Kommentar

Dersom du googler overskriften i enten norsk eller engelsk språkdrakt, så får du opp en rekke treff fra mange ulike «walks of life» og berørende de mest forskjellige temaer, alt fra ninja kampskilpadder til eksperimentell musikk. Et gjennomgangstrekk ved iallfall de fleste av dem finnes likevel, et «down and out in Paris and London»-sug av fortvilelse (de nevnte skilpaddene utgjør et markant unntak i så måte, det skal medgis); grunntonen er dyster, hverken konvensjonalitet eller løssluppen glede der i gården, kan man trygt si. Ikke minst gjelder dette de to litterære verkene med ovenstående tittel som er mitt tema denne gang. Det ene er gammelt, det andre 150 år yngre og splitter nytt, men begge berører de menneskelige problemer av tidløs karakter. Selvsagt er det slik at forfatteren av den nye boken bevisst har «stjålet» tittelen fra den gamle; større ære kan ikke vises en litterær forgjenger. Sammenhengene og tematikken vil bli tydeligere når vi nå etter hvert begynner å legge kortene på bordet med rettsiden opp.

Fjodor Dostojevsky (1821-1881) fikk i 1864 utgitt kortromanen «Zapiski iz-za podpolja» hvilket i norsk oversettelse ble til «Kjellermennesket» (Thomassen; 1955) og «Kjellermennesket/Opptegnelser fra et kjellerdyp» (Opeide; 1973). Det kan være verdt å minne om at Dostojevskys umiddelbart forutgående bøker var «De fornedrede og krenkede» fra 1861, «I dødens hus» fra 1862 og «Forbrytelse og straff» fra 1863, så her kan man virkelig snakke om en forfatter som befant seg i en kreativ stim preget av alt annet enn det lystige og lette.

At tittelen ikke gir et feilaktig inntrykk hva bokens allmenne sinnsstemning angår, blir klart allerede i de første setningene: «Jeg er et sykt menneske. Jeg er ond.» Rett nok er det et allment trekk ved bøker at de gjerne begynner bedre enn de slutter – enhver som har skrevet selv, vet at man etter hvert blir trett av slitet – men den bokelsker er ikke født som ikke får frysninger på ryggen når en forfatter på en slik måte banker på døren til leserens sjel. Her er vi i etisk og erkjennelsesmessig tung sjø, for øvrig et farvann Dostojevsky var mer enn hjemme i og som han sterkt bidro til å etablere som litterær genre.

Hovedpersonen, kjellermennesket, er en middelaldrende mann som kjemper mot følgene av det modernes frembrudd hos seg selv så vel som i samfunnet rundt ham. Første del av den lille boken er for et essay å regne der mannen legger frem sine tanker om hva den nihilisme-inspirerte humanismen i samtiden gjør med menneskene i alminnelighet og hvordan den ligger bak også hans egen nedtur, som han oppfatter som naturlig og nødvendig. Kjellermennesket vet av egen erfaring at den rasjonelle egoismen og utopiske sosialismen som begynte å vokse frem i Russland rundt midten av det 19de århundre, overtroen på at man ved fornuftens kraft kunne skape et godt samfunn, er veien til fortapelse. Han har tatt reisen og den ødela ham.

I bokens andre del beskriver han scener fra sitt eget tidligere liv som samtidig bidro til og illustrerte det personlige nederlaget både innen arbeidslivet, hva utviklingen som menneske angår og, ikke minst, hva gjelder evnen til å gi og motta kjærlighet. På alle områdene mislykkes han, selv forsøkene på å redde den prostituerte Lisa faller i fisk. Aggresjonen vendes til slutt innover. Smerten ved de egne sykdommene blir det mest ekte han har.

