Innenriks

TV2 kunne triumferende fortelle Siv Jensen at 8 av 10 er enig i dagens nivå på flyktningmottak eller ønsker et enda høyere. – Siv Jensen du er ikke på samme side som folket. Programlederen Aril Riise slo det inn med syv toms spiker.

Målingen kom som bestilt til kveldens programlederdebatt. Men det står ikke hvor mange som er spurt. Det er også et forbehold i presentasjonen som er lett å overse. Det står: «Av de som hadde en mening om spørsmålet, svarte 48 prosent at Norge bør ta i mot flere.». Det var altså et antall som ikke ville svare. Hvor høyt? Det sier TV2 ikke noe om, men det er helt vesentlig for å vite hvor pålitelig målingen er. Vi vet fra før at folk kvier seg for å si sin mening.

Tallene er for høye til å virke troverdige. Skepsisen blant folk flest er større enn som så. Men at TV2 og de andre mediene vil hamre inn at alle er for en dugnad, bortsett fra FrP, det har vi forstått.

Siv Jensen sto fast, hun sjanglet ikke. Men kanskje hun kunne slått litt mer kontant tilbake. Der står samtalige partiledere og «gang up» mot henne, sammen med programlederen Aril Riise. Og de er overbevist om sin egen fortreffelighet.

Det er mye å utsette på FrP, men de er blitt lutret av stadig å være prügelknabe. Det har lært dem en viss ydmykhet, det er også noe å ta med seg. Men hovmodigheten til en politiker som Knut Arild Hareide er til å brekke seg over. Han blir høy på sin egen godhet.

Audun Lysbakken nekter seg heller ingenting. For slike politikere er folkevandringer og kriser en anledning til å briljere. De kan utnytte den, helt skruppelløst. Lysbakken  har i tillegg det perfide som sosialister alltid har operert med, men som snart er det eneste de har igjen.

Bare det å si til landets statsminister at hun burde være som Angela Merkel reduserer norsk politikk til søndagsskole. Kunne de ikke sagt at så skulle hun også få stjerner i karakterboken? Akkurat dette tøvet er heldigvis Solberg resistent mot. Men hun setter dem ikke på plass.

Hva kan det komme av at oppslutningen om disse partiene ligger rundt 4 % hvis deres synspunkter er så selvinnlysende riktig som de selv påstår? Hareide foremelig strutter av selvrettferdighet og Lysbakken knirker i vei, uanfektet av at partiet er på vei ut av norsk politikk.

Hva kommer det av at norsk politikk når den skal fornye seg produserer et parti som De Grønne? Det virker å være enda en avlegger av «bedehusmiljø», i tradisjonen til AKP (m-l) og et surmavet SV. For to år siden ville de stanse importen av bensinbiler. Nå vil de at nordmenn kun skal kunne fly hvert tredje år.

Partilederdebatten virket som en skoleklasse der de andre hadde bestemt seg for å mobbe den ene eleven, og læreren var med på leken.

Så kunne duxen i klassen, Jonas Gahr Støre, briljere med sin finslepne språk. Men kraften er borte, han lyder ikke overbevisende når han både skal ta inn at Midtøsten er blitt et svart hull, og at vi må ta ansvar. Hvorfor skal fire millioner nordmenn ta ansvar for en hel verdensdel som imploderer?

«Klassen» tror at problemene forsvinner hvis man ikke snakker om dem. De skal løse folkevandringen med dugnad. Det smaker av kladdeføre og klister. Det er en mangel på realisme i omgang med språket som gjør at man bare orker norsk politikk i små doser. Sendingene burde komme med en helseadvarsel: Langvarig eksponering er usunt.

Les også

Setup -
Et splittet samfunn -
En dose edruelig Olav Versto -
Moralisme og mobbing -
Kjøret mot Frp fortsetter -
Statsrådsjakt -
Sjikanen av Frp -