Sakset/Fra hofta

VG dilter etter Dagbladet og fyller avisen med forbrukerstoff: reising, bil, forskring, prisguider, vinsmaking, trim og helse, og nytt for VG: hunder og kjæledyr. Orker leserne? Eller kan de like godt kjøpe ukeblad?

For første gang registrerte denne leseren en manglende lyst til å lese og i neste omgang kjøpe avisen. Den overflødiggjør seg selv.

Verre er det når også kommentarene begynner å vise tegn på alvorlig forfall. Leder av kommentaravdelingen, Fritjof Jacobsen, begikk torsdag en kommentar med den rammende tittelen: Snublet nesten i seg selv . Det er noe av et pinligste jeg har sett på trykk i en norsk avis.

Man undres på om kommentaren er skrevet på stigende rus i en eller annen form.

Stoltenberg er i en helt egen divisjon blant norske partiledere. Han har ikke bare definert statsministerrollen og det moderne Ap, han har nok også definert manns- og farsrollen for en betydelig andel norske menn.

Han er en person som mange ser opp til. Og han fremstår med en helt annen selvtillit, og av et helt annet moralsk fiber enn forgjengerne Bondevik og Jagland. Den offentlige personen Jens Stoltenberg har gitt overmennesket et menneskelig ansikt.

Man skal være ganske bortreist for å snakke om «overmennesket» i norsk presse, og på toppen gi det «et menneskelig ansikt». Hva har gått av Jacobsen, og hva går det av desken i VG som lar slikt skli gjennom?

Rett skal være rett: Jacobsen hadde en idé med kommentaren, men som det stundom skjer når man skriver: tanker følger sine eget spor og plutselig er det som kommer ut noe helt annet. Det er da man trenger en kritiker som vennlig sier: dette ble mislykket. Dette bør du droppe eller skrive helt om.

Jacobsen mente å få frem at det er forskjell på mennesket og politikeren. Barack Obama er stor som menneske, men har vært nokså middelmådig som politiker. Samtidig har forventningene vært enorme.

Men også dette halter.

Språket er for mye hype.

I skyggen av Obamas imponerende person, hans dype utstråling og hans retoriske mesterstykker av noen taler, vandrer en ganske middels amerikansk politiker rundt i Det hvite hus. Det er inntrykket mange har. Og det har ikke blitt mindre tydelig etter dette valget.

Amerikanske kommentatorer har sett bortenfor fasaden. Bortenfor teleprompteren. De har funnet sprekker og uoverensstemmelser mellom hva Obama fremstår som, og hva han utretter. Todelingen menneske/politiker er ikke så enkel som Jacobsen skal ha det til. Bl.a. har det kommet frem at Obama ikke trives med å ha mennesker for tett. Han greier ikke charmere andre statsledere og dette har gjort at han ikke har utviklet nære relasjoner til andre ledere. Personlig charm er en viktig del av statsmannskunst.

Men det som ikke fungerer er at Jacobsen overfører denne todelingen på Jens Stoltenberg. Jeg har vanskelig for å se Stoltenbergs storhet slik Jacobsen beskriver den. Han har kolleger som Elisabeth Skarsbø Moen som har brukt helt andre betegnelser: konfliktsky, vankelmodig, vanskelig for å formulere visjoner, svak i verdispørsmål. En administrator og sosialøkonom.

Jacobsens fremstilling er ren panegyrikk, uten at han synes klar over det selv:

Dette har tjent Stoltenberg og Ap vel i mange år. Da valget i 2009 ble et personvalg mellom Jens og Erna, løsnet det for Ap. Stoltenberg er så nært knyttet til statsministerrollen at han nærmest er hevet over politikken.

Hevet over politikken? Etter Gjørv-kommisjonen, som stilte Stoltenberg overfor det alvorligste valg i ikke bare hans, men partiets etterkrigshistorie: skulle han ta ansvar eller gli unna?

Jacobsen trekker også inn ansvaret for 22/7.  Han tror folk ikke greier se dybden i spørsmålet. Selv hopper han ut av vinduet.

Dette ligger og dirrer bak 22. juli-kommisjonens rapport. Som egentlig er en nådeløs dom over politikeren Jens Stoltenberg. Så nådeløs at jeg er usikker på om Norge orker å ta det inn over seg.

For hvis en så helstøpt og imponerende type som Jens Stoltenberg ikke makter å skjøtte helt grunnleggende oppgaver for en statsminister, hvem er da i stand til det?

Selv innenfor panegyrikken er dette pinlig. Her formuleres herkuleanske oppgaver som kun overmennesket Stoltenberg kan påta seg. Hva slags overspent vrøvl er dette? Er Norge lederløst uten rormannen Stoltenberg? Det er slik man snakket om Bismarck på slutten av 1800-tallet. Er vi tilbake i autoritære tradisjoner?

Helstøpt og imponerende? Det går en historie om Jens Stoltenberg som kjørte på en bil utenfor et sykehus i Oslo og la igjen en lapp alle trodde var personopplysninger, men som viste seg å være en kassalapp. Det var flere vitner, og seriøse sådanne. Denne historien, som er viden kjent, har ingen norsk avis meg bekjent våget å omtale, om så bare for å bekrefte eller avkrefte den.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også