe å ofre mye, men på det indre plan skal vi tuktes. Vi må ikke tro vi er noe!

Uforvarende kommer hun til å si ting som viser at hun har problemer med å orientere seg.

Hun siterer en reisebeskrivelse fra 1600-tallet som eksempel på at det ikke var mye fremmedfiendtlighet den gangen. (Bare det å introdusere moderne ord i fortiden er problematisk, og ender fort som en anakronisme).

Historikeren Knut Kjeldstadslis trebindsverk om norsk innvandringshistorie (Pax 2003) viser at de første innvandrerne som kom til Norge ikke ble møtt av mye fremmedfiendtlighet. Nordmenn flest opptrådte vennlig og gjestfritt, i hvert fall hvis vi skal tro adelsmannen Pietro Queri, lederen for et venetiansk handelsskip som strandet på Røst i 1431:

Mennene på disse øyene er de mest plettfrie mennesker, og har et vakkert utseende, det samme gjelder kvinnene deres. Så troskyldige er de at de ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang kvinnene passer de på. […]Hver torsdag pleide de å ta badstu, og da kledde de av seg i huset, og gikk fullstendig nakne til badstuen et steinkast borte, der de blandet seg med mennene. De er (som jeg før har nevnt) de frommeste kristne, og på helligdagene unnlater de aldri å gå til messe.

Huitfeldt er så opptatt av å demonstrere nordmenns holdninger at hun glemmer å se på rollene. Det er jo nordmennene som blir betraktet som de «edle ville». Dette er samme beskrivelse som Tacitus gir av germanerne 600 år tidligere. Det er ikke nordmenn som er subjekt i disse fortellingene, det er representanter for datidens mest fremskredne samfunn.

Vi nøt den gang barbarenes eller de villes privilegium: troskyldens, fromhetens. Norge var nesten paradisisk.

Vi var on the receiving end i Europa, og det var vi i mange hundre år. Dette perspektivet er helt fraværende i Huitfeldts fortelling. Hun er kun opptatt av minne oss om hvor mye vi skylder utlandet. Men som de primitive menneskene vi var, så vi på de fremmede med skepsis.

Det sitter i. Norge har ikke vært homogent, men et stammesamfunn med lite gjennomtrekk. Vi har på godt og vondt befunnet oss i utkanten. Folk som marsjerer, enten soldater eller mennesker, går ikke gjennom Norge. Det gjør de i den globaliserte verden.

For å få nordmenn til å ta imot utlendinger skriver historikere som Knut Kjelstadli og politikerne om historien. Men å frata folk kulturen og si at det ikke eksisterer noen egen norsk kultur, er neppe et smart trekk hvis man vil gjøre dem velvillig stemt. Tror virkelig Huitfeldt det?

Hun og utenriksminister Jonas Gahr Støre vil konstruere et nytt fellesskap.

Utfordringen i dag er ikke å skille mellom oss» og «dem». Mener vi alvorlig det med integrering må også det reflekteres språklig. Da bør vi si som Halldis Moren Vesaas i diktet Tung tids tale: Da sier hun: Heretter heiter det: vi.

Men for å få det til må folk forandre seg. Hvem skal tilpasse seg hvem, spør hun. Det er det helt sentrale spørsmål.

Å vandre er å forandre. I forandringen ligger også utfordringen. Hvem skal forandre seg? Er det de som tar i mot, eller er det de som kommer? Eller skal og bør både majoriteten og minoriteten lempe seg litt? Skjer forandringen umerkelig, eller er det noe vi skal måtte kjempe for?

Eller er det begrepene «minoritet» og «majoritet» som gir feil utgangspunkt? Går det an å sette vietnamesere, tamiler, polakker og pakistanere og somaliere i samme kategori? Erfaring tilsier at det er villedende. Det er store forskjeller mellom gruppene, og store forskjeller innen gruppene. Noen grupper er mer integreringsvillige enn andre. Men myndighetene er offer for egen retorikk. De tør ikke si det høyt. De tør heller ikke få laget statistikk som viser hvem som tilpasser seg.

For da ville man måtte konkludere: Det er mye i pakistansk og somalisk kultur vi ikke ønsker å overta. Vi ønsker ikke tilpasse oss en del av de kulturelle praksisene. Tvert om. De må legge dem av seg for å kunne bo og fungere i Norge.

I stedet snakker Huitfeldt om mangfold, men uten presisering blir dette en eufemisme for at nordmenn skal godta vaner og skikker som er oss helt fremmed. Derfor er folk enten ambivalente til ordet eller avskyr det. Regjeringen og myndighetene gjør dermed befolkningen negativ til integrering.

Når neste skritt er tiltak mot diskriminering – dvs. nordmenns negative holdninger til fremmede – har man tatt parti mot egen befolkning og greid å skjerpe motsetningene. Men dette perspektivet er helt fremmed for politikerne. De tenker innenfor sin lille boks.

Det andre hovedvirkemidlet vårt er handlingsplaner. Vi arbeider nå med forslag til en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Vi har evaluert den forrige handlingsplanen, for perioden 2002 – 2006.

I den nye planen, som er planlagt ferdig i 2009, har vi nå håp om å drøfte flere forhold.

For det første hvordan vi kan etablere et mer helhetlig system for å dokumentere art og omfang av diskriminering.

