Kommentar

Norsk offentlighet har i vinter fått «tilført» to bøker som hver på sin måte kaster lys over nyere norsk historie. Terje Tvedt begynner Det internasjonale gjennombruddet med utgangspunkt i Jens Arup Seips tale om Ettpartistaten i Det Norske Studentersamfund 14. september 1963.

Tvedt legger vekt på at det samfunn og politiske system Seip omtaler i 1963 er borte 30 år senere. Det er dette skiftet han er opptatt av.

Kaj Skagen går lengre tilbake i Norge vårt Norge. Et lands biografi, som begynner helt tilbake i siste tredel av 1700-tallet med haugianismen. Skagen følger de idehistoriske strømninger. Når han kommer til Arbeiderpartiet setter han det inn i en kontekst: Ap var ledd i et opplysningsprosjekt som var influert av positivisme. Alt som betydde noe kunne veies og måles. Filosofisk er det i slekt med franskmannen August Comte som trodde på historiens progressive fremmarsj. Denne troen ga en selvsikkerhet og overbevisning om å ha historien på sin side, som fikk enda sterkere næring fra marxismen.

Skage får overbevisende frem Aps styringsvilje og autoritære tendens. Kritikken  av Ap for cæsarisme var fremme allerede ved århundreskiftet av Arne Garborg. Kritikerne følte at Ap manglet motforestillinger og toleranse for andre meninger.

Det skulle ikke bli bedre av møtet med bolsjevisme/leninisme. Selv om Ap brøt med Moskva så ble mye av tankegodset igjen og partimodellen og «bevegelsen» viste det samme slektskap.

Når man leser Skagen nikker man gjenkjennende. Partiets problemer er i stor grad selvforskyldt, men man forsøker å gjøre «Ap-hatet» til en faktor som forklarer motgangen. I stedet for kritikk og selvkritikk svarer man med å trekke stigen opp og flørter med å gå til venstre.

Radikalisme på norsk

Skagens perspektiv gjør at man får aha-opplevelser. Med en slik radikal fortid, var det noe rart at Norge fikk en av Vest-Europas sterkeste maoist-bevegelser på 60-tallet?

Under inspirasjon fra den russiske revolusjon i 1917 ble Arbeider- partiet et revolusjonært kommunistparti som gikk inn for etablering av proletariatets diktatur i Norge. På denne ideologiske plattform stod også den senere landsfader gjennom hele partiets storhetsperiode etter krigen, Einar Gerhardsen (1897–1987), som sommeren 1920 var Arbei- derpartiets hemmelige utsending til Den kommunistiske internasjonale eller Komintern i Moskva. På 1930-tallet og under Johan Nygaardsvold (1879–1952) ble partiet ledende i en bred allianse mellom arbeidere og bønder, og utviklet seg til et reformistisk folkeparti. Men da partiet fra 1945 vant rent flertall i Stortinget, satte det i praksis Stortinget til side og styrte Norge i tyve år som en ettpartistat, langt på vei etter kommunistisk mønster: «Jeg vil kalle den tredje epokes forfatning for ettpartistaten», var Seips kjernesetning i denne beskrivelse av hvordan landet ble styrt i 1945–65: «Jeg kaller den så, fordi den politiske avgjørelsesprosess blir ført til topps og avsluttet med endelig virkning innenfor ett og samme partiapparat.» I sin lange majoritetsperiode opphevet Arbeiderpartiet både regjering og Storting som egne maktinstanser: Regjeringen ble omgjort til eksekutivkomité for partiet, og Stortinget «relegert til registreringsapparat» og satt i «politisk eksil».53

Prøv å fremfør dette synspunktet i en norskoppgave i dagens videregående. Let etter det i diskusjoner i mediene og på nett. Du vi få høre at det er et syn som hører hjemme på ytterste høyre fløy. Jon Hustad har skrevet at Anders Behring Breiviks mål var å ødelegge Arbeiderpartiet og mener han klarte det. Men det var en ødeleggelse som begynte lenge før terrorangrepet.

Kjernepunktet er mangel på kritikk. Intoleransen og det påfølgende lave intellektuelle nivået. Det foregår nesten ikke intellektuell politisk debatt i Norge. Når Bernt Oftestad, Halvor Fosli og undertegnede blir intervjuet av Morgenbladet om «Ap-hatet» så er et av spørsmålene: -Hater du Arbeiderpartiet?

Den historiske hukommelse er borte.

Allerede i Kontrast og Pax-generasjonens tid koketterte man med Seips foredrag. Man skulle ikke forstå det bokstavelig,

Skagen tar det på alvor og det er intet som tilsier at Seip spøkte.

Seip nølte ikke med å kalle dette systemet en stalinisme som hadde utviklet seg ved at den brede folkelige arbeiderbevegelse var blitt underlagt et parti som styrte bevegelsen fra toppen. Når et slikt parti overtok statsmakten gjennom demokratisk valgseier, oppstod en hånd- full personers og tildels én persons – partilederens – absolutte makt over staten, en absolutt makt som samtidig fikk folkelig legitimitet gjennom valgene. Arbeiderpartiet, sa Seip, forente den demokratiske eller vesteuropeiske cæsarisme, hvor «partiførerens og regjeringssjefens makt – forenet på én hånd – er steget til det umåtelige», med den mer østeuropeiske eller stalinistiske partiorganisasjon som gjennom sitt enorme nettverk og sin militære disiplin kunne kontrollere hele parti- apparatet fra toppen, og være en effektiv valgmaskin som produserte

nok stemmer til å beholde makten i landet: «Vi har en cæsarisme av vestlig type, og vi har en partimaskin som det vel ikke er maken til i vest utenfor de partier som kaller seg kommunistiske.»54

Alle som har vokst opp i Norge har opplevd denne ettpartistaten. Likevel blir den ikke gjenkjent. Ap har lyktes med å indoktrinere særlig lærere og akademikere slik at de ikke lenger vet hva vestlig frihetstradisjon bygger på.

