Kommentar

Selvfølgelig er det mulig å leve et helt liv som om verden begynte da man selv ble født, og at ingen viktige forestillinger finnes utover det som formidles via omgang med venner eller til nød gjennom TV, øvrige elektroniske medier og tvunget opphold i et klasserom. Det er mulig, som sagt, og enhver får velge etter egen evne og lyst, men jeg er redd det blir en grunn tilværelse med liten plass for undring og garantert uten dypere forståelse. De som velger en annen vei, derimot, forstår snart at fortidens kunnskap holder nøkkelen til innsikt i ikke bare problemene menneskene den gang hadde, men også slikt som vi i dag baler med. De erfarer dessuten at gleden ved å forstå, iallfall prøve å forstå, er uløselig knyttet til lesing av gode bøker. Kan jeg med det følgende bidra litt ekstra i så måte, ved å vekke interesse for to spesielle bøker, så vil jeg være godt fornøyd.

Det romerske keiserdømmets – nota bene ikke republikkens – beste tid regnes for å ha vært under det andre hundreåret etter Kristus, en periode som ble avsluttet med keiser Marcus Aurelius’ død i år 180. Hans like imponerende umiddelbare forgjenger var Hadrian, og det er med en slags memoarbok om denne sistnevnte keiseren vi skal begynne, Marguerite Yourcenars «Hadrians memoarer». Både Hadrian-boken og den andre vi skal komme til om litt, finnes gratis tilgjengelig på bokhylla.no, Nasjonalbibliotekets utmerkede nettsted for all norskspråklig litteratur bortsett fra den helt blodferske.

Marguerite Yourcenar (født 1903 i Brussel, Belgia og død 1987 i Maine, USA; hun levde gjennom store deler av livet en omflakkende tilværelse, men var gjennomført fransk i sitt forfatterskap) skrev om en rekke ulike temaer, men det nevnte er hennes mest kjente verk. Arbeidet med «Hadrians memoarer» gikk i rykk og napp gjennom mange år, men da boken endelig kom ut i 1951, ble den umiddelbart en stor suksess. Keisermemoarene fletter stilsikkert i hverandre flere ulike temaer og sinnsstemninger – på gode bøkers typiske vis, skulle man kunne si – og forfatterinnen mestrer til fulle sin oppgave. God form og godt innhold er alltid en fortreffelig kombinasjon, ikke minst i litteraturen.

hadrian-bust

Boken er en fiktiv selvbiografi formet som et testamentarisk brev fra den aldrende og dødssyke keiseren til hans unge etterfølger. Hadrian reflekterer over sitt levde liv i alle dets faser og fasetter, godt som dårlig, edelt og svikefullt. Det er en klok gammel mann som rydder i sjelen ved å gjøre opp sitt emosjonelle og intellektuelle bo, og det er en åpenbart klok kvinne som fører livstestamentet i pennen. Refleksjonene favner hele livsspekteret, fra poesi og filosofi via militære erfaringer til den typisk romerske maktkampens sødme så vel som vemmelse (man ble ikke imperator uten å gå over lik både bokstavelig og billedlig), men dveler også ved mannen Hadrians høyst personlige sorg over at den eneste han hadde elsket, unggutten Antinous, hadde druknet i Nilen, muligens av egen vilje for å unngå de prøvelser fremtiden hadde i vente for enhver på vei mot makt i det enorme riket.

Sistnevnte tema, altså kjærlighet mellom to mennesker på samme side av kjønnsskillet, var forfatterinnen innom også i flere andre bøker. Hun var selv biseksuell og levde siste halvdel av livet sammen med sin kvinnelige sjelevenn. Av en eller annen grunn berørte hun alltid spenningen ved å ha «feil» legning via fortellinger om menn som stod i kjønnslig forhold til andre menn, hovedrolleinnhaverne var aldri kvinner. Kanskje skal Yourcenars store interesse for Konstantin Kavafis’ diktning, hun oversatte flere av hans verker til fransk, sees mot bakgrunn av samme erotiske kompleksitet, skjønt slikt kan man aldri vite.

