Kommentar

Når motgangen tårner seg opp, kan mennesker i ruskevær velge ulike mestringsstrategier. Som regel skjer det ikke bevisst, men også ikke gjennomtenkte valg er valg. Man kan gjemme seg, rømme, kjempe, be om hjelp hos venner og familie, eller man kan søke trøst i kjemien eller metafysikken. Uansett hvilken vei man tar, kan man gjøre det i vissheten om at mange andre har gått foran. Utfallene har vært så ymse for å si det forsiktig.

Noen jakter et bedre liv gjennom bøkene. Også denne strategien har sine fordeler og ulemper; den har fungert for enkelte mens andre har funnet den uten effekt eller bent fram meningsløs. Det er altså langt fra de fleste som tar litteraturen til hjelp når de leter etter kraft eller sinnsro, men noen gjør det, og for disse vil jeg gjerne løfte fram tre verker – ett svært gammelt mens de to andre er samtidige – som har gitt eller kan gi mening også som hjelp til mestring. Hva man enn kan si og synes om dem, så er de i alle fall innsiktsfulle og dels også morsomme. Det er neimen ikke dårlig bare det.

Boethius’ ”Consolatio philosophiae” (”The consolation of philosophy” eller ”Filosofiens trøst”) ble skrevet i året 524 etter Kristus mens forfatteren satt i fengsel og ventet på rettergangen; verket er uten sammenligning det mest innflytelsesrike stykke fengselslitteratur vi kjenner i vår vestlige litterære kanon. Boethius hadde falt i unåde hos kong Theoderik den store og det hele endte med dødsdom og påfølgende henrettelse. Rundt fengselet falt Romerriket sammen, inni ventet forfatteren på sin egen smertefulle endeligt mens han tenkte og skrev.

Trøst søkte han i en tenkt cellesamtale med vitenskapens dronning, ”Fru filosofi” (la oss ikke glemme at filosofi betyr ”kjærlighet til visdom”). Hun minner Boethius om at det å ha jordiske eiendeler og suksess under enhver omstendighet kun er en flyktig glede, varig tilfredsstillelse kan bare den oppnå som eier tankenes gjenstander, ”det eneste sanne gode”. Sånn sett kan ”ulykke” som hjelper en å tenke rett, være mer verd å ha enn denne verdens ”lykke”.

Den lærdomsmessige essensen av de mange diskusjonene mellom fangen og filosofidronningen om klassiske (i dobbel forstand!) visdomsspørsmål ble at dødelige mennesker må lære seg å søke lykken ikke på utsiden, i det ytre livet, men inne i seg selv. Også de dypeste eksistensielle og religiøse problemene Boethius tar opp søker han å løse på denne måten, altså mer gjennom resonnering ut fra naturfilosofi og den klassiske greske tradisjonen enn med direkte referanse til kristendommen. Slik sett fremtrer han som en typisk stoiker i sin vanskjebne.

”Filosofiens trøst” var altså preget både av fromhet (kristendom) og fatalisme (stoisisme) samtidig som både innhold og form tydelig gjenspeilte den levende arven fra Platons tid og tenkning. Jeg kan ikke helt la være å se også islett av gnostisk dualitetstenkning i den, og ikke minst har filosofifruen likhetspunkter med den gnostiske Sofia, den kvinnelige mystiske visdomsfigur som vi på mer enn én måte har mistet forbindelsen med i dag. Boethius’ verk var et sant produkt av sin tid, senantikken, en syntese mellom kristendom og flere førkristne filosofiske tankeretninger.

”Filosofiens trøst” ble den tidlige middelalderens mest populære sekulære bok. Den formet tenkningen og satte tydelige litterære avtrykk hos flere av de etterfølgende store forfatterne som Dante (”Den guddommelige komedie”) og Chaucer (”Canterbury tales”). Selv etter at middelalderen var lagt bak oss, beholdt Boethius’ trøstebok iallfall noe av sin status. Noen litterære verker er tidløse, og ”Consolatio philosophiae” er et av de første blant dem.

Sveitseren Alain de Bottons ”The consolations of philosophy” kom ut i år 2000. Tittelforskjellen sammenlignet med Boethius’ bok utgjøres av en flertallsform; det er åpenbart at de Botton bevisst går i den gamle vises fotspor. På norsk kom boken i 2001 med tittelen ”Filosofi som lindring og trøst”.

Det er ikke noe kvantitativt storverk de Botton gir oss – hans bok er på kun 244 sider – men stoffet fletter seg tankemessig fint inn i Boethius’ mønster slik han etablerte det for halvannet tusen år siden. de Bottons bok består av seks meditasjoner over tre gamle (altså fra antikkens verden) og tre moderne (men også disse for lengst døde) filosofers tanker om noen av menneskets evige og typiske problemer, nemlig upopularitet (Sokrates), fattigdom (Epikur), frustrasjon (Seneca), utilstrekkelighet (Montaigne), hjertesorg (Schopenhauer) og vanskeligheter (Nietsche).

de Botton pretenderer ikke å ha skrevet noen filosofilærebok og en del av kritikken mot forfatteren om at han farer fram for lettvint og med harelabb over vanskelig faglig terreng, synes jeg er malplassert. De som mener at boken er ”grunn”, et typisk eksempel på ”philosophy for dummies”, må selvsagt gjerne være av den oppfatningen, men de bommer etter mitt syn både på det jeg oppfatter som de Bottons hensikt og på hans refleksjonsdybde. Mild og leservennlig stil skal ikke forveksles med tankemessig lettvinthet. Det må så absolutt være tillatt tenkende og skolerte mennesker å skrive om filosofiske spørsmål uten å bli profesjonelt kjedelige, og de Bottons fremstilling er preget av både sjarme og en språklig letthet som skaper begeistring og glede snarere enn distanse og pliktfølelse hos leseren. Kjedelig form var aldri noen garanti for hverken etisk klarsyn eller analytisk presisjon.