Nå svever vi som i et vektløst rom og det gjelder å «forankre» det nye Norge i en ny tradisjon, gi det en historie som legitimerer og forklarer.

Da går man til venstre. Ap, kultureliten og mediene henter inn ML-ikonene og stiller dem opp i det nye Pantheon. Den siste i rekken er Jon Michelet. Man kan godt ha viten om og respekt for krigsseilernes innsats uten å bry seg om Jon Michelet. Men det er ikke slik han selges inn av NRK og de andre mediene.

Se bare på en annen figur vi forbinder med norsk heroisme til vann: Erik Bye. Bye var en ruvende person, men han var ikke noe program på to ben. Det er Jon Michelet, og når han selges inn er det med mye uutsagt. Det er omtrent som når Fidel Castro går av på Cuba: Alt forandrer seg, men ingenting forandrer seg. Vi skal lære oss å forstå hvem som er hvem. Hvem som har båret historien og hvem som har vært dens utskudd.

Sorry. Jeg kjøper det ikke. Det gjør heller ikke mange andre. De har for lengst gjennomskuet hulheten i det venstresosialistiske prosjekt. Alle løgnene, maktbrynden og sansen for privilegier.

Jon Michelet tilhører en bestemt type forfattere som hadde VIP-kort hos norske medier og de tilhører alle, uten unntak, venstresiden.

Det er når man legger dette ved siden av det Kaj Skagen forteller, at man ser sammenhenger som er innlysende.

Med sin tro på statens makt som først og fremst et gode, bar sosial- demokratiet i seg kimen til formynderstaten. «Sosialdemokratie ender vel i eit nytt Cæsardøme?», antok Arne Garborg alt i 1909.

Denne maktkritikken har eksistert siden 1900, men det er i dag bare skygger av den tilbake. Hvordan ville Norge sett ut hvis Ap ikke hadde bygget formynderstaten og AKP (m-l) ikke hadde eksistert? Kontrafaktisk historie er produktiv bare i den grad den bevisstgjør om den faktiske: At det autoritære har vært en konstant i vårt politiske system. Når min generasjon, middelklassens barn, født rundt midten av forrige århundre, meldte oss på, inspirert av studenteropprør og anti-autoritære strømninger, så valgte vi å følge de mest autoritære ideene som tenkes kunne: Marx, Lenin og Mao.

Mangel på sans for politisk dissens gjorde et slikt svermeri mulig. Ap hadde sørget for å renske ut miljøer som kunne gi grobunn for opposisjon. Ja, selv det å opprettholde andre verdier var en trussel, selv om det representerte kvalitet.

Det akademiske lektor- miljøet, som sosialdemokratene alltid hadde sett på som snobbete, ble degradert fra selvstendige intellektuelle til statsfunksjonærer.76

Når disse motstandslommene var fjernet, kunne man slå ned på dissens i egen leir:

Torolf Elsters frittalende tidsskrift Kontakt ble nedlagt i 1954 etter intervensjon av partiledelsen. I 1958 ble partiets studentlag ekskludert etter en aksjon mot atomvåpen. Tre år senere ble den utenrikspolitisk opposisjonelle kretsen rundt avisen Orientering ekskludert.77

Document er blitt sammenlignet med Orientering, i funksjon. Det er en anerkjennelse som dagens smaksdommere aldri ville innrømmet oss. Men dette har ikke noe med forfengelighet å gjøre, men med forståelse av historisk rolle.

Det arbeidet Skagen og Tvedt har levert er av en enorm betydning for å forstå hvorfor vi står ribbet tilbake, med problemer vi knapt klarer å overskue. Kun ved et målrettet, energisk arbeid kan mann gjøre seg forhåpninger om å forstå. Skal man stake ut en ny kurs må man forstå hvordan vi havnet her.

Vi vil vende tilbake til begge bøker. Vi ber leserne lese bøkene. De er uunnværlige for videre diskusjon.

Et siste eksempel på strømlinjeformingen:

I 1946 var Oslo Lærerskole den eneste private lærerskolen som var igjen. Til gjengjeld hadde den ti klasser og var den største i landet. I juni skrev kirke- og undervisningsminister Kaare Fostervoll til Indremisjonsselskapet og spurte om man ville la staten overta skolen. Under de forhandlinger som fulgte, kom lærerskolebudsjettet opp til behandling i Stortinget. Her hadde det sosialistiske flertall samlet seg om et tilleggsforslag som gikk inn for statlig overtagelse av all lærer- utdanning. Etter en lang og bitter strid ble Oslo lærerskole tvunget inn under staten.

Oslo Lærerskole holdt til i dagens Litteraturhus, eid av Fritt Ord med sine milliarder. Dagens politiske korrekthet vil gjerne skape inntrykk av permanens og noe selvinnlysende som ikke trenger begrunnes.

Når man leser Skagen – og Tvedt – forstår man historien, de lange linjene, og forstår at både tankene og institusjonene ikke er urokkelige.

Tanker kan kun rokkes av andre tanker. Det finnes ansatser i dag til verre løsninger. Derfor må de som kritiserer forstå svakhetene ved dagens system for å kunne skape noe bedre. For også på innsiden av dagens system er man bekymret.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.