Kommentar

Jon Hustads «drap» på Jens Stoltenberg og de tusen familiene er sjelden vare i norsk offentlighet, så sjelden at folk kanskje har mistet evnen til å registrere hvor gjennomgripende radikal den er?

Manglende kritisk sans er prisen for å har levd med et sosialdemokrati som er åndelig sløvende i så mange år.

At artikkelen slapp igjennom nåløyet i Bergens Tidende er en gåte. Den er opprinnelig skrevet for Weekendavisen, men danskene kan ikke helt forstå rekkevidden av dette oppgjøret, og digitalt ligger den bak en betalingsmur. Det er først når den kom på Bergens Tidenes åpne side at den gjør vei i vellinga.

Innledningen i Weekendavisen, mangler i BT. Derfor:

Så er artikkel 4 i NATO endelig taget i brug. Den siger, at ethvert NATO-land som føler sig truet, har ret til at inkalde alle de andre NATO-lande. Søndag 26. juli blev Jens Stoltenberg ringet op av den tyrkiske regjering og bedt om at samle tropperne. Mødet blev holdt efterfølgende tirsdag. Med Jens Stoltenbergs underskrift fik Tyrkiet ret til at bombe de kurdiske styrker, som har givet Islamisk Stat den bedste modstand i Syrien. Efter sin indtræden som generalsekretær i NATO, var det første gang, Soltenberg blev set av den internationale presse. Tilladelsen til at bombe kurderne, blev ikke ligefrem godt modtaget. Så hvem er denne Stoltenberg? For å forstå det, må vi foretage et streiftog gennem norsk historie.

Det gjør så Hustad og blottlegger at Norge styres av en gruppe familier som har satt seg på den politiske, byråkratiske, akademiske, rettspolitiske og mediale makt.

Spørsmålet man uvegerlig stiller underveis er: Hvordan ble Norge et så servilt land?

Nordmenn liker å se på seg selv som individualister. Eller forveksler man det med kverulanter? Det er uhyre få som stikker seg ut i dagens offentlighet på noen «kontrær måte». Du skal helst være som Per Fugelli. Mange har nok en indre kritiker, men de slipper den kun løs i private lag.

Forstår ikke nordmenn at denne serviliteten kommer til å koste dem? Dyrt.

Det er det Hustads artikkel handler om.

Det hele begynner med embetsmannsfamiliene, som ofte bar utenlandske navn: Heiberg, Willoch, Stoltenberg, Harlem. De bygget opp, overtok og drev den norske staten fra begynnelsen av. Venstre og bøndene skapte uro i rekkene med innføring av parlamentarisme i 1884.

Embetsmannsfamiliene gjør ikke sitt inntog i Arbeiderpartiet før etter 1945. En bestemt kommunistisk organisasjonsmodell og tro på sentralstyring preger gjenoppbyggingen av Norge. Einar Gerhardsen henter inn mange fra den intellektuelle marxistiske foreningen Mot Dag. De utgjør den intellektuelle braintrust i gjenoppbyggingen av Norge og den moderne velferdsstat. De er som den åndelige adel i Platons Staten: De vet best.

Makt og organisasjonsmodell

Makt er kunnskap het det. Den som vet noe andre ikke vet har en bestemt type makt. Den som ble invitert på innsiden av Ap-sirklene ble medlem av et slags politikkens Opus Dei. Et brorskap der man tar var på seg og sine og sørger for å oppretteholde og helst utvide maktdomenet.

Denne makten er mer verdifull enn å ha mye penger. Det har ikke gått opp for norsk næringsliv. De har overlatt makten til Ap og trøstet seg med pengene. Med oljen ble det riktig mange.

Men gir man fra seg politisk innflytelse kan mye skje.

Hustads artikkel handler om legitimitet og mandat. Ap har hele tiden opptrådt som om det hadde mandat til å styre Norge og at ingen andre kunne. Det er ikke hellige Olav som er Norges evige konge, det er Ap. Litt banalt, men noe sant er det i det.

