Kong Haralds nyttårstale ble i år naturlig nok preget av katastrofen i Gjerdrum og vanskelighetene som pandemien har skapt for mange mennesker. Medfølelsen gikk dermed som en rød tråd gjennom talen til kongen, som jo er på sitt aller beste i rollen som medmenneske.

Usminket realisme og empati gikk hånd i hånd fra start:

Jeg føler med dere som går inn i det nye året med sorg og uvisshet. Med dere som har mistet hjemmene deres og som akkurat nå er fortvilte og ikke ser veien videre.

Kongens tanker gikk blant annet til

alle dere som skulle ønske dere var et annet sted i kveld. Som savner noen dere er glad i. Til alle dere som føler dere alene denne nyttårsaftenen: Du er ikke alene om den følelsen. Til alle som er slitne og urolige for fremtiden: Jeg forstår dere så godt.

For noen ble det året da drømmene brast, jobben forsvant og det som var vondt fra før ble enda verre.

Hans majestet takket folk for at de holder ut, og gikk over til å snakke om det som gleder ham mest med kongegjerningen:

I januar har vi vært konge og dronning i 30 år. Gjennom hele denne tiden har dét å reise rundt i Norge og møte mennesker vært det som har gitt oss aller størst glede. Vi har savnet disse møtene inderlig dette året.

I fravær av 17. mai-tog foran Slottet har kongen mottatt mange brev fra barn. Mange av dem er ensomme:

«Jeg savner alt sosialt. Dette ble litt brutalt» skrev en jente i tredje klasse. «Jeg kan bake en kake alene, men jeg trenger en venn som kan spise den», skrev en annen.

Det var således en tale med færre politiske overtoner enn normalt, og det må sies å være befriende, gitt at disse ikke sjelden har vært skjærende falske de senere årene.

Optimismen på den nære fremtidens vegne er kanskje litt vel rosenrød:

Vi er i en alvorlig situasjon – både i Norge og i verden. Men kriser tvinger frem endringer som også kan bli både gode og nødvendige – selv om de er smertefulle. Det har historien vist oss gang på gang.

Truslene mot friheten som kommer fra så mange hold, er ikke det som streifer kongen. Man fornemmer at de «gode og nødvendige» endringene kanskje er det bebudede «grønne skiftet».

En kort stund så vi blå himmel og klart vann på noen av jordens mest forurensede steder. Dette bildet bærer vi med oss. Det gir håp, det viser muligheter – og det gir oss samtidig et ansvar.

Temaet ensomhet ser ut til å ha blitt stadig viktigere for kongen:

Jeg har spesiell omtanke for barna våre og de som er unge. Når det blir lenger mellom vaktpostene, kan mye lidelse og ensomhet gå under radaren. Sårbare unge blir ekstra utsatt når de mister nettverket sitt – eller den ene som pleier å se dem. Treneren, læreren, faren til en kamerat…

Nå må vi være hverandres «ene». Den som stopper opp og ser, som tar en telefon og spør. Det er mange i landet vårt nå som føler at livet liksom går fra dem. Både unge og eldre synes de har dårlig tid: For de unge er tomrommet uten sosial kontakt helt naturstridig. For eldre er hver dag dyrebar.

Kongen fornemmer kanskje ikke fullt ut at livet er krevende for mange også i normalår, og at dette har å gjøre med at den normaliteten han skisserer, for lengst har opphørt for mange i Norge.

Vi savner de gode, faste gjøremålene og aktivitetene vi har tatt for gitt. Å kunne samles med venner, kolleger og familie. Å la oss berøre og begeistre over felles opplevelser i et kulturhus eller på en fotballtribune.

Realismen glimter til nå og da lell:

Jeg kan ikke si at alt blir bra og at alt blir som før.

Man må ikke gi opp:

Håpet skal bære oss alle inn i 2021.

Men håpet om hva? Og hva nærer det håpet?

«Vi har kommet gjennom store prøvelser før», sier kongen. Investeringsrådgivere er nøye med å understreke at historisk avkastning ikke er noen garanti for fremtidig sådan. Det er mange omstendigheter som gjør at det vi-et har litt andre egenskaper enn før. Ensomheten som opptar ham slik, gir en pekepinn om dét.