Kommentar

”En mann kan ikke være sint på sin samtid uten å lide en viss skade”

Innimellom finner jeg glede i å omtale bøker og forfatterskap som ikke er så kjente som de fortjener å være. Det er noe underlig og uforutsigbart, dette, altså hva som blir holdt fram som fint og flott og hva som forblir upåaktet innen litteraturen; sikkert er bare at det heller ikke i bøkenes verden foreligger noen streng parallellitet mellom berømthet og kvalitet, så også hva dette angår gjenspeiles på en tankevekkende måte den større verden utenfor.

Jeg skal i dag omtale to østerrikske ordets menn fra henholdsvis første og siste halvdel av forrige århundre, nemlig Robert Musil og Thomas Bernhard. De er ikke obskure, men jeg vet av erfaring at også mange lesende mennesker ikke kjenner til dem. Begge hadde betydelige problemer med sin samtid (sitatet ovenfor stammer fra Musil), og jeg skal gjøre et lite forsøk på å sette deres forfatterskap i sammenheng med det intellektuelle klima de levde under. Uansett håper jeg at noen av dere som leser dette, også vil la seg bevege til å lese dem, for vi snakker om store forfattere som ingenlunde er gått ut på dato.

Robert Musil ble født 1880 i Klagenfurt. Han ble som gutt satt i militærskole, men skiftet over til realfag og teknologi og ble ingeniør. Han tok doktorgrad og ble tilbudt universitetsposisjoner, men valgte å bli profesjonell forfatter i stedet. Økonomisk var dette neppe noe sjakktrekk (intet tyder heller på at han først og fremst gikk etter pengene i livet, hverken som ung eller senere), ikke minst siden hans bøker og skuespill aldri solgte særlig godt. Han arbeidet mye i Tyskland (Berlin), men dro tilbake til Wien sammen med sin jødiske kone i 1933, da nazistene kom til makten, for så å reise videre til Sveits i 1938 etter Anschluss (innlemmelsen av Østerrike, Ostmark, i das Reich). Der levde de under kummerlige forhold mens han igjen og igjen omarbeidet sitt hovedverk, ”Der Mann ohne Eigenschaften”. I 1942 døde Musil brått av hjerneslag. Kun 8 mennesker deltok i begravelsen.

Jeg skal konsentrere meg om Musils merkelige, ufullendte hovedverk som jeg leste i engelskspråklig utgave (”The man without qualities”) for noen tiår siden. Det finnes i dag også tilgjengelig på norsk i Ole Michael Selbergs oversettelse (”Mannen uten egenskaper”).

Bokens ytre handling er lagt til et eventyraktig Østerrike-Ungarn (kalt Kakania etter forbokstavene K og K for keiserlig og kongelig hvilket var de royale adjektivene som ble brukt om dobbeltmonarkiet; det forbauser meg at jeg ikke har sett noen gjøre oppmerksom på at nettopp dette navnet på flere europeiske språk minner om det vanligste ordet for ”bæsj”) like før den gamle verden brøt sammen under første verdenskrig. Tyskland forbereder et keiserjubileum, og da kan ikke Kakania være dårligere og ”setter i gang en prosess” (absolutt ingen byråkratiske krumspring var denne svake, sentralistiske stat fremmed) for å legge til rette for feiring av egen monark på en minst like prangende måte. Arbeidet i komiteen for det tilstundende jubileet sett fra Ulrichs perspektiv (Ulrich er til en viss grad forfatterens alter ego og altså mannen uten egenskaper) danner så den ytre rammen rundt fortellingen, uten at man blir særlig klokere av å ha fått en slik opplysning. Dette er nemlig så absolutt en av de bøker der jeg kommer i stuss og leter etter ordene når jeg blir spurt hva den handler om. For rammen er ikke mer enn nettopp dét, her er det tankene som teller langt mer enn handling og dialog.

