Både hus og blues kan ha metaforiske betydninger. På 70-tallet engang begikk Finn Kalvik, en av tidens store unge, en plate som inneholdt sangen «Samfunnshus blues». Politisk hadde jeg lite til felles med trubaduren, men jeg synes fremdeles at han på sitt beste var framifrå dyktig. 

Bluesen (navnet stammer angivelig fra «blue devils» og refererer til en følelse av tristhet eller nedstemthet, i enkelte musikk-frie kretser bedre kjent som ennui) har sitt utspring i afroamerikanske miljøer. Musikkformen treffer meg i hjertet uavhengig av om det er jazzfolk, visesangere eller mer klassisk innstilte følelsesmennesker som skaper tonene. Forhåpentlig er man ennå ikke kommet så langt inn i wokosfæren at slikt oppfattes som uakseptabel «kulturell appropriering» fra min side. 

Blues fra et samfunnshus er altså en Kalviksk formulering, men hus-ordet bærer også med seg separate historisk-politiske assosiasjoner som bidrar med relevante blåtoner. Trolig er det nødvendig å opplyse unge lesere om at Samfunnshuset i gamle dager var et svært viktig samlingssted for nordmenn; ofte var det småbyens eneste felles forsamlingslokale, og jeg fant selv i unge år veien dit én gang i uken for å delta i en helt annen aktivitet enn gitarspill. Dét er imidlertid en ganske annen historie, så la oss isteden utvikle hus-metaforen ved å mimre kort over hvor beryktet den ble under Jaglands regjeringstid (1996-97) da Det norske hus ble lansert som et bilde på alt det sosialdemokratiske og gode som angivelig binder nordmenn sammen. Vi var mange som ikke følte oss hjemme innen dette Jaglandske prosjektet. Det ble da også raskt forpasset til skraphaugen, fullt av oppstyltret svadasolidaritet som det var.

Ikke desto mindre finnes utvilsomt et norsk folk og en ditto folkelighet vi alle har del i, selv vi den postmoderne globalismens dissidenter. Mange kjenner daglig blåfargen og fremmedgjøringen gnage i sjelen når den offisielle «virkeligheten» tres ned over hodene våre.

Vi vokste opp i visshet om at våre strevende og kjempende forfedre hadde overlevert oss et fedreland som nordmenn hadde spesielt ansvar for og rett til. Nå hevder imidlertid de som sitter med definisjonsmakten i samfunnet, fra kong Harald og nedover, at dette var en slags historisk-språklig misforståelse i og med at alle angivelig er like mye nordmenn straks de blir bærere av det typisk røde passet. Vi kommer jo alle et eller annet sted fra, poengteres det sterkt og klart om enn ikke videre logisk interessant, og derfor kan ikke landet være noen særlig gruppes eksklusive arvelott. Mange er uenige i denne nytolkningen av vår nasjonale virkelighet, men ikke desto mindre fortsetter de aller fleste likevel å stemme på de samme partiene som hakker bit etter bit av grunnloven og gradvis underlegger vårt land det overstatlige EU-monsteret vi to ganger har sagt nei til. Av slikt vokser dyp og sår lede, for nordmenns unnlatelsessynder er det som muliggjør bortskuslingen av vår nasjonale arv;  ingen tvinger oss med våpen i hånd.

Riktig blå i hugen blir man ved innsikten i at det er nettopp de institusjonene som bære særlig ansvar for å påse at generasjonskontrakten holdes i hevd, som svikter og sviker sitt mandat. Jeg har tidligere mange ganger påpekt hvordan politikerne, kongen, kirken og skoleverket bøyer seg som siv i vinden for kulturmarxistisk virkelighetsforståelse. La oss derfor denne gang ta for oss en aktuell – men viktig – hendelse, nemlig hvordan Norsk Rikskringkasting valgte å markere 10-årsdagen for Behring Breiviks mordorgier i Oslo og på Utøya. 

Ikke misforstå meg, det skulle bare mangle at ikke en slik massiv tragedie ble viet behørig oppmerksomhet, og deler av dekningen var da også helt grei. Men samtidig formelig spiste NRK-journalistene rett av hånden til Ap og AUF i vinklingen: Ingen som helst spørsmål ble stilt ved de nevnte grupperingenes narrativ og strategi for å gjøre «kampen mot høyreekstremismen» til en politisk hovedsak ved høstens valg, isteden fungerte mediene for Gud vet hvilken gang som vennlig mikrofonstativ. Alt og alle til høyre for midten drev direkte eller indirekte kulestøperi for eksisterende og potensielle høyreekstremistiske terrorister, fikk vi vite. Personer som måtte mene det samme som de nevnte ekstreme, om enn bare innen snevre sektorer av virkeligheten, skal heretter og inn i evigheten kjeppjages ut av den norske fellesforståelsen. «De gode» (les: de som abonnerer på venstresidens virkelighetsforståelse) skulle fra nå av vite å ta igjen. Alle anstendige menn og kvinner i fedrelandet, ikke minst våre offentlig finansierte journalister, forventes å hjelpe til i denne rensende «dugnaden».

Av time etter time med slik uimotsagt, massiv Ap-propaganda blir man like blå- som nitrist der man sitter i sitt lille kammer dypt inne i samfunnshuset. Til sist klarer man likevel å riste pelsen og gjenvinne fotfestet; jeg har tross alt vært ute en vinternatt før og vet at slik blir det når venstremoralistene får fare uhindret frem.

I denne typen situasjoner er for noen av oss klassisk trøst dét man helst tyr til, tanker som har tålt tidens tann, både intellektuell motbør og emosjonell tilsvining. Jeg har vært innom temaet før, men nevner gjerne enda en gang noen tidløse hjelpere mot politisk depresjon: Boethius’ «Filosofiens trøst»gir en håndsrekning til enhver som utsettes for maktsyk galskap; hans refleksjoner går aldri ut på dato. Vil man ha ytterligere antikk prosahjelp, er Marguerite Yourcenars «Hadrians memoarer» et godt sted å gå, eller man kan gripe tilbake til det sene 1800-tallets rike forråd av stoisk lyrikk, eksempelvis Henleys uforlignelige «Invictus» som har hjulpet hardt prøvde av alle politiske avskygninger. Tung erkjennelse smidd i fullendt form kan være også nåtidsnordmenn til hjelp og trøst.

Jeg er sikker på at mange med meg kjenner sorg over at vår politiske virkelighet er blitt oss så fjern samme om det er de såkalt «blå» eller «røde» som sitter med regjeringsmakten. Vi ser at dette ikke spiller stor rolle; hovedtendensen er uansett at sånne som oss – alminnelige, patriotiske, document-lesende nordmenn som ønsker å gjøre sitt beste for etterkommerne – i økende grad og fullstendig grunnløst brunskvettes av både medier og det politiske etablissementet. 

Selvsagt blir man lei seg av slikt, men skittkastingen (for dét er hva vi har å gjøre med) blir ikke mer berettiget bare fordi kasterne er mange og utenpåprektige. Å snakke sant lønner seg uansett i lengden, i den platonske, evige verden om ikke i den dennesidige. Ingen blir et bedre menneske av å snu kappen etter vinden eller ved å prate de mektige etter munnen. Kan vi i det minste gi våre etterkommere del i denne sannheten, har vi ikke gjort noen helt dårlig jobb.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