Kommentar

Jeg har nettopp vært på en båtreise. Sammen med egen familie og et gresk vennepar fløy vi til Tromsø, tok hurtigruten derfra til Svolvær, tilbrakte et døgn i Lofotens hovedstad, gikk dagen etter på nytt ombord på sørgående båt og seilte så til Trondheim før vi igjen gikk i land. Etter ett døgn i trønderbyen tok vi toget tilbake til Oslo.

Et tysk uttrykk lyder som følger: Wenn jemand eine Reise tut, dann kann er was erzählen (når noen gjør en reise, så har han noe å fortelle). I uærbødig norsk bearbeidelse av originalteksten byttes iblant «was» ut med «visvas», for det er nesten ikke grenser for hvor mye tøv som bringes til torgs innen genren reisebeskrivelser.

Jeg skal prøve å unngå det verste ved å være kortere, mer konkret og mindre ambisiøs enn vanlig. Følgelig skal jeg ikke si stort om de to bøkene (reiselektyren er minst halve reisegleden!) jeg i blant hygget meg med på dekk 7 mens jeg drakk sjøluft. «Leve langsomheten» av Owe Wikström trodde jeg ville passe godt for en båtreise, og det viste seg å holde stikk. Den som hele tiden haster, går glipp av mange livskvaliteter. Det var lettere å skjønne dette før, mens reiser ennå tok lang tid. Vi må nå, i flyktigheten, rotløsheten og de raske forandringers tid, streve for å gjenvinne innsikten.

Også Daniel Kehlmanns Die Vermessung der Welt (Oppmålingen av verden) var et passende valg. Boken er en slags parallelbiografi av matematikeren Gauss’ og naturforskeren og geografen Humbolts noenlunde samtidige liv og virke. Ved et senere høve håper jeg å komme tilbake til noen av bokens sentrale refleksjoner.

Men min hensikt her og nå er av det upretensiøse slaget, bare å formidle noen korte opplevelser, om enn forhåpentlig på en måte som vinner gjenklang hos andre med tanker og følelser for vårt vidstrakte land. Hvorvidt man finner det jeg velger å gjengi interessant eller ikke, vil sikkert variere.

Min utenlandske kone, som aldri hadde vært i Arktis før og som i prinsippet langt foretrekker det varme og frodige fremfor det kalde og karrige, var begeistret for Tromsø. Særlig likte hun at tromsøpalmer, hundekjeks og løvetann, vokste vilt i det som i Oslo og Bærum ville vært ordnete hager. Hun har rett i observasjonen; Nord-Norge har fremdeles en viss «ka farsken»-mentalitet som er merkbar også på husmalings- og hagenivå. Jeg vet bedre enn de fleste at slike stereotypier er gjennomhullet av rikelig med unntak, men noe rett er det i dem og mye av det setter jeg pris på. Har man overskudd på fantastisk natur, så faller det kanskje ikke like naturlig å pusle med småtterier.

Jeg var barnslig stolt over å kunne vise mine greske venner og egne familie Nordlandskysten nedover mot Lofoten med en tur innom Trollfjorden som spektakulært høydepunkt. Der bratte fjell møter hav oppstår dobbel skjønnhet. Noen synes det er rart å kjenne stolthet over slikt, jeg vet det – landskapet er jo som det er uten at vi mennesker har gjort noe for at det skulle bli slik – men etter mitt syn er naturopplevelse og -ærefrykt sentrale elementer i fedrelandskjærligheten. Hvordan statens lover og sosiale strukturer til enhver tid er skrudd sammen er derimot noe annet og i det lange historiske, for ikke å snakke om det geologiske, perspektivet akk så situasjonsbetinget. Norge er som nasjon i stort hevet over slikt, folket og naturen (og ja, jeg innbiller meg at det finnes en viktig sammenheng mellom de to) transcenderer samtidens motepregete oppfatninger og politikk.

