Kommentar

I bunn og grunn er det jeg her vil fortelle en enkel ung-mann-møter-ung-kvinne historie – altså absolutt ingen politisk domsprofeti fra meg denne gang – men der omstendighetene rundt var alt annet enn alminnelige. Siden dessuten mannen var James Bond, iallfall nesten eller kanskje, siden tiden helt sikkert var den farlige for over 70 år siden og stedet var der nord, så blir det noe fantastisk, kanskje bent frem Hamsunsk, over det hele. Jeg får like godt og uten ytterligere innledning gjengi historien slik at leserne kan få et innblikk i hva alt dette underlige dreier seg om.

Treårige Patrick Dalzel-Job ble i 1916 farløs da kaptein Ernest Dalzel-Job falt i slaget ved Somme. Gutten var svakelig og mye syk under oppveksten, så moren flyttet med ham fra England til det mer helsebringende klimaet i Sveits der de bodde i flere år. Det lyder kanskje ut fra dette som om den lille familien var rik, men så var bestemt ikke tilfellet; både de og selve tiden var fattige, men det skulle ikke så mye penger til den gang for å holde liv i seg på den sveitsiske landsbygden. Gutten vokste uansett til og ble friskere, lærte seg å stå på ski og seile, tale fransk patois som en innfødt og klare seg alene ute i fjellene; han ble voksen og selvhjulpen på oppholdet.

I 1931 vendte Patrick og moren tilbake til England igjen, og den unge mannen gikk straks i gang med intet mindre enn å bygge sin egen skonnert, «Mary Fortune,» på et av de mange nesten-bankerotte skipsverftene i landet. Seiling var blitt en pasjon, og de neste årene tilbrakte han og moren, som var eneste mannskap ombord, med å krysse rundt på den britiske kysten.

I 1937 la de ut på en langt mer ambisiøs tur, til Norge der målet var å seile hele kysten fra syd til nord. Fader Ernest hadde nemlig i sin tid vært der og hadde skrevet entusiastiske brev og kort om naturen og folket; nå ville sønnen oppleve det samme. Dessuten hadde Patrick fått det for seg at norskekysten ville bli av stor betydning i den fremtidige krigen mot Tyskland som han så komme. Han traff derfor avtale med Admiralitetet – som rett nok ikke var overvettes interesserte – om å sende dem informasjon om norske led-, fjord- og havneforhold overalt der han seilte, og dette gjorde han så under de nærmest følgende årene. Etterretningsvirksomhet var det så utvilsomt, men slikt var det mange fra alle hold og sider som drev med i Norge på den tiden.

Sommeren 1938 var «Mary Fortune» med sin lille besetning kommet til Nord-Norge og Tromsø der de bestemte seg for å overvintre. Selvsagt ble det en hel del «fraternisering med vennlige og nysgjerrige innfødte,» blant annet pleiet mor og sønn Dalzel-Job selskapelig samvær med kjøpmannsfamilien Bangsund som hadde ikke færre enn ti barn i ulike aldre. Som ekstramannskap fikk de med seg ungjenta Bjørg Bangsund da de våren 1939 seilte videre nordøstover mot finske Petsamo (nå: Petsjenga) som Norge den gang grenset mot.

Krigen kom i september 1939. Familien Dalzel-Job tok hurtigruten sørover som første ledd i tilbakereisen til England. Søt musikk hadde imidlertid før dette oppstått under midnattsolens stråler ombord på «Mary Fortune;» den ennå alt for unge Bjørg hadde lagt igjen en lapp med «I love you» til Patrick da hun mønstret av. Lappen beholdt han under de neste årene med krig, som han også hele tiden gikk med en «forlovelsesring» i lommen til minne om Tromsø-jenta.

