Kommentar

Man skulle kunne si at idéen til denne artikkelen kom mens jeg satt og så det fantastisk flotte engelske TV-programmet ”Russland – ei kulturell supermakt” på NRK 2, og delvis ville påstanden være korrekt. Likeledes kan den spores tilbake til da jeg samme kveld uforvarende kom over Dan Browns spenningsroman ”Angels and demons” i bokhyllen, og også dét ville et stykke på vei være riktig. Skjønt egentlig er nok forestillingene vi skal innom bare enda en fasett av den eviggamle menneskelige interessen for sider ved åndslivet som nok er mørke, men som samtidig er ytterst kraftfulle og en umistelig del av dét å være et helt menneske. Sånn sett er både djevler og demoner elementer i den ”philosophia perennis” eller ”ol’ time religion” som har preget europeisk kultur så lenge bøkene kan huske. Flere av de eksemplene jeg skal løfte fram henger da også sammen, om ikke direkte så fordi de illustrerer dype og velkjente trekk ved vår tankemessige og kunstneriske historie.

La meg gå løs på tematikken på et sted jeg skulle forsverget at jeg noen gang ville satt mine ben eller dyppet min penn, nemlig hos ”The Rolling Stones.” Jeg har alderen inne for å ha blitt kjent med deler av deres klassiske ”oeuvre” under ungdommen selv om jeg likevel sjelden eller aldri følte at det var mitt liv de sang om. Jeg var aldri noen ”fan.” Skjønt enkelte perler brente seg fast, og blant disse inntar ”Sympathy for the devil” en spesiell plass. En praktfull konsertversjon finner du her med Mick Jagger i sidt, frakkaktig kostyme gjennomførende et perfekt sceneshow som selv hin høye mørke ville vært stolt av. Jeg innrømmer at Jagger fascinerer meg, også fordi han evnet å slå om til å bli en ren levnedsmann etter noen særdeles vidløftige ungdomsår, og han er åpenbart en scenepersonlighet. Stundom er også tekstene hans framifrå, i alle fall stykkevis, og begynnelsen på den nevnte sangen (”Please allow me to introduce myself. I am a man of wealth and taste”) bringer oss rett inn i dagens tema. For det er Djevelen selv som, i Jaggers skikkelse, forteller sin historie fra scenen, og det er ingen likegyldig eller frastøtende fortelling vi blir gjort delaktige i. Djevelen i denne tapningen er en herre med dybde, en som har hatt mer enn sin andel å stri med opp gjennom historien.

I følge noen kilder skrev Jagger ”Sympathy for the devil” etter at han hadde lest Bulgakovs ”Mesteren og Margarita” som på slutten av 60-tallet for første gang kom ut på engelsk. Boken var visstnok blitt gitt ham av Marianne Faithful. Men nå får det være nok menneskelig kjendisstoff, la meg heller si noe om Djevelen slik han opptrer i det nevnte mesterverket, en bok jeg også i annen sammenheng har omtalt her inne .

Djevelen besøker Moskva sammen med to underlige hjelpesmenn slik Bulgakov forteller historien, og møtet mellom den høye mørke med hov og hale og den ateistisk rettroende storbyen skaper bølger på alle plan. På mange måter er han, altså Djevelen i skikkelsen til den trolig utenlandske magiker og professor ved navn Woland, en mer tillitvekkende og hjelpsom figur enn mange av de andre vi møter i romanen, ikke minst overfor de hardt prøvede hovedpersonene, forfatteren (Mesteren) og hans muse (Margarita). Djevelen fremstår gjennomgående som ”utav den kraft en del, som vil det ondt, men dog gjør vel,” og han skaper langt mer rettferdighet rundt seg enn det de ulike myndighetspersonene evner å gjøre. Professor Woland er med andre ord ikke en figur som det syder ondskap av, tvert imot får man inntrykk av at både han og Gud (som vi for øvrig ikke hører mye til i romanen, mens derimot sønnen, kalt Jesjua, spiller en viktig rolle i den ene av bokens tre sammenflettede hovedfortellinger) deltar i et underlig spill styrt av en makt større enn dem begge. Sånn sett har Bulgakovs djevel mye til felles med gnostikernes ditto, ikke minst i sin tilnærmede likestilling med Gud (men ikke med den mer upersonlige Guddommen som står over dem begge). Woland viser altså vilje og evne til å hjelpe forfatteren og hans kvinne, mens de som utsettes for djevelsk vrede, i første rekke de snusfornuftige politrukene som fornekter eksistensen av en åndelig verden utenfor politisk kontroll og forståelse, innimellom får så det svir. Deres overmot, innsiktsløshet og manglende metafysiske dybdesyn vekket betydelig irritasjon hos den høye mørke.

