Kommentar

Jonas Gahr Støre sett gjennom Thomas Knarviks øyne.

 

Det var med stor fornøyelse redaksjonen leste kronikken «En aha-opplevelse» av redaktør Nina Hjerpset-Østlie i HRS, hvor hun ironiserer over Støres valg av Thomas Boe Hornburg som politisk rådgiver. Dette sier ikke bare noe om hvordan Aps politiske tenkeloft er fullt av termitter, men også noe om hvilken utrolig kinkig posisjon AP har malt seg selv inn i: Når man fører feil politikk i 40 år, er det ingen enkel vei ut. Da er det godt med yes-men rundt seg, i stedet for dyktige, irriterende strateger som avslører hvor udugelig du har vært.

Støre er en dårlig politiker og en dårlig leder. Som partiledere flest er han en taktiker, og behersker det kortsiktige politiske spillet, for det er faktisk eneste måten å bli partileder på: Klarer man ikke utmanøvrere alle de andre som ønsker å komme til makta internt i partiet, ja da blir man heller ikke partileder. Og når man har fått makta, må man stoppe andre fra å dytte deg vekk fra kongehaugen. Men dette konstante taktiske spillet gjør at partiledere ubehagelig ofte er flinke, kortsiktige taktikere, men fullstendige analfabeter på langsiktig strategi.

Støre forstår bare taktikkeri, mens AP trenger en strateg.

Støre har ingen mål, ingen planer og ingen veikart for hvordan Ap skal komme opp av den politiske spagaten partiet frivillig har gått ned i. Derfor ser vi Arbeiderpartiets tidligere så bunnsolide fasade nå krakelerer i fraksjoner og uenighet internt i ledelsen, men også mellom ledelse og lokallag. Ingen vet nemlig hva Arbeiderpartiets politikk er lenger, og ingen har lenger makt, myndighet mandat til å bestemme det med partipisken. Noe som igjen fører til en intern polsk riksdag som handlingslammer hele partiet.

Problemets størrelse blir åpenbare når bruktbilselgeren Støre plutselig haler frem Frp-klonen Masud Gharahkhani fra den taktiske flosshatten sin, uten fnugg av forankringer i resten av partiorganisasjonen. Han tror det er handlekraft, men det er er bare klossete og desperat, og alt han oppnår er å forvirre både pressen, partiet og publikum. Tidligere foregikk alle disse interne problemene bak lukkede dører, men dette blir som alle familieproblemer: Når konfliktnivået blir høyt nok, så lekker lyden ut av sprekkene. Naboer forstår hva som foregår, selv om de ikke ser hele det triste bildet.

Taktiske problemer for Høyre og Frp også.

Vi ser nøyaktig samme problematikk hos Erna Solberg også: Hun behersker det taktiske, politiske spillet til fingerspissene, og sier alle de rette tingene for å bli likt av velgere og partiorganisasjonen i øyeblikket. Men hun har aldri levert noe som helst av substans eller tyngde på politisk strategi, analyse eller avveininger. Som med Støre blir det bare festtaler og feelgood-pjatt uten særlig dybde. Erna Solberg er også i ferd med å male seg inn i et politisk hjørne gjennom sin nesegruse og lettvinte Merkel-beundring, uten minste tanke for at 80% av alle velgerne faktisk er imot EU, og hun er statsminister for et folk som ikke vil ha EØS og EUs diktat tredd ned over hodet. Hun virker ikke å ha en eneste tanke rundt denne problematikken, og kjører på med sin egen anti-norske agenda, og fremstår som en politiker innsatt og ansatt av EU. Det får en høy pris før eller senere.

Krf har blitt en islamofil parodi på et kristen-konservativt parti, så de er fortapt. Men også Fremskrittspartiet er i ferd med å male seg inn i et hjørne, gjennom sin taktiske iver for å opprettholde plassen rundt kongens bord. Foreløpig har problemene blitt holdt på avstand gjennom høyst legitime unnskyldninger med at Frp bare har 15% av stemmene, og at kompromisser, kameler og hestehandel er en uungåelig del av parlamentarismen. Problemet er at mikropartiene Venstre og Krf er mindre, og de får konsekvent underminere alt Frp står for.

