Kommentar

Foto: Paris 1968, den gang politi fortsatt var symbol på autoritet og makt.

Mitt første møte med Platons «Hulelignelse» skjedde høsten 1968. Forberedende prøver var unnagjort og nå ønsket jeg mer utdypende studier i filosofi, som startet med et seminar om antikkens tenkere. Med tanke på årstallet var seminarrommet stappfullt av nyfrelste 68-ere, ikke i alle regnbuens farger, men i en langt snevrere skala fra politisk lysrødt til mørkerødt. For meg som hadde arbeiderklassebakgrunn med marxisme i morsmelken og flere år på gølvet, var det en selsom erfaring å støte på så mange arrogante vestkantungdommer i samme rom.

Men enda mer underlig ble det etterhvert, for de nyfrelste var ikke særlig nådige mot det meste av før-marxistisk filosofi, bortsett fra Hegels tenkning da, som visstnok hadde inspirert selveste Karl Marx. Pussig nok hadde de en viss interesse for Platon og hans «Hulelignelse», trolig fordi den skjulte et opprørspotensiale som pirret vestkantungdommenes fars- komplekser og privilegerte familiestatus. Jeg skjønte ikke så mye av hulelignelsen den gang, men de nyfrelste luktet her et eller annet med ideologisk relevans.

Hulelignelsen er en enkel og anskuelig fortelling om menneskenes liv i fangenskap og uvitenhet. Menneskene sitter fastlenket innerst i en mørk hule med ansiktet vendt mot hulens bakerste del. Et stykke bak de fastlenkede brenner et bål og mellom bålet og de fastlenkede går det en strøm av folk som holder opp det som finnes av verdens inventar slik at det dannes skyggebilder av dem bakerst i hulen. På den måten blir skyggebildene det eneste virkelige for de fastlenkede. De vet ikke at det finnes en annen og mer virkelig verden utenfor hulen.

Det er livet og livsverdenen til menneskene. De er uvitende og undertrykket, lenkene taler sitt tydelige språk, og har ingen sann innsikt. Men det finnes tydeligvis noen som har den sanne innsikten, for i lignelsen blir en av de lenkede frigjort og trukket ut av hulen slik at han kan se hvordan virkeligheten egentlig er. Deretter blir han innviet i det sanne, det skjønne og det godes ide, for så å vende tilbake til hulen for å innvie hulemenneskene i den sanne kunnskap om virkeligheten. Den del av jobben går ikke så bra. De fengslede trodde ikke på ham, de ville ikke opplyses og frigjøres.

Da vi i seminaret kom til denne fasen i lignelsen våknet de nyfrelste raddisene. De skjønte med en gang at Platons metode for å gi de uvitende og undertrykte menneskene innsikt og opplysning var helt forfeilet. Den eneste måten å frigjøre folket på var ved tvang, hevdet de. Folket måtte tvinges ut av undertrykkelsen og inn i friheten ved hjelp av revolusjonære midler. For å understreke gyldigheten i synspunktet siterte de Karl Marx, som i 1845 fastslo at: «Filosofene har hittil fortolket verden, nå gjelder det å forandre den». Dermed ble også Platon helt uinteressant. Filosofens innsiktsbyggende metode ble byttet ut med vestkantungdommenes revolusjonære aktivisme.

Selv om de fikk bekreftet sin revolusjonære glød i Platons «Hulelignelse», forsvant de ikke fra seminaret. Næringsvettet tilsa jo også at de måtte få sin eksamen. Siden den gang har jeg sett flere av dem i fremskutte posisjoner, ikke like revolusjonære, men mer politisk korrekte etter dagens venstreradikale oppskrift. Fortsatt gjelder forestillingen om at folket må frigjøres, men nå gjennom fordekt indoktrinering i medier og andre formidlingskanaler. Man kan si at de har overtatt jobben i hulen som skyggeprodusenter. Det fastlenkede folket i hulen blir dermed fortsatt vist en skyggeverden av løgn og forbannet dikt, men nå som politiske vrengebilder.

I den situasjonen kan man ikke vente at det dukker opp en ekstern, frigjørende impuls, slik Platon forespeilet leseren. Den løsningen er ikke mulig lenger. Det eneste man kan håpe på er at de fastlenkede blir lei av den venstreradikale underholdningen og krever noe annet, og videre spør seg hvorfor skyggeprodusenten kan bevege seg fritt, mens de selv sitter fastlenket. Ut fra Platons tekst tyder det på at livet i hulen bestemmes av skyggeskaperne, av en slags fri elite, som holder de andre fanget og varig fordummet. Heri ligger kimen til et opprør blant de lenkede, kort sagt en potensiell frigjøringsimpuls.

Muligheten for en klassekamp er avgjort til stede, men ikke i marxistisk forstand, snarere i anti-marxistisk retning. Det er faktisk i den situasjonen vi nå befinner oss, med en venstreradikal elite som serverer befolkningen skyggebilder og desinformasjon gjennom de fleste medier og formidlingskanaler. På det punkt er Platons versjon om veien mot sann innsikt utilstrekkelig. Opplysningen kommer ikke utenfra, men fra de fastlenkedes opprør mot den venstreradikale eliten, som bak ryggen på dem manipulerer all informasjon om den virkelige verden.

Når opprøret i skyggeland først er blitt en realitet har Platons tenkning mye å tilføre. Uten lenker og suspekt skyggespill vil vi kunne se og innse at virkelighetens verden er mer kompleks og verdiladet enn det de marxistiske teorier kan fatte. Filosofiens historie gir mye innsikt i så henseende, ikke minst med tanke på å vaksinere folk mot totalitær tenkning. Men de nyfrelste vestkantungdommene i 68 kom aldri så langt i filosofien. De lever fortsatt i troen på at landets innbyggere trenger deres elitære skyggespill. I alle fall så lenge de sitter trygt i sine fete stillinger.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!