Kommentar

Den amerikanske Harvard-økonomen Kenneth Rogoff kommmer med noen betraktninger om ubalanse i europeisk økonomi og inkluderer Norden.

Tyskland har fått kritikk for å bygge seg opp et overskudd som forsterker ulikheten innen europeisk økonomi: Dyktighet kan bli et problem i økonomisk forstand hvis man lager varer andre vil ha, og introdusrer en felles valuta som gir svakere land en følelse av rikdom. Euroen ga Hellas illusjonen av å ha blitt rik. Hellas forbrukte, men på lånt rikdom, og krasjlandingen ble brutal.

Krisen rettet søkelyset mot ubalansen mellom nord og sør i Europa. Det holder ikke med tiltakspakker og overføringer. Man må gjøre noe med den strukturelle ubalansen. Hvordan gjør man det?

Keynesianerne mener overskuddene må ned og at løsningen er de nordeuropeiske landene øker etterspørselen innenlands ved å la offentlig sektor bruke mer penger.

Men dette er jo FrP-politikk! Fremskrittspartiet har ønsket å bruke mer oljepenger på infrastruktur i Norge. De siste årene la den rødgrønne regjeringen seg på en enda mer restriktiv linje. Selv handlingsregelen ga for stort pengeforbruk. Jens Stoltenberg ville gå fra 4 til 3 prosent. Pressen har hatt få motforestillinger. Dette lød som klokskap og styringsevne. Ap er solid og til å stole på. Frp er ødsel og uansvarlig.

Så kommer en Harvard-professor og sier at for store overskudd får økonomiske konsekvenser, ikke bare for de svakere landene, men også for de rike på litt lengre sikt. Overskudd kan være et problem. Dette er nye toner fordi de rammer oss selv. Det er lettere å se med skjevt blikk på tyskerne.

Hva er det som kan redusere overskuddene slik at de gir en jevnere vekst overall?

Man kunne lagt til at det fortsatt er omfattende konkurransehindringer i vare- og tjenestemarkedet i mange av de europeiske landene. Å fjerne dem vil øke forbruket av allslags varer der, importvarer inkludert.

Hvilket bringer oss til lederartikkelen i samme utgave av Dagens Næringsliv, som tok for seg mat og landbruk. DN viser liten forståelse for norske bønder. Men norske bønder bør lytte til argumentasjonen. Det er slik det tenkes i de fleste rom der avgjørelser tas: lønnsomhet og kundemakt bestemmer.

Tollmurene som beskytter norsk landbruk har dårlige utsikter i en slik ligning. Verdens handelsorganisasjon er blitt enig om å redusere tollbyråkratiet.

Dette handler om de samme strukturelle forskjeller og ubalanser som Kenneth Rogoff snakker om: for å stimulere til vekst må handelshindre fjernes. Vekst = lønnsomhet. Det er vanskelig å vinne gehør for andre argumenter: bøndene og de grønne nevner klimakrise og matvaresikkerhet. Men forbrukerne handler ikke på hypotetiske scenarier. De kjøper ikke et slikt argument før det inntreffer en krise som demonstrerer sårbarheten.

Betyr det kroken på døra for norsk landbruk? For mange bruk er nok svaret ja. De blåblå har en bonus: De vil gjøre gårdene fritt omsettelige. Det vil øke verdien for gårdene i sentrale strøk radikalt. Men bøndene kan ikke leve av eiendomsformuen, før den realiseres. For mange vil det være tungt. Men de vil ikke gå tomhendt fra bordet.

Hva er det som gjør denne utviklingen så vanskelig å kjempe mot?

Som verdens nest største eksportør av sjømat, har Norge dessuten egeninteresse i at verdns handelsveier holdes åpne.

Fisken gir milliardoverskudd. Landbruket er et pengesluk. Det er den offisielle oppfatning. Hvis landbruket skal komme på offensiven må den tørre å vise at subsidiene er små sammenlignet med mange andre sektorer, som slett ikke er produktive, fra pressestøtte til kulturliv og innvandring. Tør landbruket det?

Det første bøndene burde sørget for var et parti som talte deres interesser som forsvarere av privat eiendom og entreprenørskap. Et Senterparti på rød side er en selvmotsigelse. Det urbane Sp er et oksymoron.

Symbolpolitikk kan være viktig.. Bøndene burde gi forbrukerne franske oster.

Forestillingen om at det norske overskuddet er for stort vil nok uroe mange. Rogoff sa noe enda mer urovekkende da han var her på NHOs årskonferanse for fire år siden: Dere tror oljefondet er så stort. Det er det ikke, ikke i den store sammenhengen og ikke hvis det går utforbakke.

 

Dagens Næringsliv tirsdag 22. april 2014

Kenneth Rogoff: Overskuddsfare

Ledartikkel: Mat og handel