Kommentar

Godsvognene på Alnabru og skandalen på Bærum sykehus er noe mer enn enkeltstående tilfeller. Man må være ytterst nærsynt for ikke å se at det handler om alvorlig systemsvikt. Noe er fundamentalt galt med måten landet styres og administreres på, og det går fra topp til bunn.

Det er verst fatt med regjeringen som ikke ser ut til å ha forstått noen ting, men fortsetter ferden ufortrødent.

Ett trekk kjennetegner den offentlige forvaltning: mangel på ansvar. Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa har for lengst bevist at hun ikke er oppgaven voksen. Hun har brukt opp unnskyldningene, og verst av alt: hun har ingen svar.

En minister som ikke har svar må gå av i et parlamentarisk system, når vogner sporer av og passasjervogner løsner.

På 60-tallet skjedde det en ulykke i Kings Bay-gruven på Svalbard som kostet menneskeliv. Det kom frem at sikkerheten hadde sviktet. SF stemte mot regjeringen, som måtte gå. Det var Ap bitre for, men demokratiet fungerte. Opposisjonen krevde ansvarlighet og utlufting.

Nå skjer det Kings Bay-ulykker på rekke og rad, men ingen ser ut til å bry seg.

Togulykker er ikke ulykker i vanlig forstand. De er resultat av en bevisst forsømmelse av vedlikehold og opprustning.

VG hadde 16. februar et intervju med persontogsjef i NSB, Stein Nilsen (45). Han arbeidet 20 år i SAS, men holdt ut bare to år i NSB. Det står mye både på og mellom linjene:

– Selv om det ikke alltid så slik ut, tenkte vi alltid mest på kundene i SAS. Det er ikke mulig i NSB, fordi rammene er mangelfulle. Og dette blir verre og verre og verre…

I klartekst betyr dette at Nilsen har forsøkt å ta opp problemene med politisk ledelse, men ikke kommet noen vei.

Han er kommet til at den krevende jobben han startet på for to år siden ikke har gitt mulighet for å levere det kundene og politikerne forventer.

– Var det blåøyd av deg å ta fatt på denne oppgaven?

– Jeg var forberedt på at det var krevende, og jeg var sikker på at det måtte komme et løft for jernbanen. Men det gjorde det ikke. Politikerne har fått den jernbanen de har betalt for, og den fungerer langt fra som den skal.

Dette er rene ord for pengene: jeg var sikker på at det måtte komme et løft for jernbanen. Men det gjorde det ikke.

Nilsen har rapportert om etterslep og at bevilgningene på ingen måte er tilstrekkelige. Men han har møtt døra. Hvorfor er det ingen som legger de døde og sårede fra Sjursøya-ulykken foran Kleppas og regjeringens dør? Det er der de hører hjemme.

– Politikerne har på langt nær satset kraftig nok i Nasjonal Transportplan. Det er store sprik mellom hva de ønsker og hva de legger til rette for, sier Nilsen.

– Mangel på bakkekontakt i det politiske miljøet?

– Tiden fra 2003 til 2009 har etter min vurdering gitt nullvekst, fordi prisstigningen har spist opp økte bevilgninger. Jernbaneverket har et etterslep på vedlikeholdet på 10 milliarder, dette blir ikke innhentet med den bevilgningstakten som foreligger, sier Nilsen.

Det er ikke mange år siden Liv Signe Navarsete sto og freste fra Stortingets talerstol fordi opposisjonen våget å etterlyse større bevilgninger til jernbanen. Ingen hadde gjort mer enn denne regjeringen, var referenget.

Foran siste valg ble det en del fokus på infrastrukturen. Regjeringen la frem Nasjonal Transportplan. Så kom finanskrisen og overforbruk av oljepenger. Finansminister Sigbjørn Johnsen er ikke sikker på om løftene til infrastruktur kan innfris.

Planen var utilstrekkelig, men heller ikke den er alvorlig ment. Politikken er bare ord.

Og journalistene i studio lar statsrådene slippe unna med snikksnakk. Leder av havarikommisjonen er livredd for å si noe kritisk. Selv en amatør kan forstå at når 16 godsvogner løsner, er det tre-fire sikkerhetssystemer som ikke har fungert.

Når en liten boks ryker i Trondheim, stanser all trafikk i hele Norge i tre timer, for heller ikke reserveboksen fungerte.

Vi finner oss i alt. Og regjeringen og det offentlige ser ut til å ha som motto: Det gjør ingenting. Ingenting gjør noe.

Heller ikke når det gjelder liv og død.

En togreise kan plutselig handle om noe mer om forsinkelser. De 16 godsvognene kunne like godt ha dundret inn på Oslo S. Undertegnede befant seg på stasjonen litt før ulykken. Hvis noen hadde spurt om sannsynligheten for å bli truffet av flyvende godsvogner, ville jeg trolig svart at det var like sannsynlig som å bli truffet av en flyvende hval.