patrick.dalzel-job

Patrick Dalzel-Job kom inn i Royal Navy som underoffiser. Hans kunnskaper om Norge – blant annet snakket han godt norsk – kom til nytte da britene sendte en meget slagkraftig flåtestyrke samt tropper (engelske, franske og polske) til Narvik-avsnittet i april 1940. Tyske krigsskip ble skutt i filler uten alt for store problemer, men planene for å få deployert landstridskreftene var mildest talt uklare. Det ble etter mye om og men til at hovedstyrken skulle settes i land i Harstad, og Dalzel-Job var særdeles instrumentell i operasjonen ved å organisere (på min tids militærspråk var det presise verbet å «orge») et stort antall lokale fiskeskøyter som transporthjelpere. Det var et samarbeid preget av kulturforskjeller og improvisasjon, som man vel kan tenke seg, men den språkmektige (rett nok kunne han ikke polsk, men resten gikk utmerket) fenriken fikset alt som fikses skulle, oftest med list og lempe, men innimellom med trusler når dette var nødvendig. Ikke alle av hans overordnede hadde like stor sans for at en representant for His Majesty’s Royal Navy løp rundt med samiske bieksoer på bena (som alle andre spesialsodater visste han imidlertid å velge det beste, uansett hvorfra det kom, og Dalzel-Job hadde utviklet stor respekt for den lokale kulturen) og også ellers var gjennomført uformell i stilen. Men Dalzel-Job fikk jobben gjort, han lyktes.

Et minst like viktig flytteoppdrag fikk den unge engelskmannen gjennomført helt på slutten av det underlige felttoget. De allierte var nå rett nok i ferd med å vinne lokalt, tyskerne ble drevet ut av Narvik og innover mot svenskegrensen, men samtidig medførte den prekære situasjonen i den store krigen på kontinentet at britene og franskmennene så seg tvunget til å trekke alle styrker ut av Norge og hjem. Det tok mer enn sin lille tid før nordmennene fikk vite om den tilsynelatende uforståelige beslutningen; kommunikasjonen de allierte imellom var gjennomgående dårlig på de fleste nivåer.

Mellom ordfører Theodor Broch i Narvik og Dalzel-Job hersket imidlertid en god og tillitsfull tone, og begge skjønte at tyskerne overveiende sannsynlig kom til å svare på tapet av Narvik med storstilt bombing av byen. Dalzel-Job aktiverte derfor, tross direkte ordre fra sine overordnede om å holde fingrene fra fatet, sin sammenraskede armada av opp mot 200 fiskeskøyter for å evakuere sivile narvikværinger. I alt 4500 mennesker ble evakuert, og dagen etter ble byen ganske riktig bombet i stykker. Takket være evakueringen krevde bombingen bare fire ofre, det kunne vært svært mange flere. Som takk for innsatsen ble Dalzel-Job av Kong Haakon i 1942 slått til ridder av St. Olavs Orden, 1.klasse. Etter sigende var det denne anerkjennelsen fra et annet lands statsoverhode som reddet ham fra å bli stilt for krigsrett for ordrenekt.

Etter nederlaget i Norge i juni 1940 gikk turen tilbake til England for Dalzel-Job som for de andre allierte soldatene. Under resten av krigen deltok han i en rekke uortodokse militæraktiviteter som han meldte seg frivillig til. Han var med på tokt mot norskekysten med motortorpedobåt. Opplæring i militær dykking samt håndtering av dvergubåter var blant det mest eksotiske, men han var kompetansemessig litt for sent ute til å få delta da kollegene angrep «Tirpitz» i Kåfjorden ved Alta med dette nye våpenet. Fallskjermutdannelse og ulike typer spesialkurs var han også med på, og etter invasjonen i Normandie i 1944 gjennomførte Dalzel-Job og hans lille gruppe av topptrente krigere i marinens 30th Assault Unit (30 AU) fremskutte operasjoner først i Frankrike og siden i Tyskland. I Bremerhaven ødela de således en fullt intakt destroyer som lå ved kai. Det gikk over stokk og stein, stundom, men på et underlig vis kom han gjennom alt uten en skramme selv om folk rundt ham ble både såret og drept. Selv sa han etterpå at han hele tiden hadde følt at han kom til å overleve; det ville ikke gå med ham som med faren under forrige krig.