Når ministere unnskylder EU-kåtheten med at «Nei til EU»-partiet Frp, er et «Ja til EØS»-parti, så blir dette tynt taktikkeri fra i fjor, for hele situasjonen har forandret seg: Nordmenn flest begynner endelig å bli opplyst om hva EØS egentlig er, og hva de innbærer for Norge: En overnasjonal enveiskjøring som gjør stolte Norge til EUs «bitch», og burde vært utfordret, forkastet og reforhandlet forlengst. Folk flest ser ikke lenger forskjell på EU-medlemskap og EØS-avtalen. Så når Frp-ministre (som joda, jobber for Erna Solberg) gir bort suverenitet til EU innen finans og energi, bygger bomveier fortere enn noen andre, og setter rekord i antall utlendinger som får norsk statsborgerskap, ja da driver man et skummelt taktisk spill – stikk imot grunnfjellet i partiet. Dette blir heller ikke billig på lang sikt, særlig nå som hele den politiske situasjonen i Europa, vesten og verden er i omveltning. I‘m just sayin‘.

Arbeiderpartiets problemer er uten sidestykke

Men de taktiske problemene til Høyre og Frp, er peanøtter i forhold til hva Arbeiderpartiet står overfor: Partiet har hatt partiledere som utelukkende har vært kortsiktig taktisk orientert siden akademikerne tok over partiet med Gro Harlem Bruntland. De brukte den strategiske kapitalen partiet har samlet opp gjennom mange tiår med ansvarlig, nasjonal politikk, til å starte et populistisk råkjør for å forandre Norge til «Nye Norge» gjennom globalisme, EU, og språkblomsten «flerkultur» – uten å være i stand til å forklare hva det egentlig er, hvordan man får det til, eller hvor det har lykkes tidligere. Med på lasset fulgte ordet «integrering», som ingen kan forklare hva er, selv etter over 20 år, 23 handlingsplaner og 110 milliarder kroner, og da er det kanskje på tide å forkaste hele greia? (En av nøklene er visstnok «å få innvandrere ut i jobb»– i landet hvor 1/3 går på NAV fordi det ikke lenger finnes jobber, fordi industrien er gitt bort til østen i globalismens navn, så lykke til med den «løsningen».)

Det taktiske ønsket om å fremstå som «raus, inkluderende og mangfoldig» gjennom masseinnvandring trumfet alle andre hensyn for Ap-ledelsen, og inneholdt ingen strategiske avveininger om farene og problemene en slik politikk kunne medføre sikkerhetsmessig, demografisk og økonomisk. Ingen! Ingen høringer, utredninger, konsekvensanalyser ble gjort før innføringen. Velgerne ble aldri informert om hva som skulle komme, og masseinnvandringen pluss invitasjonen til islam ble aldri votert over i Stortinget. Det «bare skjedde», sånn poff liksom. Alt det demokratiske papirarbeidet mangler – i det gjennomregulerte landet hvor man ellers krangler i 30 år om hvor en skarve opera skal ligge, og hva den skal koste. Hva har flerkultur-eksperimentet kostet så langt sa du?

Gode politiske strateger hadde ingen problemer med å finne betenkeligheter og ankepunkter mot «flerkultur» og islam. AP-ble advart konstant og tydelig. Arbeiderpartiets ledelse valgte heller å kalle varslerne for «rasister», «islamofobe», «kalde» og «høyreekstremister» for å vinne billige taktiske seire. De kjørte på med innvandring og åpne armer for alle folkeslag, kulturer og religioner. «Kom til Norge og få penger – for vi trenger dere alle!!» Det toppet seg med et ultra-populistisk og uansvarlig krav om 10.000 «flyktninger» fra Syria til Norge. Ikke for å hjelpe flest mulig, men for å gi den blå regjeringen et taktisk slag på kjeften. Da var begeret nådd, som Sunde sier. Ola Nordmann hadde fått nok av berikelsene, fredens religion og APs taktikkeri. AP‘s politiske juletre kollapset under vekta av pynt og juggel.

Det var to store strategiske farer i Aps politikk for «Det Nye Norge»:

Ikke bare ønsket Ap (helt unødvendig) å forandre et samfunn som allerede var ett av de beste og mest veldrevne i verden, noe som fremstår som helt kokkeliko nå i ettertid: Norge var nemlig velfungerende, raust, inkluderende og antirasistisk på 70, 80-tallet. Man trengte ikke gjøre et plukk for å oppnå det. Vi kunne hente arbeidskraft nok fra våre skandinaviske naboer, og trengte ikke analfabeter fra Pakistan, Irak, Somalia, Eritrea, Kongo og Afghanistan som gjestearbeidere. Problemene som innvandringen skulle løse, eksisterte bare i hodet til sosialistiske aktivister. Det største samfunnseksperimentet noensinne i norsk historie, er bygget på ren innbilning. Ønskedrømmer. Luft.