Å gjøre vesentlige personligheter i vår alles intellektuelle historie kjent for nye generasjoner lesere er jo i seg selv et verdig mål, enten man nå derved bidrar til menneskenes mestringsevne eller ikke. Rett nok får de fleste høre om Sokrates alt på et tidlig stadium (på skolen: han fremstilles gjerne som en slags ”tenke sjæl” ungdomsopprører, men skitt la gå), men de færreste forbinder navn som Seneca og Schopenhauer med noe levende lenger, enn si med noe nyttig. At en helsesam dose klok pessimisme basert på de to for lengst døde menns skrifter, formidlet og omskrevet av de Bottons lødige penn, for noen kan fungere som en øyenåpner, betviler jeg ikke et sekund. Da tror jeg forfatteren sier seg fornøyd med det han har oppnådd, og så får det heller være at noen alvorsmennesker ikke liker at han skrev denne lettleste boken og ikke enda et tungt og fotnotespekket verk.

Den tredje og siste boken jeg vil innom er enda mindre formelt alvorstung og har absolutt ingen ytre likhetspunkter med fagfilosofi. Det dreier seg om John Kennedy Tooles ”A confederacy of dunces” (på norsk heter den ”Tåpenes sammensvergelse”). Kennedy Toole begikk selvmord 11 år før boken ble utgitt (den kom i 1980), i en alder av 31. Historien om hvordan moren kjempet for å få den døde sønnens verk antatt for publisering (John selv hadde gått noen runder i samme ærend, han også) er blitt en moderne klassiker som også boken er det. Med en slik bakgrunn skulle man kanskje ikke tro at vi her snakket om en humorjuvel, men det er faktisk nettopp det boken er. Forfatteren fikk posthumt Pulitzer-prisen for den i 1981.

Tittelen referer seg til en epigraf av Jonathan Swift: ”When a true genius enters the world, you may know him by this sign, that the dunces are all in confederacy against him”. Ordene fremkaller nok nikk av gjenkjennelse også hos nåtidige lesere, vil jeg tro, med den følelse av trøst i felles skjebne som slikt inngir. Men det er en annen hovedgrunn til at jeg tar med boken i den aktuelle sammenhengen, nemlig at den eksentriske, idealistiske og kreative, men også ytterst sære hovedpersonen, Ignatius Jacques Reilly, er nærmest fetisjpreget opptatt med og begeistret for nettopp Boethius’ forfatterskap. Reilly, som i forordet omtales som ”a mad Oliver Hardy, a fat Don Quixote and a perverse Thomas Aquinas rolled into one”, forakter på det mest intense samtiden og dennes “mangel på geometri og teologi”. Selv lever han tankemessig i middelalderens skolastiske filosofi og med Boethius som sin åndelige bror mens han prøver å få endene til å møtes i en ugjestmild nåtidig virkelighet i New Orleans, Kennedy Tooles hjemby. Slike opplevelsesmessige kollisjoner kan enten lede til et totalt mislykket eller utrolig morsomt resultat, og her ble det så avgjort mer latter enn gråt. Skjønt selvsagt ligger et dypt og mørkt alvor i bakgrunnen av teksten, som det nesten alltid gjør i stor humor av tidløs kvalitet.

Men vent nå, er det virkelig rimelig å ta med i et essay om boklig trøst et verk som aldri ble utgitt i forfatterens levetid, og hvis ublide medfart hos forlagskonsulentene til og med antas å ha bidratt til svartsynet som sendte ham i en alt for tidlig grav? Var ikke heller det mislykkede, eller for sent verdsatte, manuskriptet en medvirkende årsak til at det gikk så galt? Og mens vi er i gang: Finnes det egentlig, om vi ser bort fra ønsketenkning, noe som helst bevis for at det skrevne ordet virkelig kan gi hjelp og trøst når hard virkelighet treffer mennesker av kjøtt og blod rett i fjeset og truer med å slå dem overende?

Nja, beviser gis det neppe, i alle fall ikke av det statistisk holdbare slaget, men anekdotiske berettelser om at penn og blekk eller blyantstumper har hjulpet mennesker med å overleve, finnes det godt om, både hva lesere og forfattere angår. De sistnevnte er som regel fornøyd hvis teksten de skaper betyr noe viktig for iallfall noen utenom dem selv; verdensfrelse drømmer de færreste om. Oftest er det forresten poesien som evner å fylle en slik rolle, har det i praksis vist seg, men selvsagt kan selv prosa i gitte tilfeller finne veien inn i mottakerens sjel.

Også vi lesere er fornøyd om vi bare innimellom kommer over noe som treffer oss midt i eksistensen. Det skjer iblant, og sjelden kan vi på forhånd si når. De tre nevnte bøkene har alle evnen til å berøre og hjelpe, dels gjennom latter – et therapeuticum som aldri skal undervurderes – og dels langs tankens vei til trøst. Automatikk er det ikke over saken, og selvsagt snakker vi om hjelp til selvhjelp. Men mer skal man vel heller ikke forlange, hverken av bøker eller mennesker?