Kommentar

Det var da jeg i sin tid begynte å beskjeftige meg med Sovjetunionen at jeg ble vàr forskjellen mellom nasjon og stat. Innbyggerne der var først og fremst sovjetborgere, såpass visste jeg jo, men dessuten hadde de i sine pass innskrevet opplysninger om nasjonstilhørighet. De kunne være russere eller armeniere eller jøder eller ukrainere eller svært mye annet; mange av nasjonene var små og sånne som jeg knapt hadde hørt om. Dette var i motsetning til Norge der jeg den gang oppfattet staten og nasjonen som omtrent det samme. Den eneste forstyrrende faktoren i så måte utgjorde samene, men de var unntaket som bekreftet regelen på det jeg oppfattet som et vanlig, og definitivt et ideelt, sammenfall mellom de to begrepene.

Jeg tok feil, stat og nasjon er prinsipielt forskjellige ting. Staten er den politiske og folkerettslige konstruksjonen, den samfunnsmessige enheten som tankene og juristene har meislet ut, skulle man kunne si. Nasjonen, derimot, er dypere og mer emosjonell, den utgjøres av det historiske, etniske og kulturelle fellesskap som knytter et folk sammen. Nasjonen er Holmenkollen, makrell på Sørlandskysten, småseifiske i lyse nordnorske netter og ”Tyttebæret oppå tuva voks utav ei liti von”. Staten sitter i hodet mens nasjonen mest sitter i hjertet, for å si det enkelt og spissformulert, og bare i spesielt heldige tilfeller, som med Norge før i tiden, er de to tilnærmet kongruente.

Forholdet mellom stat og nasjon er vanskelig både teoretisk og praktisk, men tilsvarende viktig. Jeg skal prøve å si noe om det fra mitt ståsted, selvsagt vel vitende om at jeg bare kommer til å berøre småfliker av relasjonen. Idet jeg gjør dette vil jeg streife innom, endog støtte meg til, to filosofer som har resonnert tankevekkende om saken. Den ene er samtidig mens den andre levde for nesten et halvt tusen år siden, og i alle fall den eldste av dem er jeg sikker på vil være ukjent for de fleste. Men det lønner seg å søke innsikt og forståelse overalt der slikt er å finne, ikke minst i tider da balansen mellom stat og nasjon er under endring – og vi gjennomlever nå en slik tid – for da er muligheten for konflikt stor som følge av forskyvningene. Jo mer vi skjønner og kanskje gjenkjenner hva som skjer, desto klarere evner vi å tenke omkring det. Da er det også lettere å gjøre seg opp sin egen, begrunnete mening om endringsprosessene, eventuelt å prøve å hindre dem om det nå er dét man vil.

Vi lever i en tid da staten blir sterkere og sterkere mens nasjonen blir svakere. Selvsagt er det de av oss som har levd en stund, som først og fremst legger merke til dette; erfaring over tid er nå engang nødvendig for å oppdage endringer. I undervisningssystemet fra første klasse til universitetsnivå tones nasjonale verdier ned, selve tidsånden er mot dem. Til å begynne med skjer det ved at barna ikke lenger får innpodet nasjonalsinnede fortellinger, dikt og sanger, senere ved at man ad mer finurlige veier (tør man minne om de postmoderne dekonstruksjoner av blant annet norsk identitet?) visker vekk nasjonal fellesskapsfølelse, direkte eller ved allmenn latterliggjøring. Teknologiutvikling (elektroniske medier, eksposisjon for andres kulturer via TV-ruten og gjennom reising) bidrar til større kunnskap om andre land. Verden er blitt mindre, og politisk arbeides det systematisk mot Én Verden-målet. I Europa finner EU-eliten stadig nye argumenter for å øke det formaliserte samarbeidet innen unionen, i den seneste tiden ikke minst gjennom argumenter av økonomisk slag for å rette opp finanskrisen(e). Superstaten er målet der alt er integrert, der intet land faller utenfor; på land-nivå er det som om slagordet ”alle skal med” er tatt til følge. Motstand blant folk mot en slik utvikling vil man helst ikke se fra lederhold, slikt oppfattes som i beste fall bakstreversk, i verste fall som utslag av nasjonalistisk grums, farlige rester fra en førlogisk, emosjonell og intolerant tid.