Hundre år før Bulgakov, midt under den tyske romantikken, beskrev Johann Wolfgang Goethe et annet innfløkt menneske-djevel forhold i sin udødelige ”Faust” som ”Mesteren og Margarita” har lånt viktige elementer fra. Igjen er Djevelen, hos Goethe kalt Mefistofeles, en tvetydig figur som ikke kun er ond. Kompleksiteten vises blant annet ved at Mefistofeles og Gud i bokens første del, før det hele tilspisser seg, treffer redelige avtaler seg imellom om hvordan de skal forholde seg til menneskene, og da særlig til den kunnskapssøkende doktor Faustus. Slik gjensidig respekt fulgt av avtale mellom Gud og Djevel er forresten ikke noe som er funnet på av ukristelige forfattere (hverken Goethe eller Bulgakov var troende i noen vanlig betydning av ordet), man finner det også i Bibelen, nærmere bestemt i Jobs bok. Hovedtema i Goethes verk er at selv om Faust inngår en livs- og dødsavtale med den mørke – innsikt i hvordan verden fungerer i bytte med å oppgi egen sjel til Djevelen når den tid kommer – så klarer han til sist å sno seg unna konsekvensen, den evige fortapelse. Reddet blir han av Gretchens kjærlighet (Gretchens egentlige navn var Margarete, enda en åpenbar likhet med den kvinnelige hovedpersonen i ”Mesteren og Margarita”) og av den alene, helt slik også Bulgakovs hovedperson unngikk evig ulykke takket være en elskende kvinnes mellomkomst. Også dette aspektet ved de to bøkene har nok bidratt til mange leseres fascinasjon, våger jeg å påstå, iallfall gjelder det mannlige sådanne.

La meg legge til noen ord om Djevelens ontologiske status i vår egen religion og kultur. Det fremgår nemlig langt fra klart hva slags kar han er, heller ikke i de kristne grunnskriftene. Noen steder fremstilles Djevelen som en fallen engel, altså en som opprinnelig var god, men senere falt fra. Andre ganger får man inntrykk av at han var til stede som kraft helt fra begynnelsen, representerende en slags evig balanse mot Gud. Sistnevnte er nok den mektigste, men også Djevelen har sin plass og rolle, og begge er viktige. Sikkert er det likevel i disse religiøse tradisjonene at han har en selvstendig status, at han er en egen kraft og en aktiv kilde til det onde og det vonde. Den motsatte, negative oppfatningen, at det onde fremkommer bare gjennom manglende kunnskap om (Sokrates og Platon og guttene) eller vilje til å gjøre det gode (Hannah Arendt med sin ”Ondskapens banalitet”), har aldri slått meg som intuitivt overbevisende. Men hver sin lyst og hver sin tolkning; ingen har gode grunner til å hovere over andres forklaringsforsøk hva spørsmålet om ondskapens dypeste grunn angår.

Da forlater vi djevlene til fordel for demonene, hvilket kanskje leder noen til å spørre: Men er ikke det omtrent det samme? Nei, iallfall ikke opprinnelig. ”Demon” har visstnok sin rot i et ord for å splitte, så den direkte betydningen skulle være ”den splittende.” Av Platon (400-tallet før Kristus) ble ordet brukt om den ånd som virket i menneskene (ofte foretrekkes skrivemåten ”daimon” i denne konteksten). Sokrates snakket om sin ”daimon” som hjalp ham å søke og finne ”det sanne” og ”det gode,” så dengang var så visst ikke onde eller til og med djevelske konnotasjoner automatisk knyttet til begrepet. Siden har språket endret seg, men en tvetydighet har hengt ved som kunstnere med sans for slikt har visst å gripe fatt i og gjøre udødelig for oss andre.

Da er jeg tilbake ved programmet om Russland som kulturell supermakt. Et av innslagene der som imponerte, ja, nærmest fjetret meg, var om maleren Mikhail Vrubel (1856-1910), og da ganske særlig Vrubels interesse for demoner som han malte om og om igjen under siste del av livet. Det var ikke akkurat noen ”sunn sjel i sunt legeme”-tematikk han beskjeftiget seg med, og Vrubel gjennomgikk da også et kraftig nervøst sammenbrudd og havnet på asyl før han døde i fattig elendighet.

