Kommentar

Hvorfor tapte ja-siden 28. november 1994? Fordi nei-siden lyktes å appellere til nasjonalfølelsen og fremstå som forsvarere og symboler på Norges sjel. Ingen politiker vil i dag våge å ta et slikt ord i sin munn. Men politikk handler om mer enn fine ord.

Noen ganger fremstår politiske valg som skjebnevalg. Nei-siden lyktes overbevise om at EU-valget var et slikt. Det var det nok også. Norge er langt på vei innlemmet i EU gjennom innføring av og tilpasning til EUs regelverk. Men vi har unngått å bli underlagt Brussel-byråkratiet. Vi har fremdeles en viss selvråderett. Hvis Storbritannia skulle finne på å gå ut av EU, hvilket ikke lenger er en umulighet, kan det gi Norge en mulighet til å orientere seg mot en annen pol.

EU er i dag et prosjekt som glansen har gått av. Norske medier og politikere holder seg på avstand og unnlater å beskrive hvor ille det er. Hvor stort det demokratiske underskuddet er, og hvor tregt økonomien går.

EU har gjort for mange ting på én gang, ambisjonene har vært større enn evnen. Euroen hadde selvdestruksjon innebygget fra starten. Hvis den skulle fungert måtte skatte, avgiftspolitikken vært den samme. Det var den ikke. Etter en tid kom regningen og den viste at noen var blitt vinnere og noen tapere. Vest-Europa er delt i nord og sør. Verre er det at Frankrike har blitt en annenrangs nasjon. Pariteten med Tyskland er borte. Før kunne man late som. Det er ikke lenger mulig.

EUs krise er også sosialdemokratiets krise. Både det kristeligemokratiske og det sosialistiske. Den siste skandalen, Forex, gjelder Luxembourg, som har gitt hemmlige skattefordeler til bedrifter og således lurt andre land for sårt tiltrengte skatteinntekter. På den ene siden klager man høylytt over bedrifter som flytter overskuddene rundt til skatteparadiser for å unngå skatt, på den annen gjør man det samme på kammerset. Det rammer den ny presidenten for kommisjonen Jean-Claude Juncker, en erklært føderalist.

Ja-siden har hatt problemer med å selge EU. Det har aldri skint av Beethoven og Goethe. Det ble et bankenes Europa. Dette henger over Det norske Arbeiderpartiet som har gått inn for medlemskap to ganger, og fortsatt gjør det. Her ligger mye sprengstoff gjemt som mediene skåner Arbeiderpartiet for.

Folk er instinktivt skeptisk til Brussel. Det smaker for mye av kongen i København.

Høyre venter man seg ikke så mye av. Det er Ap som må svare for brustne illusjoner.

Men kan det tenkes at Ap stilltiende lar Høyre/FrP gjøre tilpasninger for seg som de ikke kommer til å reversere?

Senterpartiet burde ikke føle seg for trygge i Aps favn. De blåblå har foreslått å droppe boplikt, odelsrett, konsesjonsplikt og prisregulering. De vil gjøre gårdene fritt omsettelige. Også tollvernet skal reduseres. Jeg tror Ap i sitt stille sinn synes det er all right. Landbruket er blitt en del av sosialdemokratisk overføringsøkonomi. Hvis prisene i nabolandene er langt lavere kommer norsk landbruk under press med åpne grenser.

Landbruket spilte en stor rolle under EU-kampen i 94. Bonden var symbolet på det rotnorske. Det var mye nasjonalromantikk ute og gikk, også blant sosialister. Den har falmet. Alliansen som sikret nei-flertallet har smuldret, til tross for at flere enn noen gang sier Nei til EU. Det er et stort paradoks, og burde påkalle refleksjon.

Folk vet hva de er mot, men de vet ikke hva de er for. Heller ikke sosialistene vet hva de er for. Til tross for hegemoni i medier og offentlighet: det er venstresiden som er i krise. Over hele Europa. Men hva har høyresiden å stille opp med? Forsiktig omlegging av de rødgrønnes politikk.

Politikken lider av mangel på visjoner. En måling kunne i dag fortelle at syv av ti gründere gir opp p.g.a byråkrati og skjemavelde. Helt forståelig. Kravene blir flere og strengere. Den som ikke henger med må kaste inn håndkleet. Det har est ut i alle retninger. Når det skal bygges noe enkelt som en lokal kirke er Helse, Miljø, Sikerhet, HMS-manualen en bok på 200 sider. Hva koster det? Og hvem betaler? Slik er det på område etter område, og det er ikke slik at «bærer du den, tar du den». Ryggen på småforetak ryker, bare de store overlever.

Slik er EU blitt, en blanding av sentralstyrt regulering, sosialisme og big business. Når man attpåtil har kontintental top-down-styring som degraderer folkevalgte organ til sandpåstrøingsorgan, blir krisen også en politisk krise.

Det er dette britene vil ut av. Den angelsaksiske tradisjon er annerledes. Egentlig er det en Norge ligger nærmest.

Hvis man skulle formulere en visjon for det nye Norge måtte det være en som orienterte seg vestover: som favoriserte ytelse og dyktighet, avskaffet red tape og byråkrati og satte ytringsfriheten høyt. Slik kunne man gi en ny sammensatt befolkning et preg av vitalitet. Av rettferdighet og fair play. Ikke det tungsinn som har lagt seg over Europa.

Visjonen ligger der. Det er bare å plukke den opp.

 

Les også

-
-
-