Kommentar

For 50 år siden, 5. november 1962, skjedde det en eksplosjon i Kings Bay Kullkompanis Estergruve i Ny-Ålesund på Svalbard. Eksplosjonen krevde 21 menneskeliv. Ulykken fikk dessuten et politisk etterspill som har forblitt i mange godt voksne nordmenns erindring hele tiden siden, i og med at den for første gang etter krigen banet vei for en regjering utgående fra andre enn Arbeiderpartiet (AP).

Helt nylig kom det ut en bok som tar for seg gruveulykken på Svalbard og også bringer til torgs noen nye tanker om hvordan politikken i kongeriket ble påvirket av det som skjedde. Det er Monica Kristensens ”Kings Bay-saken” jeg sikter til. Boken er lettlest og full av fagkunnskap, man merker at Kristensen vet langt mer enn folk flest om polarområder i sin alminnelighet og Svalbard og gruvedrift i særdeleshet, men så har hun da også selv vært sjef for Kings Bay AS og bodd i Ny-Ålesund i sju år. Det er tydelig at dette er et samfunn hun har stor godhet for og sympati med.

Jeg vil så vidt si noe om gruvedriften på Svalbard slik Kristensen beskriver den, deretter svinge innom de politiske konsekvensene av Kings Bay-saken. Til sist vil jeg gjerne prøve å trekke ut noen lærdommer av stoffet om tidsånden som preget både ulykken og de påfølgende politiske konsekvensene, samt se om noen av reaksjonsmønstrene var vesentlig annerledes enn de ville vært i dag. For Kings Bay-skandalen har noe tidløst over seg hva gjelder forholdet mellom høvdinger og indianere eller ledelse og undersåtter, poenger som, for å si det meget forsiktig, ikke alltid fremheves som viktige når sjefer intervjues om hvorfor ting gikk som de gikk.

Ulykken i Ny-Ålesund for 50 år siden var ingenlunde den første i sitt slag. Både i Longyearbyen, der det private Store Norske Spitsbergen Kulkompani sto for gruvedriften, og i Ny-Ålesund, der staten eide gruveselskapet, hadde mange forulykket helt siden 1920-tallet da man begynte kullutvinningen på Svalbard. Holder vi oss til etterkrigstiden og Estergruva i Ny-Ålesund, der altså ulykken i 1962 fant sted, så fremgår det at 15 gruvearbeidere omkom der ved en eksplosjon i 1948, 9 arbeidere strøk med ved neste eksplosjon i 1952 og i 1953 omkom enda 19 i en ny eksplosjonsulykke. Mellom disse større ulykkene forulykket i alt 11 gruvearbeidere i samme gruva i ulike mindre hendelser.

Etter hver stor ulykke hadde man undersøkelseskommisjoner som gjorde så godt de kunne for å finne ut av årsakene og foreslå forbedringer. Ingen av delene var lett. Å dømme ut fra rapportene hadde man trolig både metangasseksplosjoner og tilfeller av kullstøveksplosjon. Ved noen ulykker mente man at kullstøvet eksploderte etter en forutgående metangassantenning. Kanskje spilte også barometerstanden inn; når det var lavtrykk, kunne det samles mer gass på ulike steder i gruva, hvilket økte eksplosjonsfaren. Uansett hva årsakene måtte ha vært – og heller ikke etter 1962-ulykken kom man fram til en sikker forklaring – så var det tydelig at gassnivåene av metan var større i Estergruva enn de var i for eksempel gruvene i Longyearbyen, og de varierte i betydelig grad. Målingene tydet med andre ord på at man her hadde å gjøre med en riktig farlig gruve, og historikken underbygget dette; man hadde hatt mange ulykker hvorav flere med dødelig utgang.