Man kan si at ”Mannen uten egenskaper” er en typisk idéroman mer enn en stor fortelling, altså en roman av den gamle sorten, eller man kan si at boken handler om selve hva vår sivilisasjon bygger på, om forholdet mellom sannhet og mening, eller etikken bak beslutningsprosesser, og alt vil være rett. Samtidens idéer passerer gjennom Ulrich, men de tar liksom ikke feste hos ham, slår ikke rot og blir ikke til et ordentlig livssyn eller en ideologi; følgelig forblir han uten egenskaper. Noen har sammenlignet ham med en Hamlet-figur som ting skjer rundt og med, selv blir han en kork som flyter uten egentyngde i den indre så vel som ytre begivenhets- og bevissthetsstrømmen.

Boken er utrolig rik på innsikter og funderinger (man får jo også plass til en del i løpet av to bind på til sammen godt over 1000 sider, det skal innrømmes), og så full av språklig presisjon og eleganse paret med ironi og kynisme at man tidvis gir seg ende over. Samtidig som den er tidløs i flere temavalg (hvordan skulle det kunne være annerledes når man snakker om en av de riktig store bøkene i verdenslitteraturen?), så gir den også et vemodig innblikk i datidens liv i den ”nest svakeste stormakten i tiden” som Musil selv skriver; bare Europas syke mann, Det ottomanske riket (Tyrkia), var i enda mer elendig forfatning. Litt sitter man igjen med samme følelse som når man leser ”Die Welt von gestern” (”Verden av i går”) av Stefan Zweig (han med ”Sjakknovelle” blant annet) etter Musils beskrivelser av hjelpeløshet iblandet narraktig pompøsitet i et samfunn som vil være bedre, finere og mer fornemt enn det faktisk er. Og likevel: Det intellektuelle nivået i samtiden var på mange måter uovertruffet. Byer som Wien og Budapest dirret for hundre år siden av tankemessig skaperkraft og spenning midt i det tiltagende politiske forfallet. At Musil brukte flere kjente, levende forbilder for romanfigurene, gjør ikke muligheten mindre til å anvende boken som forståelsesnøkkel inn til sin egen tid.

Virkeligheten og den historiske utviklingen (den sivilisasjonsødeleggende store krigen fulgt av nazismens og kommunismens fremvekst og ny krig i Europa) skapte en underlig, nærmest uvirkelig bakgrunn for Musils skaperverk. Noen mente at begivenhetene gjorde hans bøker mindre aktuelle, hvilket jeg er dypt uenig i. Selv om han ikke solgte mye, så ble han av innflytelsesrike kulturpersonligheter også i samtiden ansett som en av de store. Ingen ringere enn Thomas Mann mente Musil hadde Nobelpris-kvaliteter og etablerte på sent 30-tall et Musil-selskap for å hjelpe forfatterkollegaen. I ettertid er ”Der Mann ohne Eigenshaften” kåret til den viktigste tyskspråklige boken i sitt århundre. Musil ville trolig vært enig, for han visste at han skrev stor litteratur, men han ville nok syntes det hadde vært kjekt om berømmelsen og de store salgstallene hadde kommet en tanke tidligere.

Litterære langtidsvirkninger av Habsburg-stormaktens fall og reststaten Østerrikes manglende tilpasning til sin nye og reduserte status i Europas politiske struktur og historie kan man se ennå to generasjoner etter Musil, i Thomas Bernhards liv (1931-1989) og virke, dersom man nå velger å anlegge et slikt tolkningsperspektiv på sistnevntes rikholdige litterære produksjon (over 50 bøker og skuespill). Bernhard vokste opp under særdeles usikre familieforhold, han traff aldri sin far og ble bare delvis tatt hånd om av sin mor, men han festet seg ved sin bestefar som han bodde hos mesteparten av barndommen. Når han i tillegg var alvorlig syk med tuberkulose, var plaget med manglende trivsel og sengevæting og jeg vet ikke hva, så er det kanskje ikke så rart at mistilpasning og konflikter preget det senere forfatterskapet.