Kort tid etter V-day Europe, på forsommeren 1945, konstruerte Dalzel-Job seg et oppdrag i Norge – han skulle blant annet sjekke status for det utbombete og senkede slagskipet «Tirpitz» som nå lå delvis synlig utenfor Håkøya ved Tromsø – men den virkelige hensikten med reisen til landet han var blitt så fascinert av noen år tidligere, var å spore opp Bjørg Bangsund. Telefonering fra Oslo til Tromsø fortalte ham at hun befant seg i Tønsberg der han endelig fikk henne i tale. Bjørg var nå blitt nitten år, men hun var fremdeles like forelsket i Patrick. Det tok ikke mer enn nitten dager fra de to møttes på Vestbanen i Oslo til de ble lovlig gift; Dalzel-Job var som alt fortalt en mann som kunne improvisere og få ting til å skje fort.

patrick.dalze.job.bjørg

Paret flyttet til Storbritannia sammen og fikk en sønn som lenge etterpå deltok i Falklandskrigen som kompanisjef i Scots Guards; Iain driver nå et hotell i Skottland. Hans sønn igjen, Bjørg og Patricks sønnesønn, Malcolm, ble også offiser i Scots Guards og har kriget i Afghanistan.

Bjørg døde tidlig, i 1986, av kreft. Patrick anla da der de hadde bodd i Plockton, Skottland, med utsikt mot et Norge som lå langt bak synsranden, «Bjørg Bangsund Memorial Garden» som han siden alltid stelte. Selv døde Patrick Dalzel-Job nær 90 år gammel, i 2003. Et Youtube-intervju med ham finner du lenket til i denne fine artikkelen laget av NRK Troms. Hans selvbiografi er også verdt å lese; jeg fikk tilgang til den norske oversettelsen, «Fra Narvik til Normandie,» på Nasjonalbibliotekets store gratisdatabase, bokhylla.no, som jeg benytter også denne anledningen til å anbefale. Dessuten har Ivar Enoksen skrevet en biografi om Dalzel-Job og hans eventyrlige forbindelse med Nord-Norge, «Tusen glemte menn og historien om den egentlige James Bond;» den har jeg imidlertid ikke fått lest.

Ovenstående er kanskje en spennende fortelling, vil mange synes, og tidsmessig passende til 75-årsmarkeringen av både Norges største krigsseier (frigjøringen av Narvik) og nederlag (kapitulasjonen 10. juni), men hvorfor blandes James Bond inn i tittelen? Følgende begrunnelse får være min unnskyldning eller forklaring: Under siste del av krigen var sjefen til Patrick Dalzel-Job og de andre i AU 30 en skrivebordsoffiser i Admiralitetet ved navn Ian Fleming. Han var visstnok både sur og vanskelig og slett ikke spesielt verdsatt av sine menn, skjønt kanskje var ikke misnøyen større enn det som blir mange sjefer til del, gode som dårlige. Det ble ymtet om at Fleming allerede da drev med litt småskriving på si, men først på 50-tallet skjøt forfatterskapet fart med bøkene om den siden så berømte double-0-seven. Selv døde Fleming en plutselig hjertedød på tidlig 60-tall omtrent da James Bond-feberen virkelig var ved å ta av, og mange har spekulert uten å få et godt svar på hvorfra han tok idéen til sin fantasihelt. De beste bud har vært på mennene han ledet under krigen. Blant disse var Patrick Dalzel-Job en av de mest originale og begavete; han mestret alt han satte seg fore selv om han i det aller meste, fra matematikk til seiling, var selvlært.

Når Dalzel-Job langt ut i livet ble spurt om hvordan det føltes å være den «egentlige» James Bond, fnøs han av påstanden i følge de fleste kilder. Han hadde aldri lest bøkene, fremholdt han, og ville heller ikke gjøre det. Dessuten hadde han bare elsket en kvinne i livet, nemlig Bjørg, og han hadde definitivt aldri drukket martinis, hverken «stirred» eller «shaken;» «he was not a drinking man.» Han kunne umulig ha vært forløperen for romanhelten, var den humrende konklusjonen.

Kanskje ikke, sannheten om saken finnes neppe, iallfall kommer den aldri for en dag. Men uansett gjelder at for Norge under krigen var herr Dalzel-Job en langt større helt enn herr Bond noensinne kunne vært. Og dessuten var han et mye mer interessant menneske.

Les også

Generalsekretærene -
Langsom skjønnhet -
Langeland og heltene -
Kjepper i Brexit-hjulet -
Kongelig verdighet? -
Folkeminnesamleren -