Hordene av innvandrerne ønsket på sin side slett ikke å skape et fargerikt fellesskap og flerkultur. Det var også ren innbilning. Og de ble heller aldri pålagt noen krav om dette: De fikk innrette seg akkurat som koloniherrer, og det var nettopp kolonier de startet, hvor de kan dyrke sin egen kultur blant sine egne, og fritt gjøre sin monokulturelle, antidemokratiske politiserte «religion» til en del av norsk hverdag – med alt det innebærer av sosialt press, kvinnehat, jødehat og ekstremisme som strekker seg fra ærbare plagg, til krav om respekt for halalmat, bønnerop, klankultur og sharialov. Og NAV-ansatte rapporterer stadig om koloniherrenes adferd når det kommer til krav og respekt. Det er dette som river vestlige samfunn i filler – akkurat som vi advarte mot. Inviterer man kaoskulturer, får man nemlig kaoskultur. Det er ikke rakettforskning.

Arbeiderpartiet så ingen problemer. Ikke velgerne deres heller.

Taktisk sett var politikken rundt masseinnvandringen og flerkulturen en genistrek som har fungert glimrende i flere tiår. AP ble moralsk overlegen alle andre, og det er uhyggelig vanskelig å bekjempe moralisme og selvhøytidelighet med tall, fornuft og realiteter. Velgerne er lette å manipulere med taktisk populisme, moralisme, endimensjonal humanisme, og tanketom «godhet», og Ap ga dem godhets-injeksjon rett i årene som ingen våget å si nei til, og som alle fort ble hekta på. Folk og partier (over hele Europa) flokket seg rundt venstresidens store prosjekt for å være «gode» – for hvem tør vel innrømme at de er imot inkludering, raushet og omsorg for «fattige og flyktninger»? Hva slags menneske er man da?

Kraften i Arbeiderpartiets taktiske samfunnseksperiment var så stor at selv Høyre lot seg svelge av det, og føre samme politikk. ALLE partiene svelget dette taktisk, kortsiktige tøvet rått, og kastet seg på. Ja selv kongehuset har kastet alle betenkeligheter overbord. Der på den upolitiske balkongen har visst «Norge for alle» blitt mantraet nå. Bare Fremskrittspartiet forsøkte å målbære fornuft i stedet for patos, og fikk så nazihatten passet av «de gode» mobberne. For moralisme er uimotståelig for svake mennesker – men moralisme har en bakside: Den biter sine egne. Det gjør den alltid. Propaganda kommer bare så langt, før det kolliderer med folks egen virkelighet. Man kan ikke oppheve observerbare fakta med luftige visjoner og taktisk lettvinthet. Og fakta har ingenting med Arbeiderpartiets innvandrings-selvbedrag eller islamske velgerbedrag å gjøre.

Her er virkeligheten som Ap, Høyre og røkla nekter å ta inn over seg:

Islam er ikke fred: Islam er en totalitær, politisk ideologi som forlanger full underkastelse og kneling for overmakta, og skaper et antidemokratisk, dysfunksjonelt samfunnssystem basert på overtro, hykleri, løgn, tvang og vold, basert på et primitivt men uforanderlig lovverk fra 600-tallet.

Asylsøkere og migranter er ikke flyktninger: Når man lokker all verdens fattigfolk til Europa med falske løfter om at de er velkommen til gratis cash, bolig og blondiner, så kommer ALLE uansett hvor lite flyktninger de er. Og hordene av krigføre menn fra ukulturer er fullt villige til å juge for å få det de er lovet, og ty til kriminalitet og vold når de forstår de har blitt lurt.

Flerkultur skaper ikke mangfold: Det er et ultra-risikabelt sosialistisk samfunnseksperiment uten klare mål, planer eller suksessempiri, som skaper etniske, kulturelle og religiøse spenninger i Europeiske land som før var fredelige, velfungerende og harmoniske. Multietniske land kan fungere fint, men ikke flerkulturelle land. Det blir de aldri noe greie på.

Alle kulturer er ikke like mye verd: Hadde alle kulturer vært like mye verd, ville alle kulturer skapt harmoniske, velfungerende, lav-korrupte samfunn hvor frie individer kunne velge sin egen vei, tro, kjæreste og fremtid uten diktat fra prester, motalpoliti, myndigheter, klan og voldelige moralister.