Var ikke både arbeiderne og ledelsen klar over dette? Joda, det var man, men her må man prøve å hensette seg til en annen tid og ikke falle for fristelsen å se situasjonen med 2012-briller hva samfunnets forventninger til sikkerhet på arbeidsplassen angår. Alle visste at ulykker skjedde, det hadde de alltid gjort, og i gruver skjedde de spesielt ofte og var særlig konsekvensbringende. Jeg sier ikke at noen totalfatalisme rådet, og visst forsøkte man å forbedre sikkerheten på ulike måter både hva utstyr og rutiner angår, men i bunn og grunn var man villig til å akseptere et risikonivå vesentlig høyere enn det man i dag ville tillatt.

I dette var arbeidere og ledelse på alle nivåer samstemt, ikke bare fordi tidsånden var som den var, men også av solide økonomisk-politiske grunner. For arbeiderne var selvsagt den høye lønnen vesentlig. Gruvearbeiderne tilhørte lønnsadelen, de brakte hjem etter endt arbeidsuke vesentlig mer penger enn arbeidere i andre bransjer kunne gjøre, og ganske særlig om gruvearbeidet foregikk på Svalbard. Under slike forhold voktet man seg for å undergrave egen arbeidsplass med ekstensive sikkerhetskrav selv om den lokale arbeiderforeningen etter beste evne forsøkte å ivareta også denne delen av sitt fagforeningsansvar.

Faktum var jo at Kings Bay Kullkompani ikke gikk med overskudd, men med et solid underskudd, et forhold bedriften for øvrig delte med flere andre store statlige industribedrifter i Gerhardsens etterkrigs-Norge. Jernverket i Mo i Rana hadde vært for dyrt å etablere og tapte stadig penger, og også koksverket som skulle stå for videreforedlingen av Svalbards kull, hadde vist seg å være en riktig tapsmaskin. Likevel bestemte man etter hver ny ulykke i Ny-Ålesund på 40- og 50-tallet at driften måtte og skulle komme i gang igjen, selvsagt gjerne med noen småforbedringer som imidlertid neppe hadde stort å si for det totale risikobildet. Storindustrien skulle bygges, det lå i tidsånden, enten den var lønnsom eller ikke, og teknologi ville vinne over farlig natur hvis man bare gikk fram på riktig måte: Dette var teknologioptimismens tid ikke bare i AP, men egentlig rund baut i det politiske landskapet og blant folk i sin alminnelighet. I tillegg fantes det storpolitiske aspekter ved den norske gruvedriften på Svalbard som også spilte en rolle. Norge måtte holde virksomheten oppe på øygruppen, vise at vi brukte den mest mulig slik at ikke det russiske nærværet skulle bli uforholdsmessig stort. Dette hadde både med norsk suverenitet på Svalbard å gjøre og var viktig for den sikkerhetspolitiske balansen i de viktige nordområdene.

Ulykkene ved Kings Bay før 1962 hadde rett nok fått massiv omtale, men de hadde ikke medført politiske konsekvenser; hvorfor var det slik? Her, som så ofte ellers, var det tilfeldigheter med i bildet. Etter stortingsvalget i 1961 hadde Arbeiderpartiet ikke noe flertall lenger, men ”bare” 74 representanter, det samme som de borgerlige, mens det nye Sosialistisk Folkeparti (SF) satt på vippen med to. Et samordnet kjør fra opposisjonen ville altså nå kunne føre fram, motsatt situasjonen på 50-tallet. SF, hvis kjernetropper besto av ekskluderte fra APs venstreside, var villige til å bruke sin nye makt for å gi det statsbærende partiet en passende kilevink og vise at man ikke bare var et haleheng, men man måtte finne rett sak å gjøre det på. Ute i Europa hadde dessuten de Gaulle på Frankrikes vegne satt ned foten for britisk medlemsskap i Fellesmarkedet. Dermed var det ikke lenger aktuelt for Norge å søke om å få bli medlem, heller, og følgelig var denne hindringen for borgerlig samarbeid (Senterpartiet var kategorisk mot, da som nå) ryddet unna.