Men turen var langt fra bare vakker natur og god sjømat. I Svolvær så vi minnestøtten utenfor kirken over «Fallne og omkomne under verdenskrigen 1940-1945»; listen talte 26 navn. Noen av dem møtte døden så langt borte som Manila og Japan slik man kan forvente seg det i et sjømannssamfunn. Andre kan ha mistet livet under Lofotraidet 4. mars 1941, det første britisk-norske anslaget mot norskekysten (det finnes et utmerket lite krigsmuseum like ved havnen viet begivenheten). Kun ærbødighet fyller meg foran et slikt minnesmerke. At det ble en ”l” for mye på steinen, er lett å tilgi.

Trondheim er en trivelig by, liten i ferd med å bli stor. Som Bergen er den i besittelse av en sunn selvbevissthet, en stolthet og glede over det egne som er nyttig, kanskje endog nødvendig, for alle grupper mennesker enten de lever geografisk avgrenset eller ikke. Nidarosdomen stemte som alltid til stillhet og beundring. Man evnet å arbeide langsiktig før, gjerne over flere hundre år, og man ofret mest for det man mente var viktigst.

Sammen med min sønn besøkte jeg Kristiansten festning. Viktig norsk historie kan utleses av nøkkelårstall på informasjonsplaten ved inngangen. Festningen hindret svenskene i å ta byen mot slutten av den store nordiske krig (1700-1721), men ble nedlagt etter at Danmark-Norge endte opp blant taperne i Napoleons-krigene hundre år senere. Under og etter siste verdenskrig ble den brukt som rettersted, blant annet ble Henry Rinnan skutt her.

En ny type flott natur viste seg da kyst ble byttet med innland og toget begynte å arbeide seg nedover Østerdalen. Vår samtids holdning til eget forsvar ble jeg igjen minnet om da vi passerte Rena dit mitt gamle militærforband på 90-tallet flyttet fra Trandum. De arbeider godt der de nå er, hvilket er utmerket. Den engang så strøkne militærleiren ved Gardermoen er derimot omgjort til et siste stoppested for avviste asylsøkere som venter på fly ut, og bærer unektelig preg av sin reduserte status. Jeg skal la være å si mer om forvandlingen selv om det kunne være fristende å tolke den symbolsk. Bygones are bygones, i alle fall under ferietid.

Av samme grunn skal jeg heller ikke dvele ved det Oslo som møter en i nærheten av Sentralstasjonen. Denne byen er ikke som den engang var, noe på godt, men sannelig også mye på vondt. Man kan bare frykte hva den vil bli til om noen år. Politikere og journalisters dårlig skjulte stolthet over at Oslo (og, for den saks skyld, Norge) vokser så raskt, er meg uforståelig; vi gledes åpenbart over forskjellige ting. Skjønt frykten vandrer alltid til hope med sin motsetning, håpet, som sorgen og gleden gjør det, og det kan jo være at ting blir bedre enn jeg forventer i mine dystreste stunder. Heller ikke nedgang eller elendighet er forutbestemt, og det kan selvsagt hende at folk etter hvert tar til vettet. Slikt har skjedd før, og i så fall vil min engstelse ha vært overdrevet. Man skal håpe på det beste, men forberede seg på det verste, heter det visst.

Men jeg skal ikke fortape meg i hverken forsvarsnedbygging eller befolkningsendringene i Oslo og Norge, det var naturopplevelsene som dominerte under turen. Mitt hovedbudskap i dag er altså såre enkelt: For et fantastisk flott fedreland vi har! «Fagert er landet du oss gav» skrev presten og dikteren Anders Hovden, visstnok etter en skitur i vakker Buskerud-natur, og jeg skriver mer enn gjerne under på utsagnet. Vi har all grunn til å glede oss og være stolte over å ha fått en slik gave.

Er det gammeldags å tenke slik? Visst er det det! Men jeg våger den påstand at det også er fremtidsrettet, for nasjonen er den nest sterkeste sosiale enheten (etter familien) som finnes. Den vil få sin renessanse, og ganske særlig når flere og flere hester bites rundt en alt annet enn full global krybbe. Det er viktigere å tenke rett enn å tenke moteriktig.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også