Aps svakhet er den lave intellektuelle kapitalen. Selv med akademikere i ledelsen står det dårlig til.

Hustad nevner ikke ordet islam eller muslimer i sin artikkel. Eller innvandring. Det måtte han ha gjort for å vise hvordan Ap er ved å forstrekke seg.

Brorskapet Arbeiderpartiet har en del til felles med Det muslimske, men det er ikke sikkert medlemmene ser det slik. Den voldsomme begeistringen for en islam light og benektelse av at det skulle være fundamentale motsetninger mellom islam og demokrati, skader partiet, både blant velgerne, men mest cerebralt. I tenkeevnen. Mister man den begynner man å snakke sprøyt. Velgerne liker ikke sprøyt. Enten sovner de eller går.

Hva står Ap av idag for?

Implisitt i Hustads flengende kritikk dukker et spørsmål opp: Hvem er de – familiene som styrer Ap-staten – lojale mot?

Er det seg selv og deres egen makt? Hittil har velgerne trodd på et sammenfall: hva som var godt for Ap-staten var godt for dem. Nå er de ikke så sikre lenger.

Det skyldes i høy grad et spøkelse som går gjennom Europa: Islam.

Kan det tenkes at Ap-staten inngår et konkordat med islam slik fascistene gjorde det med Vatikanet? Både Mussolini og Hitler sluttet konkordat med pavestaten.

Hvis noen er opprørt over sammenligningen: Flere tyske byer har inngått konkordat med muslimske representanter, bl.a Bremen og Hamburg. Det angår skole, mat, klesdrakt, bønnerom, rett til å bygge moskeer  – kort sagt verdispørsmål. Konsesjoner som gir muslimene større rom.

Selv om Ap snakker om et norsk islam, så er det islam i Norge på islams vilkår. Don’t bullshit us. Folk forstår etterhvert forskjellen.

Fasade eller innhold

Kampanjen mot «de stygge», de som banner i kjerka, viser hvordan Ap-staten må velge mellom fasade og substans. Et parti hvor alt blir spin og spill vil etterhvert få problemer med den genuine oppslutningen. Det vil bli en karrieremaskin. Alle de politiske partiene er det i dag, men Ap stiller i en særklasse.

Ap-staten har et stort problem: Hvordan forhindre at det oppstår sprekker og tillitskløfter når sosialialisme og islamisme smelter sammen eller skal kohabitere?

Her stiller Ap-staten seg i en vanskelig posisjon: Den må innføre monopol på sannheten. Det kan bare finnes en versjon. Midt i all multikultur kan det bare være én riktig løsning.

Tvang – mild tvang

Assisterende direktør i UDI, Birgitte Lange, har i dag et innlegg i Dagens Næringsliv: Rask bosetting – færre utgifter. Ingress: Får kommunen flyktninger raskt i jobb, krymper kostnadene. En modell for rask overføring fra mottak til bostedskommunene må til.

På en vennlig, men myndig måte går Lange gjennom erfaringer og forskningsresultat som munner ut i at tiden har kommet for å frata kommunene selvråderetten: De kan ikke lenger få bestemme hvor mange flyktninger de skal ta imot. Det er i samfunnets og flyktningenes interesse at de blir raskt bosatt. Ergo må den kommunale selvråderetten vike.

Det fremføres på den vennlige måten, med det pyntelige språket. Hensynsfullt. Den milde tvang.

Tvang

Lange er representant for den nye formyndermodellen, som vet best og helst vil ha det gjennom med det gode. Hvis ikke står mer direkte tvang til disposisjon. Kommuner som velgere oppfordres til å innse sitt eget beste.

Diskusjonen skal foregå på hennes og systemets premisser. Andre blir ikke godtatt. Det er dette som er den mest alvorlige siden ved Ap-staten ved overgangen til den sosialdemokratiske islamismen. Den stiller ikke spørsmål ved sin egen handlemåte og nekter andre å gjøre det.

