Kommentar

Jeg hadde ved inngangen til pinsen, henrykkelsens tid, gleden av å lese Melanie Phillips’ fire velskrevne og ditto oversatte kronikker (Den nye intoleransen 1-4) her på document.no. Det er første gang jeg leser henne, men det kommer ikke til å bli siste; hun tar for seg interessante temaer og bidrar med et viktig perspektiv. I det meste er jeg enig med henne, særlig hva gjelder enkelte sekulære ideologiers innbitte underordningskrav som definitivt vekker religiøse assosiasjoner, mens vi i andre spørsmål ser ut til å ha forskjellig oppfatning. Dette er som det skal være og intet å beklage.

I den fjerde kronikken stiller hun spørsmålet: «Hvorfor fortsetter folk å tro, selv om de forakter organisert religion som noe irrasjonelt og irrelevant?» Hennes eget bud på forklaring kommer et par avsnitt senere: «Det opplagte svaret er at folk har et dyptfølt behov for noe utenfor dem selv som gir mening til livet.»

Svaret er kanskje opplagt, men jeg synes ikke det er fullt så enkelt som det ved første øyesyn kan virke. Ikke minst kan man velge å legge særlig trykk på enten «utenfor dem selv» eller «mening» i det hun skriver, og budskapet vil da forskyve seg tilsvarende. Selv er jeg mest opptatt av implikasjonene av sistnevnte tolkning, og følgelig var jeg heller ikke overvettes begeistret for hennes konklusjon i kronikkens aller siste avsnitt (en anbefaling om å vende tilbake til «that old time religion» slik jeg leste det), men enhver får velge sin vei. Jeg er ikke misjonær hverken «til» eller «fra» hva religion angår.

Meningsspørsmål er noen av de dypeste og rikeste livsfenomener man kan reflektere over, så la oss se litt på menneskelige behov i dette perspektivet. Jeg velger å støtte meg til Viktor Frankl i sammenhengen, en mann hvis liv vekker den største respekt og hvis erfaringer og tenkning omkring temaet usøkt kunne vært dratt inn i Phillips’ argumentasjon. Frankl var en jødisk-østerriksk psykiater som nesten flyktet til USA i 1939 – visum lå klart i lommen – men som valgte å bli hjemme, blant annet for å ta hånd om sine gamle foreldre. Det gikk slett ikke bra: Hele familien havnet i nazistisk konsentrasjonsleir, og da krigen var omme, var omtrent alle drept unntatt Viktor Frankl selv.

Hans arbeide etter katastrofen var sterkt preget av observasjonene han gjorde under årene i konsentrasjonsleir. De fangene som hadde en mening i livet, hadde langt større sjanse for å overleve enn de som bare var fysisk sterke, mente han å ha registrert. Nietzsches påstand om at «den som vet hvorfor han lever, kan holde ut et hvilket som helst hvordan» stemte med Frankls egne erfaringer fra konsentrasjonsleir-helvetet (man må selvsagt formode at sitatet ikke skal tas helt bokstavelig, men at det gjelder innenfor en viss ramme av påkjenninger). Sagt på folkelig norsk: Det viktigste er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det. Man kan frata mennesket alt – og Frankl snakket av erfaring, skal vi huske, hans synspunkter bygget ikke på lettvint optimisme – bare ikke retten til selv å velge hvordan det forholder seg til situasjonen det havner i.

Etter krigen skrev Frankl boken «Man’s search for meaning» (5 millioner eksemplarer solgt i USA!) der han utviklet sine tanker om hvordan man kan overleve all verdens prøvelser og til og med vokse åndelig på dem. Det altdominerende er menneskenes behov for mening i tilværelsen. Frankls meste kjente bok på norsk heter nettopp «Vilje til mening», en tittel som umiddelbart gir assosiasjon til Nietzsches «Vilje til makt»; man kan trygt gå ut fra at likheten var tilsiktet.

Frankl utviklet sine tanker til også å påvirke arbeidet som psykiater. Han lanserte begrepet «noogene neuroser» (neuroser som bunner i en følelse av tomhet og meningsløshet) om det han mente var en tidstypisk sinnslidelse, på samme måte som Freud i sin tid hadde beskrevet neuroser oppstått på grunn av undertrykket seksualitet i den verden han levde. Eksistensiell frustrasjon har i stor grad overtatt for seksuell frustrasjon som sykdomsårsak, i følge Frankl. Behandles kan slike tomhetslidelser med «logoterapi», et nytt psykoterapeutisk prinsipp han utviklet, som hjelper den syke til å se mål og mening i eget liv.

Jeg skal ikke fortape meg ytterligere i Frankls fascinerende livshistorie og tenkning. Lesere som ønsker å vite mer, anbefales å ta en titt på denne utmerkede lille kronikken av A Skaiå i Tidsskrift for den norske legeforening.

Men om man nå, trass i enighet om at «mening er bra», likevel kjenner meningsløsheten gnage livsgnisten ut av seg? Intet var jo så sentralt i forrige århundres kontinentale filosofiske tenkning (eksistensialismen) som nettopp meningsløsheten, og de mest taleføre franske eksponentene for retningen gjorde erkjennelsen av den til en grunnleggende dyd. Jean-Paul Sartre fremholdt at livet var ytterst meningsløst i seg selv, og at vi måtte ha mot til å innse og leve med dette. Å være menneske er å leve uten begrunnelse i følge samme mann. Hans samtidige filosofisk-litterære kollega Camus (som jeg forøvrig har et langt mindre anstrengt forhold til) skriver i «Myten om Sisyfos» at menneskelivet er absurd og at enhver søken etter dypere mening er fåfengt. Men når det går opp for oss at håpet er forgjeves, blir vi møtt med en frigjørende kraft som levendegjør mennesket, sier han.