Dyp fascinasjon for antikkens verden var i alle fall noe hun delte med Kavafis, og det er dette perspektivet jeg finner mest givende ved forfatterskapet. Med utsøkt språklig eleganse (et lite forbehold her: Jeg ikke lest Yourcenar i originalversjonen, men i følge anmeldere var hun en språkets mester, noe man også får klart inntrykk av gjennom de norske og engelske oversettelsene) leier hun leseren inn i romerrikets tankesett slik det ble manifestert hos en av tidens store og kloke.

Den gamle keiseren er uten håp om annet enn å forsvinne når sykdommen snart tar ut sin rett. Datidens tenkere, og Hadrian var definitivt en av dem, trodde ikke lenger på de gamle gresk-romerske gudene, får man inntrykk av, disse tjente mest som sosiale markeringpunkter for demonstrering av lojalitet til staten, den offisielle religionen og tradisjonene. Samtidig var den kristne guden ennå over hundre år unna å bli en riktig maktfaktor i det romerske samfunnet. Hadrian levde i begynnelsen av en brytningstid da forfallet mentalitetsmessig så vel som organisatorisk ennå ikke var blitt merkbart for de fleste, men der man tilbakeskuende aner flere tegn til det som skulle komme. I ledende samfunnslag var den gamle og enkle gudstroen i betydelig grad erstattet av ulike avanserte filosofiske retninger som ennå i dag nyter stor respekt, ikke minst stoisismen. Man levde sitt liv, tok sitt ansvar og aksepterte konsekvensene.

Den klassiske distansen til egen skjebne skinner gjennom i Hadrians fiktive brev, distanse preget av vemod som imidlertid ikke på noen måte tillates å ta kontroll over mannen som snart skal dø. Her er intet søtladent, ingen sentimentalitet. Fortellingen preges snarere av det som på fransk kalles «ennui» så vidt jeg vet, en forståelsens lede over det uvegerlige forfallet som merkes både i eget liv og samfunnet for øvrig. I mange av de mest verdifulle skjønnlitterære verkene innen vår kulturkrets gjenfinnes nettopp denne følelsen av kontrollert melankoli. Til sist er det tidens og utviklingens glemselstårer som vasker leden vekk.

Boethius’ «Filosofiens trøst» ble skrevet på tidlig 500-tall mens forfatteren satt fengslet og ventet på å bli avrettet. Rundt ham falt Romerriket sammen under kombinasjonen av germanernes trykk utenfra og forfall innenfra. Det var en tid da mange hadde gode grunner til å fortvile.

Trøst søkte Boethius i klassisk stoisk tenkning, først og fremst, slik han fremstiller det i sin imaginære cellesamtale med «Fru filosofi.» Hun minner ham om at den eneste sanne lykken må søkes og finnes i ham selv, i stille refleksjon ad modum Sokrates over Det Godes egentlige vesen. Stoisk tankegods, tidligkristen fromhet og typisk greske resonnementer ut fra naturfilosofi smelter sammen i Boethius’ senantikke refleksjoner over hva som er viktigst i både livet og døden. Det er ikke godtkjøpsløsninger han tilbyr, ikke kiosklitteratur av «how to»-typen. Men innsikten hjalp ham til å dø som han hadde levet. Samme nytte har hans ord hatt for mange andre siden.

De nevnte bøkenes kvalitet er i seg selv mer enn grunn god nok til å løfte dem frem, men jeg har også et tilleggsmotiv: De har etter min mening direkte betydning også for vår tid og dagens mennesker. Særlig tre forhold gjør seg da gjeldende.

