Kommentar

Kampen om pressestøtten kan synes liten, fattigslige 26 millioner i forhold til siste bevilging, 50 i forhold til økningen på 25 som Hadia Tajik hadde foreslått.

Men når denne saken får mye oppmerksomhet er det fordi pressen og pressestøtten er et symbol på det hegemoni som venstresiden har opparbeidet seg de senere år.

Dette systemet er i stor grad basert på statlige midler, som øses ut og gjør mottakerne avhengige. Det gjelder mediene og det gjelder kulturliv, humanitære organisasjoner, kirken, utdannelse og forskning. Nesten alt som kan krype og gå står i et avhengighetsforhold til staten, og når denne staten abonnerer på en ideologi og legger politiske føringer for alt den skal støtte, blir resultatet at det offentlige rom later som det er åpent, men ikke er det.

Det som mangler er transparens og ansvar.

Høyre og FrP er klar over at konkurransemomentet er svakt. Men en oljeøkonomi med investeringer på 200 milliarder  tar seg av veksten, og skjuler at konkurranse mangler.  Konkurranse er noe mer enn konkurrerende anbud i privat sektor. Det forutsetter en gjennomstrømming av nye ideer, at systemet er giret mot å hjelpe de små virksomhetene og enkeltmennesket. Det drukner ikke folk i byråkrati og red tape.

Men utad ser Norge dynamisk ut: Arbeidsinnvandringen sørger for høy aktivitet. At innfødte fortrenges fra næringer som hotell, service og transport, får liten oppmerksomhet.

Høyre og FrP er mest opptatt av penger og vil nok foreta grep som senker farten i overføringene og gir noe større spillerom for den enkelte. Avskaffelsen av arveavgiften er innfrielsen av ett slikt krav til fordel for borgerne. Staten skal ikke ha alt.

Men de to regjeringspartiene er i mindre grad opptatt av transparens og ansvar.  Det er ikke noe man kan vedta, det må innføres av mennesker, og det støter på motstand i det norske systemet.

Pressen og mediene skulle vært organene som sørget for en slik transparens. I stedet er de blitt systemets viktigste beskyttere. Dermed er de ikke lenger den fjerde statsmakt. De er en del av makten.

Forskjells-Norge

Norge liker å tro det er verdens beste samfunn. Men i et land der nesten alt domineres av staten vil friheten gradvis erstattes av konformisme. Norge er på full vei mot en slik «tilstand», til tross for at vi både etnisk og kulturelt er blitt mangfoldig. Det synes bare ikke i avisene og mediene.

I god sosialdemokratisk ånd har man prioritert likestilling. Men hva betyr dette ordet i praksis? Ser man på økonomien ser man store forskjeller, det samme gjelder bosettingsmønstre, utdanning og kultur. Vi er ikke bare blitt svært forskjellige, men avstanden mellom menneskene er blitt stor, også mellom innfødte nordmenn.

Man har prioritert likestilling uten å se om alle likhetene kan true eller skyve andre verdier til side: Den personlige frihet er tilsynelatende stor, men ikke den politiske.

Der er vi ved problemets kjerne. Spesielt fordi pressen og mediene offisielt abonnerer på en venstresideideologi med solidaritet og likhet som idealer er forskjells-Norge et stort problem. De kan ikke snakke om det. I stedet lukker de rommet og hiver ut de som forsøker å snakke om realiteter.

Autoritære trekk

Slik forvitrer friheten. Friheten må anvendes i hverdagen for å puste. Det er i de små sammenhenger den kommer til syne: om lærerne tør å si noe som alle vet, men ikke står i boka, og hvis ikke læreren tør vil neppe elevene gjøre det heller. Slik blir rommet taust.

Hele Norge blir til et stort klasserom der rektor Jens Stoltenberg sørger for ro i rekkene. Hvis man ikke kan snakke om forskjeller i forskjells-Norge, men i stedet heiser fanen «alle skal med», kan man kun beholde kontrollen ved å opptre autoritært.

Elevene fikk lov å velge og valgte en trivelig dame fra Bergen.  Er hun elevrådsformann  eller ny rektor?  Pressen forsøker å skape inntrykk av at hun bare er en stand-in for den egentlige rektor, og pressens og medienes oppgave er hver dag å minne elevene på alle trinn om hvem som er autoriteten, hvem som har mandat til å styre.

Men dette er noe annet enn å være autoritet, det er å være autoritær. Det blir en uggen stemning på skolen av slik dobbelkommunikasjon.

Elevene havner i identitetskrise.

Vokterne

Hver eneste dag forteller mediene hvor mye den nye administrasjonen river ned. De ødelegger det Norge som de røde har bygget opp.

For å holde fasaden sammen ansatte rektor Stoltenberg en skokk av informasjonsmedarbeidere som skulle sørge for å spinne de små fortellinger sammen til en Stor: Bare han og hans parti kan styre landet. Dette er ikke nye toner, men det låter annerleds i en ny tid, hvor den homogene nasjonen forsvinner både som faktum og forestilling. Fallhøyden er blitt større når oppgaven har vokst: Hvordan forene likhets-Norge og løftene om åpenhet med stadig mer autoritære trekk?

«Litt bedre»?

Bergensdamen i den blå kjolen sa i valgkampen at Norge går godt, men det kan bli enda litt bedre. Det har hun gjentatt etter valget. Norge kan bli enda «litt bedre».

Dette tyder enten på manglende selvtillit eller dårlig vurderingsevne. Politikk handler om å få frem forskjeller. Norge er ikke den beste av alle verdener. Norge er på feil spor.

Det burde Bergensdamen hatt mot til å si. Eller har hun ikke innsett det?

En demokratisk kapitalisme trenger ikke mer LO, mer overføringer, mer statlig styring: den trenger transparens, den trenger checks and balances, den trenger flere poler, den trenger balanse.

Stol på oss!

Det har ikke det norske systemet. Det har som motto: «Stol på oss. Vi vil det beste!» Men all erfaring viser at makt korrumperer, at man ikke kan stole på maktmennesker som forsikrer at de ikke vil misbruke makten. Eller er det noe særlig med nordmenn og Arbeiderpartiet som gjør at de ikke lar seg friste? Slik virker det nesten at man selv tror. Det er i tilfelle et utslag av narssisisme og nasjonalisme, og den er ikke av den sunne sorten.

Troen på at man er et unntak, av at man er forskånet for de fallgruber som andre dødelig faller i, ustanselig, er nesten som å begynne å tro på at man er syndfri. Oljerikdommen smører en slik forestilling om egen storhet og utvalghet. Som den kjente økonomen John Kenneth Galbraith sa: Gud må elske nordmenn.

Calvinistene trodde i sin tid at suksess var et tegn på velsignelse. Har nordmenn begynt å tro noe slikt om seg selv? Samtidig som man ustanselig minner seg selv om at vi er gode.

Resultatet er ikke spesielt sympatisk.

Penger er når alt kommer til alt ikke det viktigste. Det er noe annet og dette andre har vi begynt å miste.

Det trenger ikke være slik. Norge kan ta i bruk de menneskelige ressursene og bli et pulserende samfunn. Men da må det skje noe på toppen. Noen må gi fra seg kontrollen, men, som venstreradikale sa på 60-tallet: de gjør det ikke frivillig.

 

 

Les også

-
-
-
-
-