Mulig det, men jeg er slett ikke sikker. Konsentrasjonen om «det absurde» som sentralt filosofisk element har alltid slått meg som en smule anstrengt. Selv har jeg hatt en viss glede av en annen og mindre radikal tilnærming til spørsmålet, men så har jeg også heldigvis klart meg unna de verste anfall av tomhetsfølelse i møtet med livet og tenkningen; av å til kan det være klokt å ikke gå så dypt ned på det følelses- og erkjennelsesmessige dypet at man drukner. Tilnærmingsmåten er mest kjent under betegnelsen «som om filosofi» eller «Philosophie des als ob» som tyskeren Otto Vaihinger kalte den for nesten nøyaktig 100 år siden.

Vaihingers filosofi vokste ut av og er preget av hans respekt for Kants tenkning omkring erkjennelsesproblemene, særlig innsikten i at vår kunnskap alltid bare er om fenomenene, aldri om «das Ding an sich». Vaihinger aksepterte dette, men forholdt seg til begrensningen på en pragmatisk måte. Rett nok kan vi ikke nå dyp og sikker innsikt om tingenes egentlige natur, det hadde Kant rett i, men vi bør likevel leve som om (als ob) vår kunnskap og forståelse er uangripelig.

Jeg nevnte at Vaihingers tenkning har et betydelig pragmatisk element i seg og hans filosofi kan på sett og vis sees som en tysk variant av amerikansk pragmatisme. Vaihinger selv erkjente villig inspirasjon fra andre, særlig fra konsekvensetikeren Jeremy Bentham og hans fiksjonalisme. Slikt er det ikke noe underlig i, tenkende folk påvirkes av forgjengerne og av hverandre. Følgelig er det også tilnærmet umulig å komme opp med nye synspunkter på de evige spørsmålene; for mange kloke folk har alt gjort sitt ytterste for å si noe meningsfullt om dem. Utsagnet «though old the thought and oft’ expressed, ’tis his at last who says it best» gjelder imidlertid og kan være til trøst for dem som bekymrer seg over originaliteten, hvis nå slikt skulle behøves.

Men la oss gå tilbake til menneskets behov for mening, kanskje endog en mening fundert i noe utenfor en selv, gjerne en gudstro. Als ob-filosofiens anbefaling utlegges ofte sånn at dersom menneskene trenger mening eller en ytre gud for å evne å leve et etisk godt liv, så skal de late som eller gå ut fra at det er sant at begge finnes.

Her er vi etter min mening ved et viktig tolkningsvalg som reflekterer mer enn en nyanse. Det dreier seg om en forskjell som jeg ikke har sett drøftet eksplisitt i det lille jeg har lest om Vaihinger, men så har jeg nå heller aldri strevet meg gjennom originallitteraturen. Å gå fram som om noe er riktig – for eksempel at menneskelivet er grunnleggende meningsfullt eller endog at Gud finnes – selv om man ikke vet dette sikkert, det fortoner seg for meg som et rimelig eller kanskje til og med vettugt valg. Langt fra alt har man full kunnskap om, hverken på det eksistensielle eller det erkjennelsesmessige området, og dette må man bare lære seg å leve med. Som en enda mer berømt Wiener-psykiater enn Frankl, selveste Sigmund Freud, sa det: «Man muss ein Stück Unsicherheit ertragen können (man må kunne leve med litt usikkerhet)». Men dersom man tolker Vaihingers ”als ob”-standpunkt slik at selv om man vet at noe er feil, så bør man iblant likevel late som det motsatte fordi dette ”lurer” menneskene til å oppføre seg bedre eller kjenne mer lykke, da blir det hele et stykke for drøyt for meg. Direkte uærlighet i de viktige spørsmålene er ikke til å leve med.

Behovet for å ha en ytre gud som de viktigste livsspørsmålene vurderes opp mot, skal jeg avstå fra å ha sterke meninger om. Som sagt før, hver og en får gjøre sine egne valg og danne seg en mening ut fra egen beste forståelse og opplevelse av virkeligheten. Men at en slik gud skulle være nødvendig som fundament for etisk høyverdig menneskelig adferd, mener jeg derimot er en faktisk ukorrekt og som sådan ikke spesielt interessant påstand.

Hva ønsket om å føle livet som meningsfullt angår, så kan jeg ikke på noe vis se at det skulle være nødvendig å gå på akkord med ærligheten enten man søker meningsfylden i det dette- eller hinsidige, i møtet med andre mennesker eller i mer subtile, inklusive guddommelige, relasjoner. For noen kan kanskje Vaihingers tenkning være til hjelp slik at man slipper å stirre inn i det store tomrommet Camus og Sartre beskriver og anbefaler. Men uansett hvordan vi forholder oss til spørsmålet om en mer abstrakt, endelig mening med tilværelsen, så kan vi i det daglige i alle fall bety noe for noen, særlig for de nærmeste, eller kanskje for en sak vi tror på; ”gjøre en forskjell” sier man ofte nå for tiden. Det er neimen ikke dårlig bare det.

Les også

-
-
-