Min korte omtale er hjelpeløst fattig, for i Dostojevskys bok møter vi verdenslitteratur på sitt aller, aller største enten man nå kjenner seg igjen i forfatterens religiøst inspirerte, antimodernistiske dystopi eller ikke. Man trenger ikke ta mitt ord for vurderingen, hør bare hva noen få av mange store åndsmennesker har sagt om hvordan Dostojevsky påvirket deres tenkning og skriving: Nietzsche omtalte ham som «den eneste psykolog som jeg har lært noe av…[bekjentskapet med ham] er blant de vakreste lykketreff i mitt liv». Hamsun skrev at «ingen andre har analysert de kompliserte sammenhengene i menneskelivet som Dostojevsky. Hans psykologiske sans er overveldende og visjonær.» James Joyce skrev: «Han [Dostojevsky] er den som mer enn noen annen har skapt moderne prosa.» Franz Kafka kalte Dostojevsky sin blodsbror.

Dostojevsky omtalte seg selv som en bra forfatter, men en dårlig filosof. Relativt sett har han kanskje rett, for det skal unektelig noe til å trumfe statusen som skaperen av den moderne roman, men sannelig tror jeg ikke den filosofiske påvirkningen av mannens virke var nesten like stor. Han anses for å være en foregangsmann ikke bare for russisk symbolisme og ekspresjonismen, men også for eksistensialismen og psykoanalysen. Freud var sterkt påvirket av sin Dostojevsky-lesning. Sannheten er vel at det ikke er mulig å skille mellom den rent litterære og den filosofiske påvirkningskraften av hans livsverk.

Det er lett å se Dostojevsky utelukkende som en mørk og dyster forfatter, men det ville være feil. Han er mer kompleks enn som så. Det finnes også godt om kjærlighet hos han, og endatil mer enn glimt av håp. I så måte er bibelstedet på hans gravsten typisk: «Hvis ikke såkornet faller på marken og dør, forblir det bare ett såkorn.»

Mens Fjodor Dostojevsky primært var forfatter med en filosofisk tung tematikk i sine bøker, er Roger Scruton (født 1944) fagfilosof, men med en stilsikker omgang med det engelske språk og de estetiske dimensjonene ved verden som ikke akkurat har preget alle profesjonelle tenkere opp gjennom historien. Når Scruton innimellom sin betydelige produksjon av primært filosofiske verker også lar dryppe et og annet av det skjønnlitterære slaget, kan man være sikker på at språkføringen ikke står i veien for en god leseopplevelse. Dette gjelder også hans foreløpig siste bok, «Notes from underground» fra i år. Handlingen foregår i et dissidentmiljø på 80-tallet i Praha i det som den gang het Tsjekkoslovakia, et kommunistisk land vel innenfor Sovjetunionens interessesfære, mens den berettende hovedpersonen ved skrivetidspunktet i nåtiden befinner seg i et nytt liv ved et amerikansk universitet. I tillegg til alt annet blir handlingen dermed også en «voksen mann ser tilbake på sin ungdom i en annen tid»-roman, en velkjent genre som gjerne vekker gjenklang hos oss med en god del år på baken.

Scruton har personlig erfaring fra det han skriver om. Hans forståelse av at konservativisme er den klokeste rettesnor å styre et samfunn etter, ble vekket under studentdemonstrasjonene i Paris i 1968 mens de fleste av hans samtidige studentkolleger i Vesteuropa gikk helt av skaftet i radikal forakt for det bestående samfunn og alt som tradisjoner het. Samtidig fant Praha-våren – et forsøk på å skape «sosialisme med et menneskelig ansikt» som man kalte det – sted i Sentraleuropa, men ble avløst av invasjon i august samme år da Sovjetunionen ikke ville slippe jerngrepet om sine vasallstater (Bresjnev-doktrinen). En ny politisk istid satte inn. Landene i Warzawa-pakten hadde fått klar beskjed om ikke å prøve seg, og folk opptrådte deretter.

Skjønt rester av avvikende stemmer fantes og nye gjorde seg gjeldende etter hvert, også i Tsjekkoslovakia. Enkelte vestlige ungdommer forsøkte å hjelpe som best de kunne, og blant disse var Scruton. I 1985 ble han arrestert i Brno og utvist fra landet. Både i 1993 og i 1998 mottok han medaljer fra den nå frie tsjekkiske stat for sin hjelpeinnsats for dissidentene under det foregående tiåret. Mannen VET med andre ord på eget ryggskinn noe om hvordan det er å være opposisjonell i et ufritt land, selv om han selvsagt ikke kan ha hatt samme tunge erfaringsbakgrunn som de som ikke hadde et utenlandsk pass å falle tilbake på når sikkerhetsmyndighetene valgte å slå til.

