Kommentar

Jeg minnes at jeg som gutt lærte ordet ”autodafé” av min far. Ordet hadde en nimbus av tabu og uhygge over seg; at noen kunne begå den nedrighet å brenne bøker de ikke likte, var nesten verre enn all den andre jævelskapen jeg hadde lest og hørt om. Fremdeles sitter det i meg at bøker, det er slikt som under ingen omstendigheter får kastes eller ødelegges. Prinsippet koster meg overbebokete vegger gjennom egen innkjøpsaktivitet så vel som noen arveoppgjør, men i alle fall på dette punktet har jeg vært urokkelig opp gjennom livet.

Spørsmålet om bokbrenning er ellers ikke ukjent – hvordan kunne det vel være det? – i litteraturen selv. Jeg ønsker å avlegge to kjente verker en visitt, og så kan vi prøve å modernisere problematikken til slutt.

I 1967 kom Truffauts glimrende film ”Fahrenheit 451” (jeg syntes iallfall den var glimrende da jeg så den noen få år etter) bygget på Ray Bradburys bok fra 1953 med samme navn. Tittelen refererer seg til den temperatur da papir fatter ild og begynner å brenne. Ikke overraskende dreier det seg om en gjennomført dystop roman, som så mye av den beste science fiction & fantasy litteraturen er det. Handlingen er lagt til et fremtidssamfunn der bøker er forbudt; lesing er erstattet av TV-titting og annen flyktig underholdning, inklusive hang til kjemisk lykke formidlet via droger. Hovedpersonen er brannmannen Guy Montag som har som oppgave å brenne bøker man ennå iblant finner, gjerne også hele huset rundt dem som markering og for å stanse smitteeffekten. En gammel kvinne velger ikke å forlate sitt bokfylte hus og stryker med i brannen. Montag undrer seg over slik syk adferd, forstår den ikke. Av en slump kommer han til å lese en setning i en av den gamle damens bøker: «Time has fallen asleep in the afternoon sunshine». Setningen griper ham på uforklarlig vis, han stjeler boken og tar den med hjem. Smitten setter seg, Montags liv blir aldri det samme, og han rømmer til slutt til en koloni av sosialt utstøtte, eldre menn som har lært bøker utenat for slik å bevare dem for ettertiden. Han jages av statens maktorganer og en rekke viderverdigheter hender, men jeg stopper gjenfortellingen her.

Bradburys bok er tolket på mange måter. Man har sett den som et advarende rop mot statlig tvang og sensur, og det er ikke urimelig lesning, men forfatteren selv har poengtert at den først og fremst beskriver den fordummende effekten av TV og massemedier han så spre seg i samtiden. Slik sett er det folket selv mer enn staten som er ”skurken” i romanen, der de gjennom intellektuell latskap og opptatthet med ”lette gleder” snarere enn det som krever littegrann anstrengelse og konsentrasjon, skaper en nedadgående utviklingsskrue i samfunnet. Ingen skal tillates å holde på med vanskelige ting, ingen skal stille vanskelige spørsmål, ingen skal få tanker i hodet som forstyrrer den offentlige ”lykken”.

Den russiske forfatteren Mikhail Afanasjevitsj Bulgakov var en av de litterære gigantene i forrige århundre. De siste 12 årene av sitt liv (han døde i 1940) holdt han på med sitt hovedverk, ”Mesteren og Margarita”, som aldri ble publisert under hans levetid (boken kom i Sovjetunionen i ikke-sensurert utgave først i 1973). Bulgakov levde hele tiden i frykt for makthaverne, men Stalin hadde sans for hans tidlige forfatterskap, og mot alle odds (blant annet tjenestegjøring hos ”de hvite” under borgerkrigen) ble han ikke arrestert.

”Mesteren og Margarita” er en fantastisk roman i både bokstavelig og overført betydning. Den er et flettverk av tre hovedfortellinger. Dels får vi fra samtiden høre historien om hvordan Djevelen (i den utenlandske magiprofessor Wolands skikkelse) og hans to gode hjelpere (deriblant den framfuse katten Behemot) besøker det moderne, gjennomateistiske Moskva og steller i stand både metafysisk og praktisk bråk for befolkningen så vel som for de styrende. Det hele er så frodig burlesk som det kan få blitt; den statsautoriserte ateismen og dens byråkrater gjennomlider utålelige dager mens deres virkelighet smuldrer opp mellom fingrene på dem. Parallelt med dette får vi fortellingen fra Jerusalem rundt tiden for Jesu død med prokuratoren over Judea, Pontius Pilatus, Jesjua (Jesus) og Bar-rabban (Barabbas) som hovedpersoner. Og som om ikke dette var nok, en tredje fortelling tvinner seg rundt de første to beskrivende kjærlighetsforholdet mellom en forfatter (Mesteren) og hans kjæreste og muse, Margarita.