Vi er over i territoriet for Black Swans; når det uventede og usannsynlige skjer. Det som ikke skal skje. 9/11. Ulykkene og skandalene i Norge den senere tid er av det kaliberet.

Det gjelder også Bærum sykehus’ manipulering av pasientinnkallinger:

Triksingen med journaler ved Sykehuset Asker og Bærum er mer omfattende enn sykehuset tidligere har opplyst. I fjor flyttet sykehuset på behandlingsdatoen i over 1.000 journaler.

Omfanget er så stort at det ikke kan være «feil», det er villet, planlagt og satt i system.

Det er grunn til å stanse opp og stille noen spørsmål. Vi snakker om en sektor som behandler mennesker, hvor det gjelder liv og død. Likevel finner ledelsen ut at de kan manipulere datoer for innkalling for å unngå økonomisk merbelastning. Hva sier det oss? Det sier noe om mangel på moral og mangel på dømmekraft.

For at slike beslutninger skal tas, må det finnes et miljø. Så klare brudd på nedarvede prinsipper tas ikke i et vakuum.

Det er grunn til å spørre: Finnes det en sammenheng mellom sykehussentraliseringen og avreguleringen som særlig Arbeiderpartiet har stått for?

For å modernisere offentlig sektor skilte man ut etater og diffrensierte dem, så det ikke skulle bli bukken og havresekken. Tilsyn og virksomhet ble adskilt. Men noe må være feil med autoritet og myndighet når effektiviteten som i NSBs tilfelle er så dårlig at det går på sikkerheten løs.

For at et tilsyn skal fungere må det være rom for kritikk. Men da må regjeringen gi signal om at kritikk er velkomment. Debatten om ytringsfrihet har betydning også for områder som sykehus og jernbane. I Ap-staten gjelder minste motstands vei.

Utskilling av helsevesenet i selvstyrte virksomheter har skapt et stort byråkrati. Det bemannes av mennesker som ser ut til å leve i sin egen verden.

Men Arbeiderpartitet og de rødgrønne gikk foran. Blekket var ikke tørt på den første Soria Moria-erklæringen før helseminister Sylvia Brustad la ned Stensby sykehus, et klart løftebrudd.

Galskapen er blitt så stor at man også har vedtatt nedleggelse av Aker sykehus, som betjener 120.000 mennesker. Alt skal samles på Ahus i Lørenskog. Det er et vedtak så hinsides all fornuft at jeg for min del nektet å tro det var sant. Men det var sant.

Personlig erfaring med Ahus er noe stort og upersonlig. Kombinasjonen av størrelse og avstand gjør at visse systemtrekk slår inn. En gutt blir innkalt til spesialist, og foresatte tar fri en hel dag fra jobben, for tidspunktet er midt på dagen. Men spesialisten ble hasteinnkalt pga en ulykke, får fastlegen opplyst. Bomtur.

Å sitte på venterommet i akuttmottaket på Ahus er som å være et nummer, og ingen har tid til deg eller ditt. Du er til bry. På den lokale legevakten er det rolig, oversiktlig og de kjenner deg.

På 50-tallet hadde Norge råd til et lokalt sykehus på Øvre Romerike, men det har vi ikke i dag. Nå er turen kommet til lokalsykehus rundt om i landet, og de skal slaktes etter tur.

Arbeiderpartiet ser ikke ut til å forstå noen ting. At statssekretær Roger Ingebrigtsen forsvarer nedleggelsene er ikke overraskende, og statsråd Erichsen ser bare ut til å være løpegutt for andre. At heller ikke leder av Oslo Ap, Jan Bøhler, skjønner noe, er mer overraskende.

Sykehusnedleggelsene kan koste Ap dyrt.

Det berører noe av livsnerven i lokalmiljøene. Bokstavelig talt.

Nedleggelsene er resultat av en politikk: avregulering, omdanning til foretak uten innsynsrett, delegering som gjør at politikerne kan vaske sine hender, og en type management-politikk som sier at større er bedre. Uansett.

Jernbanen er et bevis på inkompetanse. Når virksomhetene begynner å koste liv, er det stopp. Det samme gjelder sykehusene. Minst tre har fått forkortet sine liv på Bærum sykehus. Flere vil det bli når avstanden til sykehuset i Molde blir to timer.

Det finnes ikke noe som heter Automatisk Stoppsystem i politikk og det offentlige. Politikere og byråkrater kan ture frem. De bryr seg ikke. Det er ingenting som biter på dem.

Vi andre kan stå på Oslo S og vente på flyvende godsvogner.

Avtroppende NSB-sjef om hvorfor han sa opp: – Ikke mulig å fokusere på kundene i NSB