Slik glir vi inn i en helt ny samfunnsform.

Jernhansken er kun merkbar i Langes retorikk for den som er årvåken eller sitter slik plassert at han eller hun rammes direkte. For de andre gjør det ulne språket at endringene bare glir gjennom.

For fort

Men dagens elite har et problem: Endringene går for fort. Det er ikke mulig å skjule at Norge endres i rekordfart. Bildene fra Syria og båtmigrasjonen skremmer folk. Med god grunn. Når politikere, NGO’er og medier skrur opp retorikken og forsøker å gi folk dårlig samvittighet fordi Norge ikke tar imot enda flere, er det en frekkhet uten sidestykke. Det er også en brutalitet i dette og en forakt for vanlige mennesker.

Folk synes å ha en indre dialog hvor de fører en helt annen samtale enn den mediene fører. Når Ap plutselig faller 6,5 prosent i Oslo, virker det uforklarlig.

Men ikke når man i morgensendingen på radio hører Ap-representanten i Oslo forsvare forslag om å utbygge langs T-banen, spesielt i vestlig retning. Ap synes ikke ha lært eller husker ikke enkle politiske læresetninger: Man vil ikke bare beskatte middelklassen, man vil også forandre deres bomiljøer radikalt, så prisene på boligene deres synker.

Da sier folk stopp. Raymond Johansen synes ikke å forstå det. Ap har et problem.

Når selv Høyre-ordførere ikke klarer å gi slipp på eiendomsskatten har også Høyre et problem.

Representasjon

Politikk handler om representasjon. Hvis folk føler at politikerne ikke lenger representerer dem, vil de snu seg bort.

Mangel på representasjon skaper avstand, og avstand skaper fremmedgjøring. Schibsted og NRK kan polere fasaden på Ap-staten så blank at den skinner. Sprekkene og de svake bena vil likevel være synlige.

Den fundamentale feilen sosialdemokratiet har gjort er at det har identifisert seg mer med De andre enn med egen befolkning. En del av dem er enda så frekke og forrykte at de mener det er en god ting om hvite, homogene miljøskadelige nordmenn blir erstattet av mennesker fra fjerne egner.

Når Arbeiderpartiet velger en leder som i sin fremtoning, væremåte, opprinnelse, bosted og økonomi tilhører overklassen, burde man ikke bli forbauset om partiet faller etter at tricksene slutter å virke.

Folk ser det de ser. Det er viktig å fortelle dem at de kan tro deres egne øyne og ører.

Majestetsforbrytelse

I Ap-staten legger man seg ikke ut med makta. Man utfordrer ikke ved navns nevnelse deres ledere. Det er uhørt. I et land der nesten alt og alle er avhengig av staten er dette ingen tom trussel.

Den artikkelen Jon Hustad har skrevet om de tusen familiene og Stoltenbergene spesielt, er utilgivelig. Han har skrevet om dem på en måte som man ikke får. Den er «respektløs». Man gjør det bare ikke. Ikke hvis man vil leve lenge i landet.

Bak den trygge konsensus ligger en trussel om eksklusjon. Men så lenge alle befinner seg innenfor, kan man late som om det er enighet som råder.

Hustad ødelegger idyllen. Han river masken av sosialdemokratiet. Denne type maktkritikk er normalt og sunt i demokrati som fortjener navnet. Men faktum er at Norge lenge har vært et land hvor slik kritikk ikke er blitt tålt.

At artikkelen kom på trykk er et tegn på at konsensus ryker. Alt er i oppbrudd.

 

 

Les også

De virkelige blåblå -
Valgets kvaler -
Look to Norway? -
Det handler om noe mer -
Et blått lys for Norge -
Generalsekretærene -
Bruktbilselgerne -
Orientering -

Les også