Sakset/Fra hofta

Hanne Skartveit har forstått én viktig ting: At politikere har ansvaret når noe alvorlig skjer. Hun har forstått de engelske begrepene accountability og responsbility. Det siste ordet tilsvarer det norske «ansvar» og norske politikere liker å si at de «tar ansvaret». Men det første ordet accountability betyr at de har ansvaret, de skal stå til ansvar, overfor borgerne, nasjonen og jeg vil tilføye: Historien og Gud.

Stoltenberg falt for fristelsen til å si at han ville bli sittende etter 22/7. Det var hans måte å vise ansvar på. Hanne Skartveit ble provosert den gangen, og hun er provosert nå. Hun forventet at Stoltenberg hadde gått dypere inn i materien og avslørt sine tanker den gangen og nå. Var det en riktig beslutning?

Men det er ikke tegn til ettertanke. Stoltenberg går videre i livet og tror det var riktig. Han svarer ikke på den direkte kritikken i Gjørv-kommisjonen; at angrepet i Grubbegata kunne vært forhindret og massakren på Utøya stanset langt tidligere.

Stoltenberg forholder seg ikke til dette svaret. Han fortsetter å holde fast ved at det var riktig å bli sittende. I sin omtale av Gjørv-kommisjonens rapport skriver han overfladisk, i passiv form. Ikke noe sted peker han på konkrete feil han selv har begått, eller ting han har oversett. Fem år etter terroren, og fire år etter den knusende rapporten, hadde jeg ventet at Stoltenberg ville reflektere dypere og grundigere rundt makt og ansvar.

Skartveit er skuffet over Stoltenberg, at han er så overflatisk i et så avgjørende spørsmål. Men er det så rart? Stoltenberg er en sen  68’er fra beste Vestkant. De gamle dyder var en byrde. Man følte man var smartere og hadde kommet lenger. Det terapeutiske språket gled inn i politikken: Det gjaldt å forholde seg riktig. Ta det riktig. Menn ble feminisert.

Mediene skriver om at «Jens» var konfliktsky. Men det gjaldt ikke bare personlige konflikter innad i partiet og med regjeringspartnere. Det gjaldt ikke minst den største konflikten i vår tid: I forhold til islam og muslimer. Å stenge Grubbegata ville vært å ha handlet på erkjennelsen av at Norge var truet av radikal islam. Den hadde nesten drept William Nygaard, men skulle ikke rokke Ap-lederen. Han skulle være sterkere enn frykten. Omtrent slik forholdt Stoltenberg seg.

Gjørv-kommisjonens rapport var knusende. Men da er instinktene i Ap-kulturen at det gjelder å stå sammen. Da er man under angrep. Ap hadde ikke råd til å innrømme at ledelsen var ansvarlig for at det gikk så katastrofalt galt. Var ikke Ap og AUF de fremste offer? Var det rimelig at de skulle bære byrdene ved å gå av? Slike tanke-følelser sirkulerte i luften etter 22/7. Det var grenser for hvor mye Ap klarte å ta inn over seg. Gjørv-kommisjonen var for mye.

Skartveit:

Jens Stoltenberg burde gått av som statsminister etter 22. juli. Når han ikke gjorde det, svekket han våre muligheter til å holde makten ansvarlig. Når statsministeren kan, kan andre også ta ansvar ved å bli sittende.

Det er prisverdig at Skartveit er så klar. Men er hun så tett bundet til denne bevegelsen at hun ikke ser at det har med politisk kultur å gjøre? Einar Gerhardsen gikk ikke etter Kings Bay-ulykken. Han måtte kastes. Av Finn Gustavsen og det tilga Ap aldri.

Den angelsaksiske politiske kultur hvor begreper som accountability hører hjemme, har aldri slått rot i arbeiderbevegelsen. Det som tjente rørsla var riktig.

Norge hadde trengt mer av dens prinsipper og verdier. Visse normer kan ikke ignoreres uten at det får konsekvenser.

En så brutal hendelse som 22/7 får konsekvenser uansett. Ingen på toppen gikk av som følge av 22/7. Justisminister Knut Storberget ville, men fikk ikke lov av Stoltenberg får vi vite. Det skulle ikke vises svakhet? I stedet var det andre som forsvant ut døren, og noen ble mobbet ut, som PST-sjef Janne Kristiansen.

Noen bør snart skrive en kritisk bok om reaksjonen på 22/7.

http://www.vg.no/nyheter/meninger/jens-stoltenberg/jens-burde-gaatt-av/a/23808680/

Les også

Ras -
Ikke helt -
Hvem snakker? -
En epoke er over -
Et røvertokt -
Hemningsløs presse -
VG - noe er alvorlig galt -
Utøya mot mediene -
Noe er forandret -

Les også