 

Vrubels ambisjon var å male også den lyse demonen og han insisterte på (fullstendig korrekt etter mitt syn, jamfør ovenfor) at demoner var miskjente og misforståtte når de ble oppfattet som udelt djevelske skapninger, mens de egentlig, fra gammelt av, var ånder eller sjeler som kunne ha både gode og dårlige egenskaper. En av utgavene Vrubel malte var denne, ”Sittende demon” http://www.virtualmuseum.ru/exhibition/vrubel/en/conference/demon.html fra 1890. Også en rekke andre demoner kom ut av hans pensel de neste 15 årene, og ofte med et enda tydeligere fokus på åndens (altså demonens) ensomhet og hjemløshet uttrykt med all den genialitet en stor billedkunstner besitter.

 

Svært mye kunne sies om både symbolikken og historikken i Vrubels demontematikk, og mye godt finnes tilgjengelig på nettet; særlig synes jeg E. Serednyakova ved det statlige Tretjakov-galleriet skriver innsiktsfullt om saken (”Demon: Theme and variations” http://www.virtualmuseum.ru/exhibition/vrubel/en/conference/demon.html). La meg bare rekapitulere litt av det viktigste: Deler av Vrubels demoninteresse og -illustrasjoner er til Lermontovs berømte (og meget lange!) dikt ”Demonen” fra rundt 1840. Diktet er en språklig uovertruffen, lyrisk fortelling om en demons kjærlighet til og begjær av en kvinne (prinsesse Tamara) han ikke har rett til, men som han likevel forfører. Det blir hennes undergang og indirekte også hans. Vi møter med andre ord en romantisk-etisk variant av det gamle brytningsforholdet mellom Apollon og Dionysos, mellom tanke og moral på den ene siden og ekstase og følelser på den andre, og demoner så vel som mennesker har mer enn én gang blitt revet i stykker i konflikten. Mange har skrevet om dette også før Lermontov og jeg skal ikke fortape meg i forgjengerhistorikken, men blant annet Miltons ”Paradise lost” er ansett som en tidlig og innflytelsesrik kilde til eller eksempel på denne type demontenkning.

 

Det hører selvsagt med i bildet at Vrubel også på det private plan slet med sine demoner, som allerede antydet ovenfor, kanskje som etterdønninger av en tapt kamp mellom begjær og klokskap. Han hadde levd et i overkant sprelsk liv i perioder, ikke minst i Kiev på 80-tallet mens han arbeidet med kirkekunst, og noen hevder at hans senere nervøse problemer og for tidlige død skyldtes syfilis i tredje stadium. Han er uansett hverken det første eller siste åndsmennesket som både har hatt nytte av og lidd under den indre demonkampen. Den faustianske pakten har sine omkostninger, direkte som indirekte. Å se og skjønne hvordan verden er satt sammen kan lett skade et nysgjerrig, undrende menneske mer enn det klarer å håndtere.

 

Vi begynte vår rundtur blant djevler og demoner med musikk før vi stakk innom litteraturen og malerkunsten, så kanskje kan det være på sin plass å roe nervene ved igjen å vende tilbake til det musiske utgangspunktet, og det til en riktig sviske. For også det som likes av mange, kan ha kvalitet, man skal ikke bli hverken ekskluderende eller snobbete. Vi skal til Rolling Stones’ ungdomstid og en samtidig svensk stjerne, nemlig Lill Lindfors. På platen ”Du är den ende” fra 1967 sang hun med en sensualitet som både Gretchen, Margarita og Tamara kunne vært bekjent av. På et av sporene på LPen finnes følgende tekstremse: ”Jag tycker inte om dig, håller inte av dig, men jag känner veldig sympati.”

 

Lindfors’ tema var kärlek, givetvis (og hun fremførte sine ting på en måte som gjorde at det dirret i kroppen på en ungdom!), men teksten er definitivt ikke malplassert på djevler og demoner heller. Også de, ikke bare forsmådde beilere, er i behov av, kanskje til og med fortjener, sympati. De er en del av livet på godt og vondt, og man kan ikke overse eller lyve seg bort fra at de finnes, i alle fall som symboler på sterke krefter i oss. Erkjennelse er alltid bedre enn fornektelse.

 

 

omslag.bulgakov

 

 
Mikhail Bulgakov
Mesteren og Margarita
ISBN 9788275190190
439 sider
pris kr. 99.-

Les også

-
-
-
-
-
-