Det politiske oppgjøret kom på ettersommeren og høsten 1963 og ble, for første gang i norsk historie, massivt dekket av det nyetablerte fjernsynet i en 36 timers nærmest uredigert debattoverføring til de deler av landet som hadde tv-dekning. Spenningen var større enn man i dag kan forestille seg, men til sist erklærte SF at de ville stemme for de borgerliges mistillitsforslag. Regjeringen Gerhardsen falt, ”kastet på grunn av en arbeidsulykke” som man sa fra Ap-hold. Noen brukte enda kraftigere språklig lut: Nordlys, den viktigste partiavisen i Nord-Norge, omtalte dem som krevde at regjeringen skulle ta ansvaret for alle feilene som var begått innen ledelsen av gruvedriften, altså APs mistillitsytrende politiske motstandere, som ”likplyndrere.” Det var ikke tiden for besinnelse og lavmælt tale.

Den borgerlige koalisjonsregjeringen under John Lyng som avløste AP-regjeringen, satt ved makten i bare 3 uker. SF uttrykte mistillit til den allerede på grunnlag av tiltredelseserklæringen, og dermed kom enda en ny Gerhardsen-regjering før partiet gikk på en riktig valgsmell i 1965 og Borthens samlingsregjering sørget for en mer langvarig borgerlig tilstedeværelse i regjeringskorridorene. Styrtingen av AP-regjeringen i 1963 hadde likevel vist vei, demonstrert at Arbeiderpartiet ikke lenger var usårlig i etterkrigs-Norge. Resten er historie og ikke slikt som angår den aktuelle fortellingen.

La oss heller se på hvordan de indre maktkretsene i Arbeiderpartiet taklet angrepene mot regjeringen etter Svalbard-ulykken. Hva gjorde man, hvordan forsøkte man å holde seg fast ved roret, om man nå virkelig gjorde det mens kritikken raste som verst (i følge Monica Kristensens omstridte nytolkning av det politiske hendingsforløpet orkestrerte Gerhardsen selv av taktiske grunner sin avgang på det han syntes var en passende sak; kanskje og kanskje ikke, selv tviler jeg på at hun har rett i dette), og fremfor alt: Ser man likhetspunkter mellom maktmenneskenes opptreden under Kings Bay-krisen og krisehåndtering anno 2012?

Fra mitt ståsted er det mest interessante å registrere hvordan APs ledelse sørget for å slenge ut passende sonoffer til den jagende haiflokken av journalister og opposisjonspolitikere som fulgte etter regjeringsskuta. Alt i alt var det tre fremtredende byråkrater og/eller politikere som fikk lov å bære skammen for det som hadde vært begått av feil, fra toppen og nedover industriminister Kjell Holler, departementsråd (Industridepartementet) Karl Skjerdal (som også hadde figurert i dobbeltrollen som styreleder i Kings Bay Kull Comp. AS) og ekspedisjonssjef (også i Industridepartementet) Harry Lindstrøm.

Holler hadde vært regjeringens unge ”wonderboy” ved utnevnelsen i 1959, men etter en svært turbulent periode med mye kritikk av industripolitikken søkte han avskjed sommeren 1963. For å si det forsiktig følte han at han ikke lenger bare hadde opposisjonen mot seg, støtten i eget parti var også blitt borte. Da var det intet igjen å holde seg fast i lenger.

Karl Skjerdal var Arbeiderpartiets ledende industribyråkrat og hadde vært departementsråd i noen år da Kings Bay-skandalen traff det politiske Norge med full styrke. Også han, departementets høyeste embetsmann, måtte gå for å forsøke å dekke opp mot anklagene om allmenn misskjøtsel innen norsk statlig industri, blottlagt for alle å se gjennom gruveulykken.

