Det var en setning i Jens Stoltenbergs hilsnings- og hyllesttale til Gro som var litt utenom det vanlige: at hun hadde en brutal side. Det er litt machiavellisk: en politiker skal ha evnen til å vær brutal, og det er ikke personlig.

Hvis Jens Stoltenberg hadde hatt samme evne, hadde han for lengst satt Kjell Inge Røkke ettertrykkelig på plass. I stedet sender han Arne Strand på Dagsrevyen med budskapet at hele partiledelsen er sint på Røkke!

Det er rent mye vann i havet siden Gro gikk av i 1996. Aps landsmøtet søkte trøst i det som var. Det var mange våte øyne bortover benkeradene da Stoltenberg hyllet Gro og partiet. Hva de har fått til!

Men sentimentalitet er kortvarig og lurt: kanskje ikke andre kjenner det på samme måten?

Gro – da hun endelig fikk ordet – lekset opp om hvordan hun håndterte den økonomiske krisen i 1993. De skulle gjøre det samme nå. Men situasjonen er ikke den samme. Krisen går dypere, den berører mer.

Annicken Huitfeldt hyllet Gro for likestillingen. Fortjent. Men det ingen noen gang nevner når Arbeiderpartiet hyller seg selv er skyggesiden. Det selvrealiseringssamfunn vi har skapt er det ikke alle som har det like lett med. Det forutsetter en hel del, og vi nærmer oss en erkjennelse som Ap ikke vil ta inn over seg: det er mange som ikke greier all friheten. De makter ikke ansvaret.

Når Stoltenberg slakter markedsliberalismen og sier den økonomiske krisen har bevist dens fallitt, så er det noe som skurrer: for det første har sosialdemokratiet selv innført markedsliberale prinsipper, av den grunn at teknologi og fri handel gjorde det uunngåelig. Det ville ikke være mulig med samme kontroll med åpne grenser.

Dette kommersielle selvrealiseringssamfunnet er et konkurransesamfunn. Riktignok med større trygder og goder for er tapere. Men en taper er like fullt en taper. Hvem vil være taper?

Det blir derfor noe haltende og patroniserende over Aps landsmøte når det snakker om å inkludere og stille krav til innvandrere: vi har en underklasse som ikke greier seg på de betingelsene andre opererer under. De må få det på en annen måte. Med større kontroll, fastere rammer.

Hva betyr dette? Det betyr at vi er forskjellige. Ordet «forskjell» ødelegger. Det sprenger den sosialdemokratiske modellen. Men det er der nøkkelen til en ny politikk ligger.

Ap – og andre partier – må anerkjenne ulikhetene og våge å sette ord på dem. Det er det politikk handler om: å ta ansvar.

Den ansvarsfraskrivelsen som nå er satt i system eroderer dag for dag tilliten til systemet.

Likhetsmodellen er for lengst sprengt. Grunnen til at innvandrerhistorien uroer politikerne, er nettopp fordi de minner om disse forskjellene. Så snakker man om inkludering og krav. Men hesten har for lengst løpt ut.

Vi trenger ikke en gang si at de en dag kommer til å få virkeligheten i ansiktet. Vi andre opplever det hver eneste dag.

Derfor har bildet av tårevåte nåværende og avgåtte statsråder noe uvirkelig over seg. De blir blanke i øynene av det som var. Det som er i ferd med å bli borte. Det var det landsmøtet hadde hatt godt av å høre: de verdiene og de resultatene dere skapte eroderes for hver dag som går. Innerst inne vet de det, men de orker ikke se det.

Les også

-
-
-
-
-