Samtidig har staten, ikke minst i vårt land, tatt over flere og flere sosiale og andre oppgaver og er blitt en alles ”pia mater”, milde mor. Som samtidig årsak til og følge av dette blir det stadig flere offentlig ansatte sammenlignet med arbeidende i privat næringsliv. Staten tar borgernes ressurser og penger for deretter å refordele midlene tilbake til innbyggerne på en måte som anses mer ”rettferdig”. Borgerne finner seg i dette, endog bejubler det gjennom sin stemmegivning ved valgene. En ytterligere tendens etter at Norge ble rikt, er at staten bruker større og større ressurser utenlands for å fremme norske interesser slik staten ser dem, samt i henhold til en slags global rettferdighetsstrategi, og også dette finner borgerne seg i. Man har byttet frihet mot trygghet og de fleste – igjen slik valgresultatene gjenspeiler stemningene – har vært fornøyde med byttet.

Hva ligger til grunn for folks vilje til å underkaste seg en overordnet stat, til å gi den mer og mer makt utover det basale å sørge for sikkerhet utad (mot angrep fra andre stater) så vel som innad (mot kriminalitet)? Kloke folk har grunnet over fremveksten av ”statisme” i svært lang tid, naturligvis, og jeg vil gjøre document.nos lesere oppmerksom på en fransk tenker fra 1500-tallet, Étienne de La Boétie, som var en av de første til å gjøre seg opprørske tanker omkring forholdet mellom makthaverne og befolkningen.

de La Boétie regnes som en av den politiske filosofiens tidlige fedre, som en protoanarkist og en av de første talsmenn for sivil ulydighet og ikkevoldelig motstand mot statsmaktens umyndiggjøring. Han var også poet og humanist, som det sømmer seg en renessanseintellektuell skulle man kunne si, og aller mest kjent er han kan hende som nær venn av forfatteren de Montaigne.

Jeg vil gjengi noen få sitater av de La Boétie fra avhandlingen «The Politics of Obedience: The Discourse of Voluntary Servitude» (jeg har hentet materialet fra Ludvig von Mises Institute, Alabama; romertallene refererer seg til de tre hoveddelene avhandlingen består av) som gir uttrykk for hovedtendensen i de La Boéties tenkning. Trass i at nesten 500 år skiller oss, slår hans formuleringer meg som ytterst relevante også i dag (ord som ”tyranner” og ”tyranni” bør man rett nok bytte ut med mer samtidige termer) og så klare at de ikke trenger kommentering.

Part I: «The fundamental political question is why people obey a government. The answer is that they tend to enslave themselves, to let themselves be governed by tyrants. Freedom from servitude comes not from violent action, but from the unwillingness to serve. Tyrants fall when the people withdraw their support.”

Part II: “Liberty is the natural condition of the people. Servitude, however, is fostered when people are raised in subjection. People are trained to adore rulers. While freedom is forgotten by many, there are always some who will never submit.”

Part III: “If things are to change, one must realize the extent to which the foundation of tyranny lies in the vast networks of corrupted people with an interest in maintaining tyranny.”

Den konservative engelske filosofen Roger Scruton hadde nylig et sedvanlig gjennomtenkt innlegg i American Spectator fortjenstfullt gjengitt her under den norske tittelen «Kampen mot glemselen – anamnesis». Også Scruton tar for seg forholdet mellom stat og nasjon (skjønt han benytter ordene stat og kultur i denne sammenhengen) og påpeker hvordan førstnevnte gradvis har étt seg stor på sistnevntes bekostning. Samtidig fremholder han at vi, de eldre og konservative, ikke kan late som om dette ikke har skjedd, som om de gamle livsvurderingene og levereglene fremdeles er hegemoniske. Unge mennesker kommer ikke til å forholde seg til livsstandarder som tilhører en annen tid enn deres egen, hevder han, og dermed vil også de siste rester av den gamle verdens norm- og levesett forsvinne. Scrutons svar og forslag til minimumsløsning for konservative mennesker med dystope tendenser (det gjelder nok mange av oss!) er å følge i Platons fotspor ved aktivt å bekjempe glemselen (det greske ordet anamnesis har nettopp denne betydningen) gjennom stadig å minne nye generasjoner på at det fantes og finnes et annet liv enn det som er avhengig av det offentlige og staten for alle goder og all trygghet. I dette alternative livet er enkeltmenneskene borgere, altså myndige og frie kvinner og menn, som vet at offer og anstrengelse er en nødvendig del av måloppnåelse og av ”a well rounded life”, at ingen rettigheter finnes uten samtidige plikter.