Hva er så forbindelsen mellom Bulgakovs bok og bokbrenning? Det finnes en direkte og biografisk sammenheng ved at Bulgakov etter å ha fått tilbake sine dagbøker som var blitt konfiskert under en husransakelse, brente dem alle (men sikkerhetspolitiet hadde tatt kopier, grundige som de var. Disse ble offentliggjort i 1989). Dessuten brente Bulgakov i 1930, i en tilstand av frykt og nedstemthet, en tidlig versjon av ”Mesteren og Margarita”. Etterpå begynte det møysommelige arbeidet med å gjenopprette og gjendikte boken.

Men det finnes også en direkte tekstforbindelse til den setningen i ”Mesteren og Margarita” som jeg først tenkte på i forbindelse med ”Fahrenheit 451”, den bokstavelig talt sataniske innsikten og påstanden: ”Manuskripter brenner ikke.” Det har seg nemlig slik at Mesteren under trykket av redsel, depresjon og mindreverdighetsfølelse – blant annet synes han ikke han er verdig Margaritas kjærlighet – rømmer, brenner manuskriptet han arbeider med og enda til havner på sinnsykehus. Margarita gjør da en avtale med Woland, med Djevelen, at hun skal være hans dronning på Satans store ball dersom han til gjengjeld bringer henne i ny kontakt med Mesteren. Djevelen er en ordholden mann og etter det sataniske fullmåneballet henter han Mesteren fra sykehuset og lar ham gjenforenes med kvinnen som elsker ham. Når forfatteren knust forteller at han har tilintetgjort sitt litterære livsverk ved brenning, er det Woland korrigerer ham og konstaterer at manuskripter ikke brenner, og en av Djevelens hjelpere kommer straks med det uskadete manuskriptet.

Noen vil kanskje kjenne igjen likheter med Goethes Faust i deler av historien, og det har de åpenbart rett i. Margarita har tydelige likhetstrekk med Fausts Gretchen (”das ewig weibliche zieht uns hinan”) og Satans ball i Bulgakovs roman ligner svært på Djevelens, Mefistofeles’, fest på Valborgsmesseaften. Og som hos Goethe er også Bulgakovs djevel en tvetydig figur. Mens Jesus bringer kjærlighet til menneskene, bringer Djevelen under sin korte tid i Moskva rettferdighet til mange; slik kan man nesten si at de to kompletterer hverandre, som om de begge lyder en høyere makt. Likheten til Goethes verk fremheves også av Bulgakov selv ved at han tidlig i ”Mesteren og Margarita” skriver inn et sitat der Faust spør Mefistofeles hvem han er og får umiddelbart svar:

” Nåvel, hvem er du så? Utav den kraft en del som vil det ondt, men alltid dog gjør vel.”

Påfallende er det at sitatet fremstår som en speilvending av Paulus’ ord: ”Det gode jeg vil gjøre, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil gjøre, det gjør jeg.” Når forfattere som Goethe og Bulgakov slipper oss inn i sin tankeverden, oppdager man hele tiden nye erkjennelseslag, dybder som slår en med undring og takknemlighet over å få dele i alle fall noe av deres livsforståelse.

For 80 år siden (Bulgakov) og for 60 år siden (Bradbury) var bok- og manuskriptbrenning ikke bare tunge symboler, men direkte fysiske metoder å opprettholde tanke- og meningskontroll på, enten nå denne var politisk motivert fra statens side eller fordi den kommersielle fordummingen hadde tatt overhånd i samfunnet. I dag er situasjonen rent teknologisk annerledes i og med at alle åndsverk (i likhet med svært mye annet som ikke fortjener samme betegnelse) kan spredes elektronisk overalt med ett eller få tastetrykk. Dette har gitt meningspolitiet nye problemer. I stedet for å lite på fysiske tiltak for å hindre spredning av uønsket materiale – inklusive uønskete artikler, tanker, entartete Kunst eller hva det nå måtte være – må man satse på å få internalisert sensurgrensene i den enkelte borgers hode.

Skal man ensrette, så må man begynne med barna og så tidlig som mulig; dette har vært basiskunnskap for både religiøse og politiske fundamentalister og andre ensrettende regimer. Man strever for å få det til, men selvsagt aldri kalt ved sitt rette navn. Eufemismene er legio, og slikt mangler det aldri ressurser til. Det man da prøver å bygge, er ”die Mauer im Kopf” (muren i hodet) som tyskerne kalte det da man oppdaget at den mentale Berlin-muren ikke var like lett å fjerne som den fysiske var det for vel 20 år siden.

Lesning av store diktere beskytter mot ”die Mauer im Kopf”, de hjelper oss å se og tenke klarere og vurdere friere. Noen av dem fikk betale dyrt for sine forfatterskap, som Bulgakov og mange andre; de fikk lide for sin streben etter sannhet. En god måte å vise vår takknemlighet mot dem på er ved å lese dem. Og så er det jo så fantastisk underholdning samtidig!

Les også

-
-
-
-
-