Men skrive kunne han! Med merkelige ”roll-on” setninger ofte preget av gjentagelser glir teksten fram. Man skulle ikke tro at godt språk kan komme av slikt, men det kan det altså åpenbart. Som Musil før ham ble også denne østerrikeren sett på som en Nobelpris-kandidat – og etter mitt og manges syn en adskillig sterkere sådan enn Elfriede Jelinek – men isteden føyet han seg til sist inn i den enda mer illustre rekken av verdige forfattere som aldri fikk en slik ære.

Kanskje var det et element av selvbeskyttelse som gjorde at ”de aderton” i Svenska Akademien aldri trakk Thomas Bernhards navn opp av hatten: Boken «Mine priser» der han gjennomgår litterære utmerkelser han har fått, er tidvis noe av det mest ramsalt kritiske man kan tenke seg; ingen falsk vennlighet eller høflighet der i gården.

Men stort sett skrev han om ensomhet og død, fullstendig usentimentalt og gjerne i monologs form, temaer han kjente godt siden barndommen. Titler som «Trær som faller», «Gamle mestere», «Utslettelse», «Wittgensteins nevø» og «Goethe dauer» (Bernhard skygget ikke tilbake for bruken av folkelige ord) rommer alle glitrende skrivekunst, svart-ironisk så det rekker både i form og innhold.

Det er ikke til å legge skjul på at han levde i stadig strid med sitt hjemland, og ikke sjelden kokte animositeten over fra begge sider. Han ble oppfattet som en «Nestbeschmutzer» (en som skiter i eget reir), og selv var han nesten manisk krass i sin avstandtagen fra østerriksk småborgerlighet; det var ikke mye pent han hadde å si om det østerrikske. Men skrivekunst (og for den saks skyld all kunst) er noe ganske annet enn å ha evne til å leve i tilnærmet harmoni med omgivelsene – noen ville kanskje til og med si det er antitetiske kvaliteter – og det er langtfra for sin livsførsel forfattere og kunstnere vil eller skal berømmes.

Selv etter døden fikk Bernhard inn et svingslag: I sitt testamente forbød han nyoppføring av sine skuespill og utgivelse av hittil upubliserte verker i Østerrike. Slik ble også han, om enn først etter sin død, en slags flyktning, som landsmannen Musil hadde vært det mens Bernhard selv ennå var et lite barn. Jeg synes nok trygt man kan si at den eldre forfatteren hadde bedre grunner enn den yngre for sin flukt, men min mening er uinteressant i sammenhengen.

De fremstilles ikke som like, Musil og Bernhard, og i den litterære formen er de også åpenbart forskellige. En ting de utvilsomt viser er at man kan skrive samme språk – tysk i dette tilfellet – fremragende godt på helt ulike måter. Man lærer ikke slikt på moderne skriveskoler.

De to lignet på hverandre i den forstand at de begge beskjeftiget seg med de evige spørsmålene mot en bakgrunn av massiv samfunnsmessig forandring og forstillelse, uforstand og forfall, ja, ødeleggelse. Kontrasten, relieffet som leserne ser deres tankeverden mot, blir derved spesielt tydelig. Kan hende er det derfor ikke tilfeldig at både Musil og Bernhard var østerrikere, borgere av et samfunn som hadde kollapset, men der virkeligheten ennå ikke i alle deler hadde trengt inn i folks nye selvoppfatning.

Skjønt kanskje leser jeg nå for mye inn i to isolerte forfatterskap. Det spiller jo egentlig ingen rolle hvordan man tolker, det skrevne ord lever sitt eget liv uavhengig av alle intellektualiseringer. Hver gang en leser finner en bok og oppslukes av den, skapes nytt liv. Slik udødelighet er mer verdt enn det meste.