Kommentar

Det er ikke lenger siden enn i fjor høst at jeg skrev en kommentar her på nettstedet med tittelen «Venner». Tittelen nå er ikke nevneverdig forskjellig, men innholdsmessig skal vi løfte blikket og diskutere et par viktige sider ved vennskapsforhold som ikke ble berørt da (og vi skal la deler av omtalen ledsages av vakker musikk!), ikke minst fordi kommentaren dengang var foranlediget av at enda et korrupsjonsnært forhold innen den norske makteliten var blitt avslørt i media. Men selv om altså hensikten er å komme inn på allmenngyldige spørsmål som har med vennskap å gjøre, skal vi begynne med noen konkrete eksempler eller historier, for veien til det generelle begynner som regel best i det spesielle om man ikke skal risikere å bli alt for høytflyvende ugjenkjennelig.

Sammen med en god venn besøker jeg hans fjellhytte en par-tre ganger i året. Vi tilbringer noen dager der med god mat og drikke, går turer av moderat lengde til omkringliggende topper og mimrer i største fordragelighet om ting som har vært snarere enn legger planer for fremtiden; ikke urimelig når det forgangne for oss begge garantert har strukket seg over vesentlig lengre tidsavsnitt enn vi kan forvente oss av resten. Det er bare oss to, venner siden en militærtjeneste som ble tilbakelagt for lenge siden, men likevel er også en tredje med på et vis, vår avdøde felles venn fra samme ungdomstid. Vi minnes ting vi gjorde sammen, pussige episoder kanskje, og snakker litt om det som kunne vært, men ikke ble fordi noen celler i kroppen hans slo seg vrange og ble til en uhelbredelig kreftsykdom. Det hele foregår uten enhver systematikk eller plan og er mest som tilfeldig assosiering å regne, i alle fall ser det slik ut på overflaten.

Vår venn var en helstøpt, tvers igjennom ærlig mann vi kunne stole på i alle sammenhenger. Samtidig var han forfulgt av uflaks i livet, skjønt noen ville kan hende si at mye av uflaksen var av det selvpåførte slaget, hjelpsom, godhjertet og delvis naiv som han var i mange sammenhenger til tross for et glimrende akademisk intellekt. Det finnes de som benytter seg av slike uegennyttige menn, og det er aldri vakkert.

Vi drikker en skål for Sigurd, sier noe pent om ham, er stille og vet at det kunne like gjerne vært en av oss som hadde gått ut av tiden alt for tidlig. Ved å snakke om ham holder vi minnet ved like. Så lenge vi husker og ærer ham, er han ikke helt borte selv om nærværet er av det uforklarlige og usikre slaget. Mer kan vi ikke gjøre, ikke nå og ikke da han ble syk.

Et av mange berømte vennskap som kjennes fra klassisk litteratur (i dette tilfellet fra 1500-tallet, altså renessansens tidsperiode), beskrives i Michel de Montaignes essay «Om vennskap.» Han skriver om sitt forhold til Étienne de La Boé­tie, forfatteren av «Om den frivillige trelldom» som jeg i annen sammenheng har vært inne på her tidligere. de La Boé­tie er død, de Montaigne savner ham og beskriver inderligheten i forholdet som fantes dem imellom. Vennskap er langt mer og større enn bekjentskap, poengterer de Montaigne. I bekjentskaper har man typisk gjensidig nytte av hverandre, og det som gjerne kalles vennetjenester burde kanskje heller gått under navnet bekjentskapstjenester. Hos venner dreier det seg derimot om noe mer og dypere, om to viljer som flyter sammen til én, endog (med Aristoteles’ ord) om én sjel i to legemer. Sjelelig forbrødring er kjernen i de Montaignes vennskap.

Jeg skal siden komme tilbake til de Montaigne og hans forfatterskap, håper jeg, men la meg gjengi et sitat som illustrerer dybden i vennskapsforhold slik han tegner det: «Om det finnes noe slikt som et godt ekteskap, så er det fordi det ligner på vennskap mer enn kjærlighet.» Noen vil kanskje si at slike utsagn røper enda mer om en misogyn åre i hans tenkning enn om sansen for venners verdi, og det skal villig innrømmes at man kan finne også andre sitatbelegg for en slik konklusjon. For eksempel sier han et sted at genuint vennskap ikke kan etableres med en kvinne. Men la alt det ligge, heller ikke de Montaigne er perfekt og man må gjerne mislike enkelte av hans meninger om man føler behov for å sette moderne rammer rundt hans tankeverden. Det var hans hyllest til vennskapet som sjelefellesskap jeg ønsket å løfte fram, intet annet denne gang.

Ulike mennesker har ulike favorittfilmer og -regissører. Polske Krzystof  Kieslowski ser jeg som den største i så måte, den som har gitt meg de fineste opplevelsene foran lerretet. Han er kanskje mest kjent for de siste filmene sine, «Veroniques dobbeltliv» og trefargetrilogien («Hvitt,» «Blått» og «Rødt»), men for meg var «Dekalog» fra 80-tallet toppen av skaperverket.

