Gjesteskribent

Hvis jeg spør meg hva som gjør oss til mennesker, er det ett svar som faller meg inn med en gang. Det er ikke det eneste svaret, men det er svaret som antydes av spørsmålet. Det som gjør oss til mennesker, er at vi stiller spørsmål. Dyrene har interesser, instinkter og forestillinger. Dyrene danner seg et inntrykk av den verdenen de lever i. Men vi mennesker er alene om å spørre oss om våre omgivelser. Vi er alene om å nekte å la oss definere av den verdenen vi lever i, for i stedet å prøve å forklare vår natur på egenhånd.

Vår arts intellektuelle historie er i stor grad bestemt av dette forsøket. Er vi dyr som de andre? Har vi også sjeler i tillegg til organer? Er vi i tingenes orden i slekt med engler, demoner og guder? All vitenskap, kunst, religion og filosofi verdt betegnelsen begynner med et spørsmål. Og det er fordi vi sitter med spørsmål at menneskelivet er så dypt tilfredsstillende – og så dypt problematisk.

Ikke alle spørsmål har svar. I naturvitenskap og matematikk løser vi problemer, og vi tenker ut problemer. Men i kunst og filosofi er det ikke så enkelt. Hamlets store monolog starter med replikken: «Å være eller ikke å være, det er spørsmålet.» Dramaet dreier seg om det spørsmålet. Ville det være bedre ikke å eksistere? Er det noe i menneskelivet som gjør det verdt å leve? Når vi, stilt ovenfor omfanget av menneskelig svik og renkespill, faller hen i total forakt mot vår art, er det noe tankemessig kunststykke, noen innsikt, noe resonnment eller noen appell til en høyere instans som kan gjenopprette viljen til å leve?

Når jeg betrakter fortidens store kunstnere, slår det meg ofte i hvilken grad deres arbeid skred frem som svar på et spørsmål. Milton spurte seg hvordan den ufullkomne verdenen han levde i kunne være laget av den fullkomne godhetens Gud. Svaret hans ble Paradise Lost. Bach spurte seg hvordan varianter og permutasjoner følger av de grunnleggende tonerekkene i musikken, og hans svar var Die Kunst der Fuge. Rembrandt spurte seg hvordan sjelen åpenbares i legemet, og hva kroppens lys og tekstur betyr, og svaret hans var en ekstraordinær rekke av selvportretter. I kunsten er det alltid som om spørsmålet er hva kunstverket virkelig handler om.

Miltons dikt setter spørsmålet om menneskets forhold til Gud i sentrum av vår bevissthet. Det besvarer ikke spørsmålet, men skaper i stedet undring og ærefrykt som respons. Undring og ærefrykt er næring for kunstneren, og uten dem ville verden ha gitt oss mye mindre mening enn den gjør.

Det samme gjelder filosofien. Selv om det finnes filosofer som gir svar, er det som regel spørsmålene som har overlevd – ikke svarene. Platon spurte hvordan det har seg at vi kan tenke på rødhetens beskaffenhet, og ikke bare på røde ting. Hvordan kan endelige menneskesinn få tilgang til universelle realiteter? Platons spørsmål er fortsatt med oss, selv om få mennesker i dag ville akseptere hans svar på det. Aristoteles spurte hvordan det har seg at det kan være tid og forandring i et ordnet univers. Er det en første beveger som setter det hele i gang? Få vil akseptere Aristoteles’ svar på dette spørsmålet, men spørsmålet gjenstår. Hvordan kan det finnes tid, forandring, prosess og tilblivenhet i en verden som like godt kunne ha vært permanent i ro? Kant spurte hvordan det har seg at mennesker, som er en del av naturens orden, fritt kan velge å gjøre det ene eller det andre, hvordan de kan ta ansvar for sine beslutninger og holde hverandre til regnskap for konsekvensene av det de gjør.

Kant var ærlig da han erkjente at vi ikke har evne til å besvare spørsmålet. Men det følger at vi ikke har noen reell forståelse av den menneskelige tilstand før vi har stilt spørsmålet, mente han.

I klostrene, bibliotekene og domstolene i middelalderens Europa ble de store spørsmålene stadig drøftet. Folk kunne bli brent på bålet for spørsmålene sine, andre ville gå over sjø og land for å straffe folk for svarene deres. I renessansen og senere under opplysningstiden ble de store spørsmålene stilt og besvart, og igjen ble død og ødeleggelse resultatet, som under de religiøse krigene i det 16. og 17. århundre – og under den franske revolusjonen. Kommunismen og fascismen begynte begge i filosofien. Begge lovet svar på de ultimate spørsmål, og begge førte til massemord.

Vår natur som spørrende vesener ser ut til å ha en høy pris. Og kanskje er vi ikke lenger villige til å betale den. Hvis vi ser oss omkring i dag, oppdager vi en masse ferdige svar, og svært få forsøk på å tenke ut spørsmålene som ville rettferdiggjøre svarene. Skal vi da oppgi vanen med å stille spørsmål? Jeg tror ikke det. Å slutte å stille spørsmål ville være det samme som å slutte fullt ut å være menneske.

 

Artikkelen The questions that have no answers ble først publisert i New Statesman den 23. september 2013, og er en del av serien «What Makes Us Human?» på BBC Radio 2.