Hovedpersonen i Scrutons roman er en ung mann som gjennom sine foreldres handlinger er blitt en del av den opposisjonelle intelligentsiaen i Praha, men som nå strever med å finne ut av hva hans eget liv duger til i så måte. Han skriver og produktene vekker interesse, men samtidig vet han at både han selv og den nylig arresterte moren er annerledes enn de heroiserte frihetskjemperne andre gjerne vil se i dem. Han passer ikke inn, selvsagt ikke i det offisielle bildet som staten presenterer av menneskelivet og som er politisk retusjert til det ugjenkjennelige, men heller ikke i det karikerte bildet av hvite og gode frihetselskere versus røde og onde undertrykkere som både Vesten og noen i den egne opposisjonen søker å formidle. Jans verden er nærmere og gråere, med andre sjatteringer enn det en todeling kan bære; selv er han en fremmed.

Nettopp følelsen av alienasjon, ikke å høre til i livet som de andre ser ut til å finne seg til rette i, er noe som forbinder Dostojevskys og Scrutons hovedpersoner. Jan treffer en ung og ressurssterk kvinne fra intelligentsiaen, Betka, og søt musikk oppstår. Det ender som det ofte gjør også i det virkelige livet, med brudd etter en stund, og den voksne fortelleren vever historien inn blant de andre store idéene som det finnes godt om i romanen. Jans gryende interesse for religion som kraft både i det egne og nasjonens liv formidles gjennom møtet med den illegale presten Pavel som livnærer seg som bilmekaniker; heller ikke dét viser seg å være noen enkel relasjon.

Scruton får frem det massive i det statlige trykket mot enkeltmenneskene på en måte som vekker minner hos dem som vet noe om hvordan livet den gang var øst for Oder-Neisse grensen. Mangelen på berettiget tillit menneskene imellom annet enn som delaktighet i en felles frykt for myndighetene, er utmerket fremstilt. Betydningen av de tilsynelatende små tingene for muligheten til å leve et ordentlig liv, ikke bare eksistere som en brikke i statens liksom-ideologiske samfunnsmessige sjakkspill (på 80-tallet trodde nesten ingen lenger på den offisielle propagandaen selv om dette ikke var noe man kunne si høyt) poengteres med stil og innsikt av Scruton. Ikke for intet er han en estetisk bevisst filosof som vet at konservativismen ikke er en ideologi, men en både teoretisk og praktisk aksept av kontinuitetens betydning for menneskers og nasjoners livsførsel. Trappers og bygningers form, tsjekkisk musikk og nasjonallitteraturen viser seg å være viktigere for Jan enn mange høytflyvende tanker og idéer der han fluktuerer mellom overflaten og bunnen i sitt forsøk på å få etisk fast grunn under føttene.

Mange litterære, politiske og filosofiske forsøk har vært gjort opp gjennom historien på å oppnå et overordnet perspektiv, et «bird’s eye view», på mennesket og dets liv og valg. I alle fall siden Kant har de fleste gitt opp forsøket; vi kan ikke stå over og utenfor oss selv og felle dommer om egen erkjennelse eller etikk. De to nevnte bøkene er forsøk på å se oss nedenfra istedenfor ovenfra, skulle man kunne si. Jeg vet ikke om det er teoretisk mer mulig enn det motsatte forsøket, men det kan iallfall stimulere til god litteratur og slett ikke ueffen filosofi heller.

Har det ovenstående bidratt til at noen lesere lar seg bevege til å prøve seg på Dostojevsky, så ville jeg bli glad. Aldri har et forfatterskap vært mindre foreldet; hans bøker er ikke bare åndshistoriske reiser som merker leseren for alltid, flere av dem kan også leses som gode kjærlighets- og krimromaner.

Roger Scruton fortjener en videre lesekrets ikke bare som konservativ tenker av første rang, men også som romanforfatter. Han knytter filosofi og fiksjon sammen på en måte som gjør at man ikke bare blir litt klokere, man til og med litt visere. Sterkere anbefaling kan jeg ikke gi.