Kommentar

Bildet: Mediene forfaller i dag til å glorifisere eller gjøre kjendiser av politikere som står for det de liker. Deres system. Kjendisfaktoren er høy hos Jens Stoltenberg. Dermed feies uenigheter under teppet. Det var andre boller i 50-årene. Arbeiderpartiet har enerådende. Men det var misnøye med at meningsdivergenser ikke slapp til. Rundt bladet Orientering vokste dissentere frem. De ble ekskludert fra Ap i 1961. I stedet for å forsøke å ta opp i seg de nye strømningene, hev Ap dem ut. Det førte til dannelsen av SF og Finn Gustavsen kom inn på Stortinget, ikke minst fordi Dagbladet kjørte kampanje for ham.

Svært få hører på dagens trontaledebatter. Politikere som burde være eksperter på kommunikasjon kan ikke kommunisere med andre enn hverandre. Det pulserende livet folk flest opplever virker fraværende.

Politikken reduseres til et ping-pong-spill. Et knippe av argumenter går igjen. For Ap og SV var det den milliarden regjeringen har gitt i skattelette til de 50 rikeste. Den kunne Ap-representantene bruke som en svøpe. Igjen og igjen.

Audun Lysbakken brukte den som en klubbbe. For Erna har tatt disse pengene fra munnen til de som har minst, som barnetillegg til de uføretrygdede. Lysbakken er et eksempel på en politiker, som til tross for at han er ung, virker stokkdøv. De rystelser som skjer i Europa og USA gjør merkelig lite inntrykk. I stedet rir man de samme kjepphestene som før.

Hører de ikke at folk er gått lei? Hvis man strekker et poeng for langt slår det tilbake. Folk har lært at det alltid finnes en annen side. Det sjongleres med milliarder. Den som bare bruker slegge får et troverdighetsproblem. Florett er mer effektivt. Man svekker ikke sin sak hvis man innrømmer at det kan ha kommet noe godt ut av milliarden. Sosialistene har alltid operert med et dikotomisk bilde: Svart/hvitt. Det gjør politikken dritkjedelig. Ap gjør seg ikke lenger med englevinger. De karrer til seg, og plasserer sine folk i sinekyre-jobber. Bein.

Folk liker ikke prektighet. VG kan i dag fortelle at Njål Høstmælingen og et par andre har melket staten for penger gjennom asylindustrien. Det er selvsagt baret toppen av isfjellet. Høstmælingen er blant ekspertene som innkalles som dommer når NRK skal kjøre et moralsk spyd gjennom en politiker som Sylvi Listhaug. Nå får vi høre at «it’s all about money». Hvor mange gjelder det? Mange.

I utenlandske medier er det helt vanlig å snakke om den klassen som styrer oss. Den herskende eliten, kalte marxistene dem på 70-tallet. Nå er begrepet forsvunnet ut av språket. Du kan mistenkes for å være høyreekstrem hvis du bruker begrepet «den herskende klasse». Kan det skyldes at de som før snakket mest om klassekamp i dag er blitt den herskende klassen eller del av den?

Finn Gustavsen satt et sjokk i Ap da han kom inn på Stortinget. Han røsket opp i den fastfrosne blokkdelingen mellom et mektig Ap og et svakt borgerlig alternativ. Gustavsen gjorde noe uhørt. Han kastet en Ap-regjering. Guden var ikke ufeilbarlig.

Sosialistisk Folkeparti sprang ut av troen på at det fantes en tredje vei mellom Washington og Moskva. SF skulle bli innhentet og overkjørt av borgerskapets barn som i stedet valgte seg Bejing. Den autoritære dreiningen tok noe av luven fra SF. Etter at AKP gikk seg vill i fantasier om en sovjetisk okkupasjon, fikk SV en rensessanse. Men er nå helt dødt.

Lysbakken er ung, men sten død i hodet. De andre partiene burde lære av SVs endlikt. Det er velgerne som vraker dem. De gidder ikke høre på misjonering og moralisering.

Uten at politikerne har oppdaget det, har folk gjennomgått en slags lutring. De liker ikke svada, svulstigheter, et politisk språk som bare er «going through the motions».

Venstresiden svømmer i tautologier: – Vi står for fellesskapet, forsvar for den norske modellen. De andre står for egoisme. Vår politikk vil forsvare fellesskapet.

Hvordan? -Jo, fordi vi vil forsvare fellesskapet.

Politikk blir besvergelse. Den blir messende. Hvem gidder høre på dette?

Det finnes ikke snev av ideologisk debatt i tronetaledebatten. Verden gjennomgår noen store endringer og velgerne er i bevegelse. Det er nok å nevne Brexit og Trump. Men det er som om veggene i Stortinget er for tykke. Signalene utenfra når ikke inn.

Noe annet slår meg: Hvor norsk det er. I betydningen innadvendt. Man snakker som om vi befant oss på 60-tallet. Noen av begrepene er nye, men måten å snakke politikk på er den samme. I dag virker den helt autistisk.

Stortingets form for retorikk er den sikreste måte å avpolitisere befolkningen på. Hvorfor skulle de være interessert i noe som ikke gjelder dem, ikke snakker til dem og ikke er opptatt av hvordan de har det?