Alle mennesker vil ikke det samme: Selve essensen av jordens mangfold av kulturer og nasjoner, er nettopp at mennesker ikke vil det samme. Det finnes ikke noe felles i de svevende menneskerettighetene eller demokratiet som har kraft til å lime et samfunn av kulturkonflikter sammen. Det eneste som kan holde slike områder sammen, er rå maktbruk som i Jugoslavia. Da blir det stille og fredelig. På overflaten.

Integrering er alt, men betyr ingenting: Trass i at «integrering» er flerkulturens mest brukte fyndord, kan ingen egentlig forklare hva integrering er, hvordan man oppnår det, eller hva sluttproduktet er. Det er assimilering som fungerer, men da får man heller ikke «flerkultur». Heldigvis.

Sosialisme virker ikke: Sosialismen i dens utallige former er forsøkt 100 ganger gjennom 100 år, i 100 land, og det ender på nøyaktig samme måte hver gang: Med uro, fattigdom, ufrihet og diktatur. Hver gang! Nå sist i venstresidens nyeste sosialistiske fyrtårn de snakket så varmt om, men ikke lenger vil nevne navnet på: Venezuela. Men sosialister nekter å ta det inn over seg, eller lære noe som helst. De vil alltid prøve sosialisme en gang til.

Politikken er preget av kognitiv dissonans.

Når det ikke lenger er sammenheng mellom vår oppfatning av virkeligheten, og virkeligheten som rammer oss, kalles det for kognitiv dissonans. Og det gjør alltid vondt. Når man maler seg inn i et hjørne, så gjør man det ikke med vilje: Man er overbevist om at man har kontroll og gjør noe smart, riktig og fint – og plutselig, uten nåde, viser virkeligheten at at man har gjort noe fullstendig idiotisk. En latterlig, parodisk tabbe som var åpenbar for alle som så på, men ikke den som malte gulvet. Og det finnes ikke noen enkel, ærbar vei ut av et slikt uføre. Man må bli skitten og trampe på sitt eget verk – eller sitte stille, og bli til latter for alle til tabben har tørka og verden har gått videre.

Det er denne ydmykelsen som er i ferd med å ramme Arbeiderpartiet fordi de har malt Norge med flekultur-rødt i flere tiår. Når EU til slutt kollapser vil ydmykelsen ramme Høyre. Og når klimahysteriet kollapser vil den ydmykelsen dessverre ramme Fremskrittspartiet, som i all sin iver etter å vinne taktiske seire i regjering, gir fra seg strategisk kapital for å støtte et dommedagshysteri som åpenbart er antivitenskaplig, men som likevel spiller politiske ess rett i henda på klorofyllkommunistene og venstresiden. Det blir dyrt. Det er alltid dyrt, vondt og pinlig å male seg inn i et hjørne. Man må se seg rundt når man driver med store prosjekter.

To løsninger: Bli skitten og løsningsorientert, eller passiv og latterlig.

Jeg føler intet behov for å hjelpe Arbeiderpartiet med å gjenoppvekke det strategiske tenkeloftet. (Noe som neppe er mulig med dagens posører i ledelsen.) Ap har blitt en jålete personkult i stedet for et politisk verksted. Mange hevder omfavnelsen av innvandring, Islam og innvandrere er en skjult strategi for å skape et nytt grunnfjell av proletarer, og gi bort trygdepenger i bytte for stemmer. Det er konspiratorisk, men utvilsomt den effekten vi faktisk observerer. Tallene er tydelige. Uansett bakgrunn og årsakssammenheng er det en brøler:

Takknemligheten og trofastheten kommer til å ta slutt den dagen innvandrerne blir mange nok og kan skape sine egne politiske partier, for å omdanne Norge til sine egne land de slett ikke flyktet fra, men besøker jevnlig på ferie – så resten av slekta også kan flytte hit og få cash, bolig og blondiner – hvis det er noe igjen. Det finnes ikke noe samfunnslim i flerkuturen. Ingenting holder det sammen. Alle med strategisk vett forstår denne faren nå. De som ikke forstår den, nekter også å forstå virkeligheten fordi det er så vondt, vanskelig og pinlig: De beundrer det glinsende, fine grunnlaget de har malt, og vil ikke se hjørnet bak seg. Vi mennesker liker ikke å innrømme vi har tatt grusomt feil. Men til slutt blir det åpenbart for alle uansett. Man kan ikke oppheve virkeligheten. Den eneste fordelen med å male seg i et hjørne, er at man får plenty tid til å tenke over hvor dum man har vært.

 

Lenker:
https://www.rights.no/2018/06/en-aha-opplevelse/
https://www.rights.no/2016/05/stillingsbeskrivelse-for-statsministeren/

 
 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!