Dernest, hvordan veiledningstilbudet til personer som opplever diskriminering kan styrkes.

Dessuten finnes det også en egen handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen med 40 ulike tiltak, som Arbeids- og inkluderingsdepartementet har hovedansvaret for.

Ko-ko-land

Hvis man fortsetter etter den nåværende kursen, risikerer man å lage et ko-ko-land av mentale forordninger. Det står ikke på visjonene:

For det tredje: Et utvalg vurderer om nye grupper skal omfattes av diskrimineringsvernet.

Diskrimineringsvernet kan være ulikt avhengig av hva som er grunnlaget for diskrimineringen. Regjeringen har derfor nedsatt et utvalg som skal foreslå en samlet og mer helhetlig diskrimineringslovgivning.

Det såkalte Graver-utvalget skal også vurdere om eventuelle nye grupper bør omfattes av diskrimineringsvernet. Utvalget skal legge fram forslaget sitt innen 1. juli neste år.

Integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen forutsetter derfor et arbeid som går ut over arbeidet mot etnisk diskriminering.

Gruppetenkning

Fordi man har satset på grupper, vil diskrimineringsarbeidet paradoksalt nok styrke gruppeidentiteten og svekke integreringen. Man blir diskriminert som pakistaner eller somalier, ikke som person. Talsmenn uttaler seg stadig på vegne av gruppen.

Man får heller ikke ram på diskrimineringen innad i gruppene, til tross for at regjeringen satser på å motarbeide kvinnediskriminering. Det faller utenfor, og menn i gruppene vil slåss for å beholde kontroll over jentene. Godt hjulpet av forskere.

Resultatet er segregering av samfunnet. All integrerings- og mangfoldsretorikken vil fremmedgjøre stadig større deler av den innfødte befolkningen.

Det hele minner om et absurd teater.

Huitfeldt må torpedere noen myter om fortiden som truer dagens utopi. Men hvordan kan hun vekte de ulike kvaliteter ved samfunnet? Det var en pris å betale for et tettere samfunn, men hvis prisen for mangfoldet er opphevelsen av fellesskapet, ville kanskje noen reservere seg.

Vi har skapt myter om den lykkelige familie og økonomisk vekst, og om den lykkelige barndom og nabokjerringene som brydde seg.

Jo da, folk brydde seg kanskje mer for 40 år siden, men de brydde seg også om mange ting de egentlig ikke hadde noe med. Og de sosiale normene la sterke begrensninger på folks liv. Det var stor skam å få barn utenfor ekteskapet, og minoriteter ble ofte utstøtt av majoritetssamfunnet. Jeg tror vi har et rausere og åpnere samfunn i dag!

Problemet Huitfeldt ikke ser er at dagens politikk reintroduserer et samfunn der folk bryr seg, men på en helt annen og brutal måte enn på 50-tallet. Da ble man ikke truet på livet for noe man hadde tegnet eller skrevet.

Idealisme

Sosialdemokratiet har koblet basis fra overbygning. Den private sektor lever etter markedsøkonomiske prinsipper, mens staten er styrtrik på olje. Det tillater staten å oppheve politiske tyngdelover. Politikerne kan hengi seg til idealisme, hvor man tror at besvergelser av FN, konvensjoner, likhetsidealer osv. forandrer virkeligheten. På et eller annet punkt får man noe til felles med arabiske diktaturer eller de sovjetiske.

I et mangfoldig land er vi ulike. Samtidig skal vi ha noen grunnleggende verdier felles – demokrati og menneskerettigheter. Dette er ikke konfliktfritt.

Mange trossamfunn behandler kvinner og menn ulikt, og begrunner det med sin tro, mens det i realiteten skyldes kulturelle forhold. Utviklingen i Den norske kirke viser at troen kan tilpasse seg til samfunnet omkring – kvinnelige prester er det nå mange av.

Utviklingen i Den norske kirke viser med alle tydelighet at en type vassen liberalisme sniker seg inn og lammer all kritisk dømmekraft. Kirkens utvikling er snarere et skrekkbilde for de grupper Huitfeldt ønsker skal forandre seg. De sier det rett ut. Tror virkelig Huitfeldt at denne ultraliberalismen vil inspirere f.eks. muslimer eller katolikker?

Overtro

Alt kan korrumperes hvis det ikke møter kritikk. FN er et godt eksempel. Ødeleggelsen av FN og instrumentaliseringen av FN-organer til undertrykkelse er godt på vei. Huifeldt later som om det ikke eksisterer.

Et annet eksempel er FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og om økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter. Disse ble ratifisert av Norge i 1976. De er senere inkorporert i Menneskerettsloven med forrang framfor annen lovgivning.

Men bestemmelsene der er ennå ikke fullt gjennomført for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi har hatt en slags stilltiende forutsetning om at de med spesielle behov ikke har de samme rettighetene som andre.

Vi trenger mer kunnskap om hvordan vi kan leve sammen. Vi trenger steder, møteplasser hvor vi kan bygge bruer mellom kulturene, og først og fremst enes om at mest av alt så er vi medmennesker.

Nansenskolen her på Lillehammer har vært og er en slik møteplass.

Man kan reformere samfunnet så alle får alle rettigheter, så alle hus er tilpasset rullestoler, alle har rett til assistert befruktning, og alt vondt er forbudt. Det kan likevel bli et helvete.