Jeg er ikke enig med Scruton i alt, om jeg forstår ham rett, fremfor alt ikke i hans pessimistiske vurdering av at den gamle verden av dyder og plikter helt er forbi (i parentes: Scrutons bok «The uses of pessimism» anbefales på det varmeste) og kun kan bevares som et musealt klenodium, dertil har jeg møtt for mange unge med både hjerte, hjerne og vilje. Hans hovedønske sammenfaller imidlertid sømløst med mitt eget: Vi trenger mer kultur (eller nasjon slik jeg har valgt å bruke ordene her), mindre stat dersom ikke vår vestlige verden skal gli ubehjelpelig inn i den preterminale aftenrøden, for nå å hinte tilbake til Spenglers klassiske sivilisasjonspessimistiske verk fra tiden like etter første verdenskrig. Vi kan ikke stole på staten for hjelp med slikt, det er ikke derfra livs- og handlekraften kommer, den kommer innenfra.

I Scrutons artikkel fantes en glimrende formulering som jeg tror peker på det sentrale: «Problemene vi står overfor kan ikke løses med filosofi, for de ligger dypere enn tankene når». Det som når dypere enn tanker, er følelser. I staten ligger ikke følelser, disse finner man derimot i nasjonen. I mangt er dette en refleksjon av det klassiske skismaet mellom Apollon og Dionysos i den greske tankeverdenen fra lenge før Platons tid, altså forholdet mellom det viscerale og det cerebrale, mellom det som får blodet til å koke, og det som representerer blek ettertanke. Det finnes massevis av føleri i samtidskulturen, men det meste er av ersatz-type skapt for å skulle ligne på ekte følelser, på det genuint sterke og dionysiske; tenk bare på de utallige reality-programmene der virkelig livskamp som knapt oppleves i et trygghets- og avhengighetssamfunn der man flaskes opp med sykkelhjelm (unnskyld den hårreisende metaforblandingen) fra barnsben av, er erstattet med tilrettelagte pseudofarer og ditto opplevelser.

Jeg etterlyser stolthet over og kjærlighet til det egne (oikofili i motsetning til oikofobi; igjen er jeg Scruton takknemlig for terminologien), offervilje og forståelse for ansvarets foredlende virkning på mennesker som aksler det. Unge har fortsatt i seg denne evnen, jeg nekter å tro annet, men de trenger hjelp til å utvikle og manifestere den. Disse egenskapene – og mange flere og mindre svulstige – finnes gjemt i nasjonen, i kjærligheten til fedrelandet, for oss nordmenn i kjærligheten til Norge. Å påpeke dette er gammeldags, javel, jeg innrømmer det gjerne, men dyp kraft og stor fremgang har også tidligere kommet gjennom en flytting av tankefokus bakover i tid; det turde være nok å minne om renessansen.

La meg være helt tydelig på at gjenfødelse av nasjonal stolthet som samfunnskraft slett ikke innebærer noen form for aggresjon mot andre nasjoner, stater eller folk. Den som er sterk og trygg på sitt eget, trenger ikke og ønsker ikke yppe til strid. Jeg snakker altså ikke her om noen selvforherligende nasjonalisme preget av utadvendte fiendebilder, men om nasjonalfølelse, om patriotisme.

Staten er blitt for stor og mektig. Den har nådd en størrelse der den skaper ineffektivitet, men enda viktigere er det at den har tiltatt seg for mange oppgaver som ikke skulle vært et offentlig ansvar. Derved uthules borgernes frihet, de blir avhengige, selvtilfredse og selvsentrerte snarere enn selvstendige. Vi må gjenerobre evnen og viljen til å mestre egne liv, og det gjøres best i nasjonalt fellesskap. Nasjonene må vokse på statenes bekostning.

Les også

-
-
-
-
-

Les også