De første hundreårene fra omtrent Hadrian og fremover var en religiøs brytningtid, som alt antydet, i betydningen at de gamle gudene hadde mistet sin kraft samtidig som middelalderens kristne paradigme ennå ikke hadde trengt gjennom og inn i alle samfunnets krinkler og kroker. Fritenkning var derfor mulig – ja, nødvendig – mer enn både før og etter; først i og med opplysningstiden (1700-tallet) begynte lokket å løftes av europeisk kristendom og menneskene kunne igjen fritt søke forklaringer på livets gåter i alle retninger og dimensjoner.

Etter 1900-tallets store kriger har en ny era inntrådt da ikke bare «Gud er død» (Nietzsche), men samtidig det vitenskapsbaserte håpet om stadig forbedring av den menneskelige tilstand frem mot et jordisk paradis skranter og visner. Vi lever på mange måter i samme type troløse tid som Hadrian og Mark Aurel gjorde. Etter min beste forståelse har vi prinsipielt sett ikke bedre hjelpemidler i livets verktøykasse enn de gamle hadde; også vi må selv lese mening inn i tilværelsen, makte å leve et brukbart liv så lenge det nå varer. Den skrupelløst ærlige ender ofte opp med stoikernes kaldkloke blikk på tilværelsen som livssynsmessig endestasjon. Der intet annet er, tjener det lite til å dikte opp alternativer.

Følelsen av at omgivelsene er ved å falle sammen, har preget den moderne vestverdenens tenkning i alle fall siden publiseringen av Oswald Spenglers «Der Untergang des Abendlandes» like etter første verdenskrigs slutt. I dag er sentimentet like fremtredende, om enn med en delvis annerledes begrunnelse. Uansett er det lett å finne likheter mellom Romerrikes langsomme oppsmuldring og endelige fall og vår egen tids manglende vilje og evne til å håndheve vestlige verdier i møtet med det og de fremmede. Sammenligningen halter på noen punkter, selvfølgelig gjør den det; fremfor alt har vi ikke kunnskap om sluttresultatet slik at vi kan anpasse argumentasjonen retrospektivt til hendelsesforløpet og derved oppnå perfekt korrespondanse. Men likevel og uansett: Mot slutten hadde ikke romerne kraft og energi til å sette sitt umiskjennelige stempel på samfunnsaktiviteten lenger, de var ikke lenger mestere i eget hus. Da falt byggverket sammen. Kloke borgere bivånte den tilsynelatende uavvendelige katastrofen mens de tenkte sine gamle, stoiske tanker om hvor lovmessig alt det skapte igjen blir til støv uansett hva vi setter imot. Man trenger ikke være apokalytiker for å slås av likheten med vårt vestlige samfunns manglende evne og vilje til selvhevdelse.

I et nærere tidperspektiv kan man se til 1930-tallet for å stille samtidens ettergivende maktløshet i meningsfyllt historisk relieff, det er ikke nødvendig å trekke linjene helt tilbake til senantikken. De trette vestlige demokratiene orket ikke å sette hardt mot hardt da den nye tidens energiske ideologier – kommunismen, fascismen og nazismen – forlangte større plass og mer sol for sine respektive hjemstavnsland. Man valgte vanæren, men fikk krigen. Om parallellen holder til vår nåværende situasjon, vet jeg ikke, men jeg mistenker at den gjør det.

Politiske lederes manglende kunnskap om og respekt for historiske lærdommer inviterer til kronisk hoderysten. De elsker makten, men ser ut til å være likegyldige overfor hvilke krav maktposisjoner stiller til innehaverne for at de skal beholde legitimiteten som våre foresatte i kampen for tilværelsen. Slik sett kunne de gått rett inn i en fortelling om romertidens maktkamp; hverken leopardens flekker eller zebraens striper har endret seg nevneverdig siden den gang.

Vi andre kan ikke gjøre stort annet enn observere vankunna paret med maktbrynden og tenke om igjen de samme tanker som menn av Hadrians og Boethius’ støpning hengav seg til mot slutten av livet. De forstod, og forståelsen trøstet dem. Samme botemidler bidrar fremdeles til å tåle sønderfallet.

 

Mest lest

Terrorens ansikt

Tydelige fotefar