Kieslowsky døde brått i 1996. I ettertid har en av hans nære venner og medarbeidere, komponisten Zbigniew Preisner hvis musikk var en uvurderlig og integrert del av Kieslowskis beste filmer, skrevet en dødsmesse til hans ære, «Rekviem til min venn.” Det er musikk jeg stadig vender tilbake til, og jeg innrømmer gjerne at ønsket om å kunne lenke til Preisners rekviem var et viktig bakenforliggende motiv for at jeg overhodet skriver om dette temaet. Hele stykket (67 minutter) kan du høre her. «Lacrimosa»-avsnittet er særlig vakkert og rørende; det varer bare tre og et halvt minutt og du kan høre det her. ”Lacrimosa” betyr tårefull eller gråt. Avsnittet er en del av ”Dies irae,” vredens dag eller dommedagen i den gamle katolske messen for de døde.

Felles for alle de tre små historiene ovenfor er at gjenlevende minnes og ærer sine døde venner. Jeg vil dele et spørsmål med dere som jeg selv ikke har svaret på, og som jeg er ganske sikker på ingen andre har fullgodt svar på heller: Hva er igjen av våre venner? Er det kun minnene om dem eller er det noe mer?

Selv funderer jeg rett nok ikke like mye over spørsmålet som jeg en gang gjorde. Ikke fordi det er naivt, slikt bekymrer meg enda mindre enn før, men fordi jeg vet at jeg ikke kommer noen vei; sånn sett er spørsmålet retorisk, mest som et hjertesukk å regne. Men jeg vet at så lenge vi, de gjenlevende, beholder døde foreldre, venner og andre i minnet, så er de i alle fall ikke fullstendig borte. Det er kan hende et kleint svar og en stusslig ambisjon – særlig kristne vil trolig se det på den måten – men lengre strekker for mitt vedkommende hverken tankekraften eller evnen. ”Vetle vitet strekk ikkje til” som en klok mann (Ivar Aasen) sa det.  ”Ei tru [til å] stydja oppunder” skorter det også på, og slikt kan man ikke «fake» seg til. Da gjenstår som eneste mulighet bare å bevare i alle fall minnene så lenge jeg kan, og samtidig nære et lønnlig håp om at noe uforklarlig kanskje finnes som gir ytterligere virkelighet til gode sjeler som engang var. Uansett: de Montaignes essays og Preisners musikk vil fortsette å leve så lenge teknologi og mennesker finnes, om enn i en cyberspace-evighet som kanskje ikke har de mest åpenbare religiøse overtonene. Det er så mange slags altere man kan bygge for å forrette sine hellige handlinger ved.

Den siste lille historien jeg hadde tenkt å berette, er av en annen type. Jeg sikter til forholdet mellom den unge Einar Gerhardsen og den allerede voksne Martin Tranmæl, mannen som aldri formelt ledet arbeiderbevegelsen i Norge under de mest radikale årene rundt og etter revolusjonen i Russland, men som likevel var den dominerende personligheten blant mange andre sterke og ambisiøse radikalere hvis ønske det var å omkalfatre det norske samfunnet i det de mente var en mer rettferdig, en sosialistisk, retning. En innsiktsfull beskrivelse av de nære forbindelsene disse politiske lederne imellom fant jeg i Finn Olstads «Fra leirbålet til maktens korridorer. Om Martin Tranmæl, Gerhardsen og politisk vennskap” . Olstad forteller hvordan menneskefikseren Tranmæl knyttet de unge, begavete revolusjonære til seg, hvordan relasjonene ble bygget og videreutviklet ikke bare gjennom vanlig politisk virksomhet og strid, men også gjennom turer i marka, på hytta og ved bål i skogen. Slik ble loyalitetsbånd knyttet, fremtidsmålene meislet ut og lederemnene, ikke minst unge Einar, fikk sine synspunkter stemt av mot lederens ønsker og drømmer for det nye samfunnet som de skulle skape sammen. Det var en fantastisk tid da verden var i opprør; kriger skapte «change» som de alltid gjør. Nettverket av de politisk vakte viste seg sterkt nok til å ta over makten i Norge etter at fortsettelseskrigen, altså andre verdenskrig, hadde ryddet det gamle samfunnet og de gamle politikerne av veien.

Det er flere tydelige skilnader mellom den siste historien og de tre foregående. Ett er forskjellen i alder mellom vennene; atten år er mye når man er ung og forholdet må til å begynne med ha vært klart asymmetrisk. Videre gjelder at i fortellingen om Tranmæl og Gerhardsen er det en tredje, utenforstående person som omtaler det historiske forholdet mellom to venner han selv ikke kjente personlig, det dreier seg altså ikke om en gjenlevende som minnes en avdød venn. Mer interessant er imidlertid at den pur unge og den litt eldre politikeren var klart nyttige for hverandre, på en måte som ikke minner om noe i de første historiene, med mulig unntak for at Kieslowski og Preisner begge bidro til kvaliteten av de samme filmene og derigjennom til hverandres suksess og berømmelse. Da er vi inne på forskjellen mellom å være og å gjøre, mellom menneskers egenverdi sammenlignet med deres eventuelle nytteverdi, altså mellom deres ontologiske og instrumentelle kvaliteter i vennskapsforhold og andre relasjoner.