Den aller mest ublide skjebnen blant Kings Bay-sakens politiske ofre ble Harry Lindstrøm til del. Han var åpenbart en meget egenrådig herre ved siden av å være faglig ytterst kompetent; utvilsomt en ugunstig kombinasjon når angrep kommer og man er i behov av venner som kan stille opp for en. Lindstrøm hadde blant annet lagt seg ut med Trygve Lie, som var blitt nye industriminister etter Holler, og hadde uttrykt seg særdeles kritisk om de ulike granskningene eller Kings Bay-ulykken (særlig fikk Tønseth-rapporten gjennomgå, trolig med rette). Den tidligere ekspedisjonssjefen ble i 1967 dømt for økonomisk utroskap i en rettssak som flere har uttrykt tvil om, men der rettsdokumentene ennå er underlagt taushetsplikt. Etter avtjent dom brukte Lindstrøm resten av livet på å forsøke å få gjenopptatt saken samt å rettsforfølge for ærekrenkelse ulike presseorganer som hadde omtalt ham på utilbørlig måte; disse sakene enten vant han eller han ble tilkjent erstatning gjennom forlik. De som måtte være interessert i mer informasjon om mannen, kan ha glede av å lese Hjalmar Markussens bok ”Prosessen mot Lindstrøm – et politisk justismord.” Et typisk sitat i den fra en av datidens mest kjente praktiserende advokater, Alf Nordhus, antyder tonen: ”Lindstrøm ble grillet på Kings Bay-sakens brennalter.” Om Lindstrøm var en skurk eller en ærlig, men brysom og egenrådig, byråkrat som de politiske sjefene hadde fått nok av, vet jeg ikke, men at hans skjebne var hard, hersker det ingen tvil om. Det var tøffe tider for dem som fikk makten mot seg.

Det fremgår av Monica Kristensens bok at hun synes Einar Gerhardsen sparket nedover ved den forsvarsstrategien han valgte. Ingen hadde fortalt regjeringen, og iallfall ikke statsministeren, at gruvene i Ny-Ålesund var farlige, sa han. Gerhardsen og hans menn ble uskyldige politiske ofre for noe de ikke kunne ha reelt ansvar for, det var fagfolkene som hadde gjort feil, om feil var gjort, lederne ved gruva og kanskje til og med arbeiderne selv som ikke fulgte forskriftene og var uforsiktige. Men alle visste at gruvedriften var ekstremt farlig, hevder Kristensen, også regjeringen og statsministeren, dersom de bare ville se i øynene hvordan virkeligheten hadde vært og var. I denne påstanden synes jeg hun fremstår som klart troverdig.

Forsvarerne av Einar Gerhardsens ettermæle, blant annet sønnen Rune, synes dette er enda en urettferdig og uberettiget anklage mot den store statsmannen og landsfaderen. Det er ikke uventet. At to sider ser samme sak på ulik måte, er regelen snarere enn unntaket. Perspektiv og politikk hører gjerne sammen.

Men sammenligner man den politiske adferden før og etter 5. november 1962 med det vi selv har nært kjennskap til fra senere år, så ser man likhetstrekk. Man sparker uten større skrupler underhuggere av ulike slag, inklusive mellomhøyt oppsatte sådanne om man må, mens rekkene sluttes om dem som tilhører de aller innerste maktsirklene. Se bare hvordan Mæland fikk avskjed fra stillingen som politidirektør mens ministrene ble sittende etter 22. juli skandalen, eller hvordan Helse Sør-Øst direktør Mikkelsen måtte gå, igjen mens ministeren ble sittende da skandalene i helse-Norge begynte å bli politisk belastende. Man kunne trukket fram en rekke lignende eksempler fra dagens norske politisk-byråkratiske virkelighet under Jens Stoltenberg, det var ikke bare under Einar Gerhardsen at ”Arbeiderpartiet (eller for den saks skyld politikken generelt, rett skal være rett) ikke var noen søndagsskole.”

Noen ganger går det ikke å stille Neptuns raseri ved å kaste mange nok ofre fra de lavere maktnivåene på havet, og regjeringsmedlemmer eller endog sjefen sjøl må da ta sin hatt og gå, slik det skjedde i 1963. Men stort sett klarer de seg, de der oppe. Går noe bra, så tar de gjerne æren for det, men går ting fryktelig feil, så henger man så sant det går møllesteinen med ansvaret rundt halsen på en lenger nede på stigen.

At sparking skjer mye mer effektivt nedover enn oppover, er basiskunnskap for politikere med ambisjoner. De øverst i pyramiden har for lengst lært seg den leksa. De er dyktige slik.

Les også

-
-
-
-