Det er selvsagt intet galt i at venner gjør hverandre tjenester, enten det nå skjer mens de arbeider mot samme mål – som når Tranmæl og Gerhardsen strevet for å omvelte det norske klassesamfunnet – eller i største alminnelighet. Vennskapet de to imellom var etter all sannsynlighet primært nettopp det, i alle fall fra den unge Einars side (Olstad tar tyren ved hornene og skriver i klartekst at det ikke finnes grunnlag for å mistenke noe homoerotisk innhold i relasjonen, hverken på den ene eller andre måten); at de så sekundært hadde nytte av hverandre politisk og kanskje også på andre måter, var bare en kjekk bivirkning.

Når jeg imidlertid ser meg rundt i samtiden, så finner jeg mange politiske og andre forbindelser som inngir mistanke om at det primære og sekundære har skiftet plass. Vi lever i en tid da bevisst nettverksbygging er blitt nøkkelen til suksess, ja, faktisk den store moten i profesjonelt så vel som annet samkvem. Blikket for nytten av ens såkalte venner (merk hvor fjernt vi her er fra de Montaignes vennskapsbegrep!) er skjerpet mens antallet er økt. Konsekvensen blir deretter: Når nytteverdien svinner, så opphører umiddelbart vennskapet. Eksempelvis gikk en viss Stoltenberg regelmessige turer rundt Sognsvann med en viss Valla; vennskapet, eller i alle fall kameratskapet som det foretrukne ordet i de kretser ofte er, var tydelig og demonstrert, men det opphørte straks LO-sjefen falt fra makten.

I slike forbindelser er menneskene redusert til midler, de er instrumentalisert. Man trenger og setter pris på dem for det de gjør, ikke for det de er. Om man vil, kan man godt bruke et marxistisk begrep om endringen: tingliggjøring.

De maktglade sfærer av samfunnet ikke bare benytter seg frikostig av denne type «vennskap,» de utvikler dem bevisst og er til og med stolte av hvor flinke de er blitt i kunsten. I gamle dager var Gutteklubben Grei den «organisatoriske rammen» rundt slike fellesskap av sosialt og pengemessig likesinnede menn som hjalp hverandre til å få, beholde og videreutvikle makt. I dag er ulike kvinnenettverk helt ublu i sin presentasjon av målet: de skal hjelpe deltagerne å klatre «til topps» i samfunnet. At de ikke stiller spørsmål ved den etiske dimensjonen av egen aktivitet, gir grunnlag for trist refleksjon, det samme gjør oppfatningen av hva som utgjør ”toppen” og hva som er ”bunnen” innen ulike virksomhetsområder. For å si det meget mildt: Jeg er ikke alltid enig med dem om hva som topp og hva som bunn er. Uansett er det én ting å leve med Macchiavelliske sannheter overalt rundt seg – de har nok alltid vært der, tydelige å se for dem som våger og vil – noe annet er at de nå opphøyes til norm.

Nettverksklatring skjer i alt fra akademia til ungdomspolitikk til samværet mellom dem som tiltror seg å være De Aller Største. For hva annet er det man hengir seg til når man går gradene fra Framfylkingen via AUF til de første vervene som politisk rådgiver for de eldre som alt står midt i makten, og som sørger for etterveksten av likesinnede? Et engelsk ord for virksomheten er «grooming,» og det lyder ikke alltid like vakkert.

For meg som alltid har observert disse prosessene utenfra – kanskje fordi jeg ikke har evnet annet, hva vet vel jeg, men definitivt også fordi jeg ikke har villet delta i virksomheten og synes den er, med et enkelt ord, upassende – etterlater synet av all denne strebingen en ekkel smak i munnen. Den åpenbare iveren og entusismen for nettverk der man kan stå og klatre på hverandres rygger og bedrifter, enten det nå foregår innen rammen av tapas etter foredrag og møter i UiO-regi eller gjennom sang, teltliv og organisert sosialisering på politisk ungdomsleir, slår meg som underlig i sin kritikkløshet og grunnhet. Det man bygger er snarere overflatiske bekjentskaper av bruk-og-kast typen enn vennskap. Respekten for den andres egenverdi mangler.

Det snakkes og skrives mye om etikk i dag, jeg synes alt for mye, og jo mer det prates, desto vagere blir kjerneverdiene. Bedre enn det poserende ”se-så-etisk-bevisste-og-flinke-vi-er” snakket ville det vært om man i stedet alltid passet på å holde anstendighetsflammen ved like, brennende et eller annet sted på grensen mellom samvittigheten og hjertet. Det er tydeligvis ikke slikt man lærer på lederkurs.

Les også

Ekte -
Kings Bay: Et 50-årsminne -
Politisk forakt -
Generalsekretærene -
Årsaker og grunner -
Valsetakt i øst og vest -
Å passe på flokken sin -

Les også